True crime: Jeg blir borte i mørket

True crime på sitt beste, med forord skrevet av selveste Gillian Flynn, forfatteren av Flink pike.

Publisert: Skrevet av: Gillian Flynn, forfatter

Jeg blir borte i mørket av Michelle McNamara

Forlaget Press, 344 sider

 

Forord av Gillian Flynn:

Før Golden State-morderen var det en jente. Michelle vil fortelle om henne: Jenta ble slept med inn i en bakgate ved Pleasant Street, myrdet og lagt igjen som søppel. Jenta var ung, i tjueårene, og ble drept i Oak Park i Illinois, noen få kvartaler fra der Michelle vokste opp i et hektisk irsk-katolsk hjem.

Michelle, det yngste av seks barn, skrev dagbok, og under hver dag signerte hun med «Michelle, forfatteren». Hun fortalte at drapet vekket hennes interesse for krim fra virkeligheten.

Vi ville ha passet godt sammen (men kanskje vært litt rare). På den samme tiden, da jeg var i begynnelsen av tenårene hjemme i Kansas City i Missouri, hadde også jeg ambisjoner om å bli forfatter, selv om jeg ga meg selv et noe mer opphøyd kallenavn i dagboken min: Gillian the Great. Akkurat som Michelle vokste jeg opp i en stor irsk familie, gikk på katolsk skole og bygget opp en fascinasjon for det mørke. Jeg leste Truman Capotes In Cold Blood da jeg var tolv, kjøpte den brukt for en billig penge, og den skulle utløse min livslange besettelse for krim fra virkeligheten.

Jeg elsker å lese krim fra virkeligheten, men jeg har alltid vært bevisst på at jeg – som leser – aktivt velger å konsumere en annens tragedie. Så i likhet med enhver ansvarlig forbruker prøver jeg å være nøye med valgene jeg tar. Jeg leser bare de beste: forfattere som er utholdende, innsiktsfulle og glad i mennesker.

Det var ikke til å unngå at jeg skulle oppdage Michelle.

True Crime, Jeg blir borte i mørket, av Michelle McNamara, Press forlag

Jeg har alltid ment at det minst verdsatte aspektet ved en god forfatter som skriver krim fra virkeligheten, er kjærligheten til mennesker. Michelle McNamara hadde en forbløffende evne til å leve seg inn i tankene ikke bare til mordere, men også politifolkene som jaktet på dem, ofrene de ødela, og alle de sørgende slektningene som satt igjen. Da jeg ble voksen, ble jeg fast gjest på den bemerkelsesverdige bloggen hennes, True Crime Diary. «Du burde skrive til henne», pleide mannen min å si. Hun kom fra Chicago, jeg bor i Chicago, begge var vi mødre som brukte usunt mye tid på å snu steiner for å betrakte menneskehetens mørke sider.

Jeg gjorde ikke som mannen min sa – jeg tror det nærmeste jeg kom å møte Michelle, var å presentere meg for en av tantene hennes på et bokarrangement – hun lånte meg telefonen sin, og jeg skrev noe påfallende lite forfatteraktig til henne, som: «Du er den kuleste i verden!!!» For å være ærlig var jeg ikke sikker på om jeg hadde lyst til å møte denne forfatteren – jeg følte at hun var meg overlegen. Jeg dikter opp personer, hun måtte forholde seg til fakta, dra dit historien førte henne. Hun måtte vinne tilliten til årvåkne, utslitte etterforskere, gi seg i kast med bergene av papirer som kanskje kunne romme én viktig opplysning, og overtale sønderknuste familiemedlemmer og venner til å pirke i gamle sår.

Alt dette gjorde hun med en spesiell ynde. Hun skrev om natten mens familien sov, i et rom der tegnearkene til datteren lå strødd, hun rablet ned nummeret på straffelover i California med fargeblyanter.

Jeg er fæl til å suge til meg kunnskap om mordere, men før Michelle begynte å skrive om dette marerittet, kjente jeg ikke til mannen som Michelle skulle gi betegnelsen Golden State-morderen, som sto bak femti seksuelle overgrep og minst ti mord i California i 1970- og 1980-årene. Det var en flere tiår gammel uoppklart sak. Vitner og ofre hadde flyttet eller gått bort eller gått videre. Saken favnet over flere rettsdistrikter – både sør og nord i California – og omfattet en myriade av saksmapper som manglet fordelene fra DNA eller laboratorie-analyse. Det finnes svært få forfattere som ville gitt seg i kast med dette, og enda færre som ville gjort det på en god måte.

Michelles innbitthet når det gjaldt å forfølge denne saken, var forbløffende. I et typisk eksempel klarte hun å spore opp et par mansjettknapper som hadde blitt stjålet fra et åsted i Stockton i 1977, på nettstedet til en bruktbutikk i Oregon. Men hun gjorde ikke bare det. Hun kunne også fortelle deg at «guttenavn som begynner på N, var relativt sjeldne, og dukket bare opp én gang blant de hundre mest brukte navnene i 1930- og 1940-årene, da mansjettknappenes opprinnelige eier sannsynligvis ble født». Tenk deg, dette er ikke engang et spor som leder til morderen, det er et spor som leder til mansjettknappene som morderen stjal. Denne entusiasmen for detaljer var typisk.

Michelle skriver: «En gang brukte jeg en hel ettermiddag på å finne frem til alle detaljer jeg kunne om et medlem av vannpololaget ved Rio Americano videregående skole i 1972, for på fotografiet i årboken så det ut som om han var slank og hadde kraftige leggmuskler» – fysiske trekk som Golden State-morderen muligens hadde.

Mange forfattere som har svettet og blødd for å samle inn så mye informasjon, kan gå seg bort i detaljene – statistikk og informasjon skyver gjerne menneskene til side. De egenskapene som gjør en person til en omhyggelig informasjonssamler, går ofte på bekostning av livets nyanser.

Men selv om Jeg blir borte i mørket er et vakkert journalistisk arbeid, er det samtidig et øyeblikksbilde av tiden, stedene og menneskene. Michelle maner frem levende bilder av boligfeltene som bredte seg ut i Californias appelsinlunder, nye boliger med store vinduer som gjorde ofrene til hovedpersoner i deres egne skrekkfilmer, byer som lå i skyggen fra fjell der tusenvis av kravlende taranteller våknet til live én gang i året for å finne en make. Og menneskene, gode Gud, menneskene – tidligere hippier fulle av håp, nygifte som strevde med å skape seg et liv, en mor og hennes tenåringsdatter som kranglet om frihet og ansvar og badedrakter for det de ikke skjønte skulle bli siste gang.

Jeg var hekta helt fra begynnelsen av, og det var Michelle også, ser det ut til. Den mange år lange jakten på Golden State-morderens identitet krevde mye av henne: «Jeg går alltid rundt med et kvalt skrik i halsen.»

Michelle gikk bort mens hun sov, førtiseks år gammel, før hun rakk å skrive ferdig denne helt spesielle boken. Du vil finne kommentarer fra kollegene hennes, men identiteten til Golden State-morderen – svaret på krimgåten – er fortsatt ukjent. Identiteten hans spiller ingen rolle for meg. Jeg vil at han skal pågripes; jeg bryr meg ikke om hvem han er. Å se ansiktet til en slik mann er et antiklimaks. Å feste et navn til det er enda verre. Vi vet hva han gjorde. All informasjon utover det vil uunngåelig føles prosaisk, blek, på en måte klisjépreget. «Moren min var slem. Jeg hater kvinner. Jeg hadde aldri noen familie …» Og så videre. Jeg vil vite mer om ekte, hele personer, ikke skitne bruddstykker av mennesker.

Jeg vil vite mer om Michelle. Etter hvert som hun i detalj beskrev sin jakt på den lyssky mannen, tok jeg meg selv i å se etter spor av denne forfatteren som jeg beundrer sånn. Hvem var kvinnen jeg stolte nok på til å følge etter henne inn i dette marerittet? Hvordan var hun? Hva gjorde henne slik? Hva ga henne denne ynden? En sommerdag kjørte jeg plutselig de tjue minuttene fra der jeg bor i Chicago, ut til Oak Park, til bakgaten der «jenta» ble funnet, der forfatteren Michelle fant sitt kall. Det var først da jeg var der, at jeg skjønte hvorfor jeg var der. Det var fordi jeg var på jakt selv, på jakt etter denne bemerkelsesverdige mørkejegeren.

 

GILLIAN FLYNN