The Hills – romankunst fra Matias Faldbakken

«Rammen til romanen påkalte en annen takt, og en annen tone», sier Matias Faldbakken da han sammenligner sin nye roman med bøkene han i sin tid ga ut under pseudonymet Abo Rasul.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Matias Faldbakken har skrevet en av høstens mest underfundige og underholdende romaner, The Hills, utgitt på Forlaget Oktober.

Handlingen finner sted i en ærverdig restaurant i Oslo – et spiseri av det slaget der fordums storhet gir gjenklang i veggene, en restaurant som tviholder på sin integritet og verdighet i et samfunn preget av det raske og umiddelbare, det pregløse og forgjengelige.

«Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel og merke.» The Hills, s. 9

Stedets kelner er leserens øyne og ører i Faldbakkens nye roman. Han har vært en stolt del av dette respektable urverket i tretten år, og kjenner dets kriker, kroker og stamkunder ut og inn – bortsett fra de nedre, innerste, mørke gemakker – kjelleren. Noe som byr på deilig komikk da han på et tidspunkt ser seg nødt til å utforske dette fremmede, skremmende stedet.

The Hills av Matias Faldbakken, kjøp boken her, Forlaget Oktober

Kelnerens univers er fylt av lekre retter, delikate, komplekse viner, typete kolleger og stamkunder med variert grad av sympatisk oppsyn. Og denne verdenen manøvrerer han med glans og eleganse, frem til den dagen en ung kvinne kommer inn i restauranten og begynner å rote rundt i det etablerte og trygge, det rutinemessige og forutsigbare.

The Hills byr på en hovedkarakter så kuet av sitt eget yrkes kutymetvang at han skjenker en stamgjest portvin uten minste antydning til den nylig kvestede hånden han skjuler bak ryggen.

Romanen The Hills er underholdning av ypperste slag, og bærer samtidig i seg en universell tematikk – kultur som vakler mellom velstand og forfall.

Dette er en av de morsomste norske bøkene du kan lese denne høsten. Romanen er vittig, sær og skarp. Faldbakken har et særs oppfinnsomt og godt språk. Setningene nærmest sitrer, særlig i skildringer av de ulike karakterene man finner på restauranten The Hills:

«Munnen, som en gang var struttende, potent og myk, er innstrammet og leppeløs, med vertikale rynker omkring, det ser ut som han alltid blåser på en tverrfløyte. Det som er igjen av ‘lepper’, fungerer i beste fall som en slags lem foran gulnede tenner. Det er mye panne, kjake og kinn, med forsenkninger, poredannelser, furer, ru og glatte områder, blanke flater. Ansiktet hans har et vell av sjatteringer og fargenyanser, små nett av sprengte blodkar, slitasje etter årevis med barberinger, påklasking av etterbarberingsvann, samt alkoholkonsum. Visse uttrykk og grimaser har festet seg. Det er ingen kunst å se, på utsiden, hvordan det står til på innsiden, uansett hvor ‘tilkneppet’ han erThe Hills, side 27

Les boka, du kommer til å le høyt, gang på gang. Det gjorde vi. I tillegg har vi vært så heldige å få stille forfatteren noen spørsmål i anledning bokutgivelsen:

 

ARK-bloggen intervjuer Matias Faldbakken

Hvor kom ideen til The Hills fra?

Jeg fikk ideen etter å ha vært på noen tradisjonsrike spiserier rundt omkring i Europa som jeg opplevde som noe mer, noe «dypere», enn bare spiserier.

Er restauranten basert på et etablissement fra virkeligheten?

Den er et lappeteppe av fire–fem steder som jeg vet om. Ett i Zürich, ett i Rotterdam, ett i Berlin samt et par i Paris. Pluss noen biter fra Oslo.

Fra blant annet porno, pedofili, vold og nazisme i romanserien Skandinavisk misantropi til underfundig humor, sjarmerende karakterer og fascinerende matbeskrivelser i The Hills. Hvordan vil du beskrive spranget?

Hmm, ti år imellom? Avsluttet «misantropi»? Rammen til romanen — en fin restaurant, en dannelsens lokalitet — påkalte en annen takt, og en annen tone, bokstavelig talt.

Vil du si det finnes noen tematiske fellestrekk mellom The Hills og de tidligere utgivelsene dine?

Ja, denne boken, som de andre, slutter ikke å pirke borti fordums avantgardefantasier. For å si det litt kryptisk: Det finnes en idé om at man kan ta de gamle, antagonistiske posisjonene, som egentlig har gått ut på dato, og bare repetere dem, siden de ikke ble fullført i første, andre eller tredje omgang. De er fortsatt gyldige. Den ideen liker jeg.

Er du ferdig med å skrive bøker under pseudonymet Abo Rasul?

Absolutt.

Hva har du lest selv i sommer, og kan du anbefale noen av høstens boknyheter?

Jeg har lest Kill All Normies av Angela Nagle. Veldig bra! Har ikke lest noen av høstens nyheter ennå. Men gleder meg blant annet til Tormod Hauglands Om dyr og syn.

Dersom du fikk velge blant all verdens forfattere – levende og døde – hvem ville du byttet forfatterskap med?

Philip K. Dick, men mest for å stjele titlene hans. Som f.eks. The Unteleported Man

Hvilken kunstner ville du byttet med?

Byttet verk med? Raymond Pettibon. Byttet kunstnerskap med? Tja, en eller annen som ikke ble arg, bitter og litt veikere på slutten der … hvem kan det være?