Vinter – en nydelig roman fra Ali Smith

Ali Smith briljerer igjen.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Vinter av Ali Smith

Forlaget Oktober

 

Noen forfattere har en helt egen evne til å dra deg med inn i universet sitt. Man blir helt maktesløs, lar seg lede hvor enn de vil.

Ali Smith er en av disse, og hennes nye roman Vinter gjør nettopp dette. Tar deg i hånda, og fører deg gjennom historien som en trygg følgesvenn du stoler blindt på.

Vinter av Ali Smith, utgitt av Forlaget Oktober, bokomtale fra ARK-bloggen, ARK anbefaler

Vinter er andre bok i en kvartett med frittstående romaner fra Ali Smith – en av Storbritannias mest anerkjente forfattere. Romanen Høst kom i fjor, og fikk strålende kritikker.

«åh, for ei glede det er å lese Ali Smith» Maria Horvei, Klassekampen

Dette er en beretning om en familie som forsøker å finne sammen, samtidig som de bekjemper dragningene mot hverandre. Romanen behandler nærhet og opposisjon mot det på en klartenkt og finurlig måte.

Karakterene er interessante og sympatiske, men også menneskelige med sine mange ufullkommenheter.

Virkelighetens rammer slår sprekker for karakterene, og erfaringene deres føles litt som dine egne. Dette er varmt, fascinerende og særs godt. Vinter er en roman du forsøker å lese sakte, så langt det lar seg gjøre.

 

Er du ny i Ali Smith-land? Velkommen skal du være, og gled deg!

 

En aldri så liten smakebit:

God morgen, sa Sophia Cleves. God julaften.

Hun snakket til hodet uten kropp.

Det var et barnehode, bare et hode, det satt ikke fast på en kropp, det svevde omkring helt alene.

Det var hardnakket, hodet. Det hadde vært hos henne i fire dager; hun hadde slått opp øynene i morges, og der var det fremdeles, denne gangen hang det i lufta over vasken og så seg i speilet. Det snudde seg mot henne da hun snakket til det, og da det fikk se henne – kan noe uten hals og skuldre sies å nikke? det bøyde seg i hvert fall, tippet liksom forover med blikket ærbødig nedslått, og opp igjen, høvisk og blidt, et bukk, eller et kniks? Var det hannkjønn eller hunnkjønn? Det var i hvert fall veloppdragent, høflig, et snilt og høflig barns hode (ennå førspråklig, kanskje, for det var helt taust) på størrelse med en kantalupp (var det ironisk eller en skavank, å være mer fortrolig med meloner enn med barn heldigvis for henne hadde Arthur som liten raskt oppfattet at hun likte det best når barn la vinn på ikke å være så barnaktige), skjønt svært ulikt en melon i det at det hadde et ansikt, og en tjukk hårmanke noen centimeter lengre enn det selv, pistrete, fyldig, mørkt, bølgete-glatt, ganske romantisk som en ridder i miniatyr hvis det var hannkjønn, eller hvis det var hunnkjønn, litt som det løvprydede barnet i parken i Paris med ryggen til kamera på det gamle svart-hvite postkortet med bildet tatt av den franske fotografen fra det tjuende århundret, Édouard Boubat (petite fille aux feuilles mortes jardin du Luxembourg Paris 1946), og da Sophia hadde våknet denne morgenen og sett det der, hodet, med bakhodet vendt mot henne, hadde håret duvet aldeles bedårende opp og ned i lufta fra sentralvarmen, men bare på den ene siden, den som var rett over radiatoren; nå viftet og vaiet det en brøkdel av et sekund bak hodets frittsvevende fluktuasjoner, lik håret til en person filmet i sakte film med softfilter i en sjamporeklame. Der ser du. Sjamporeklame er ikke spøkelser og skrømt. Ingenting skummelt med det.