Sommerfuglrommet – få smakebit her

Endelig ny roman fra Lucinda Riley – les utdrag fra Sommerfuglrommet!

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Sommerfuglrommet byr på familiehemmeligheter, tapt kjærlighet og nye sjanser.

Fansen gnir seg i hendene når Lucinda Riley er ute med ny roman. Og gleden blir nok ikke mindre når innsalget er så fristende som det Sommerfuglrommet har å by på: «Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet.»

Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn.

Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge. Så dukker plutselig Freddie opp, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden.

Posy har allerede nok bekymringer. Sønnen Sam mislykkes som forretningsmann, og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.

 

Les utdrag fra Sommerfuglrommet her

Admiral House, Southwold, Suffolk

Juni 1943

«Husk nå på at du er en fe, skatten min. Du svever helt stille over gresset på florlette vinger, klar til å fange byttet i silkenettet ditt. Se!» hvisket han inn i øret mitt. «Der er han, helt ute på kanten av bladet. Fly av sted nå!»

Jeg gjorde som han hadde lært meg, lukket øynene i noen sekunder og stilte meg på tå mens jeg forestilte meg at de små føttene mine lettet fra bakken. Så kjente jeg at pappa ga meg et varsomt puff fremover med håndflaten. Jeg åpnet øynene, festet blikket på de hyasintblå vingene foran meg, og fløy de to korte skrittene som måtte til før jeg kunne legge nettet mitt rundt det spinkle bladet på sommerfuglbusken, der blåvingen hadde slått seg ned.

Blåvingen ble skremt av luftdraget fra nettet da det la seg rundt målet, og han åpnet vingene for å flykte. Men det var for sent, for jeg – Posy, feenes prinsesse – hadde fanget ham. Selvfølgelig ville han ikke bli påført noen skade. Han ville bare bli studert lenge og grundig av Lawrence, kongen over det magiske folket – som også var faren min – før han ble sluppet fri igjen, etter å ha hygget seg med en stor skål av den beste nektar.

«For en dyktig pike min Posy er!» sa pappa da jeg kom tilbake til ham og stolt rakte ham nettet. Han satt på huk så øynene våre – som alle sa var så like – møttes i felles stolthet og glede.

Han bøyde hodet for å granske sommerfuglen, som satt dørgende stille mens de bitte små bena klamret seg fast til det hvite nettingfengselet. Fargen på håret hans var som mørk mahogni, og oljen han brukte for å få det til å ligge flatt, fikk det til å skinne i solen, akkurat som bordplaten på det lange spisebordet når Daisy hadde polert den. Det duftet deilig, også – av ham, og av trygghet, for han var «hjemme», og jeg elsket ham høyere enn alt annet i mine to verdener, både den menneskelige og den magiske. Jeg elsket Maman også, selvfølgelig, men selv om hun var hjemme mesteparten av tiden, følte jeg ikke at jeg kjente henne på samme måte som jeg kjente pappa. Hun tilbrakte mye tid på rommet sitt med noe som het migrener, og når hun kom ut derfra, hadde hun det stort sett alltid for travelt til å leke med meg.

«Han er litt av et prakteksemplar, jenta mi!» sa pappa og så opp på meg. «En sjelden gjest på våre trakter, og utvilsomt av edel herkomst,» tilføyde han.

«Kanskje han er en sommerfuglprins?» foreslo jeg.

«Det er godt mulig,» nikket pappa. «Vi må behandle ham med den ytterste respekt, som det sømmer seg hans kongelige status.»

«Lawrence, Posy … lunsj!» ropte en stemme på den andre siden av buskene. Pappa reiste seg så han ble høyere enn sommerfuglbusken og vinket opp mot terrassen på Admiral House.

«Vi kommer nå, elskling!» ropte han, temmelig høyt, ettersom hele plenen lå mellom oss. Jeg så at smilerynkene ved øynene hans kom frem mens han betraktet sin kone – moren min, som dessuten var dronning over det magiske folket, selv om hun ikke var klar over det selv. Dette var en lek som bare pappa og jeg delte.

Hånd i hånd gikk vi over plenen mens vi trakk inn duften av nyklippet gress, som jeg forbandt med lykkelige dager i hagen – mammas og pappas venner, som slentret rundt med champagneglasset i den ene hånden og krokketkøllen i den andre, det dumpe smellet fra en ball som suste over cricketbanen, som pappa alltid klippet ved slike anledninger …

Det hadde ikke vært så mange slike lykkelige dager etter at krigen brøt ut, og derfor ble minnene om de få som var, enda mer dyrebare. Krigen hadde også påført pappa en skade i det ene benet så han haltet, og vi måtte gå ganske langsomt, noe som var helt greit for meg, for det forlenget den tiden da han var bare min. Han var mye bedre nå enn han hadde vært da han kom hjem fra sykehuset. Da hadde han sittet i rullestol som en gammel mann, og øynene hans hadde vært grå og livløse. Men Maman og Daisy stelte godt med ham, og jeg gjorde mitt beste og leste eventyr for ham, så han ble raskt bedre. Nå kunne han til og med gå uten stokk, så sant han bare beveget seg inne på eiendommen.

«Stikk inn og vask hendene og ansiktet, Posy. Si fra til moren din at jeg går for å installere den nye gjesten vår,» sa pappa da vi kom til foten av trappen opp til terrassen.

«Ja, pappa,» sa jeg, og han fortsatte videre over plenen og forsvant gjennom en åpning i buksbomhekken. Han var på vei til lystpaviljongen, som hadde et lite tårn av gul sandstein, og dermed utgjorde et helt perfekt eventyrslott for alvefolk og feer og sommerfuglvennene deres. Og pappa tilbrakte virkelig mye tid der. Alene. Jeg fikk bare lov til å kikke inn i det lille, runde rommet som lå rett innenfor hoveddøren i lystpaviljongen – et rom som var veldig mørkt og luktet av mugne sokker – når Maman ba meg hente pappa inn til lunsj.

I rommet nede i første etasje oppbevarte pappa alt «utendørsutstyret sitt», som han kalte det – tennisracketer lå hulter til bulter med grindpinner til cricket og sølete gummistøvler. Jeg hadde aldri fått lov å bli med opp trappen som snodde seg rundt og rundt helt opp til toppen av tårnet, noe jeg bare visste fordi jeg i all hemmelighet hadde listet meg opp der en gang pappa ble ropt til telefonen oppe i huset. Det hadde vært en stor skuffelse å oppdage at han allerede hadde låst den store eikedøren som møtte meg på toppen av trappen. Selv om jeg vred dørhåndtaket rundt så hardt som de små hendene mine klarte, rikket det seg ikke. Jeg visste at det var en masse vinduer i rommet der oppe, til forskjell fra det mørke rommet i første etasje, for jeg kunne jo se dem utefra. Tårnet i lystpaviljongen minnet meg om fyret i Southwold, bortsett fra at det hadde fått en gyllen krone å ha på hodet, i stedet for et sterkt, skarpt lys.

Jeg gikk opp trappen til terrassen mens jeg sukket lykkelig ved synet av de vakre rødsteinsveggene i hovedhuset, med sine rekker av lange skyvevinduer innrammet av limegrønne ranker av blåregn. Det gamle smijernsbordet, som nå var mer grønt enn den opprinnelige svarte fargen, var dekket til lunsj, men bare med tre plassmatter og vannglass, noe som betydde at det bare var oss tre som skulle spise. Det var veldig uvanlig, og jeg tenkte at det skulle bli koselig å ha både Maman og pappa helt for meg selv for en gangs skyld. Jeg skyndte meg inn i huset gjennom de brede dørene til dagligstuen, pilte mellom sofaene med de vakre silkedamasktrekkene, som innrammet det enorme marmorildstedet – så stort at julenissen hadde klart å få en skinnende rød sykkel hele veien ned gjennom pipen der sist jul – og fortsatte gjennom en labyrint av korridorer som førte frem til toalettet. Jeg lukket døren etter meg, brukte begge hender for å skru på den store vannkranen i sølv, og vasket dem grundig. Jeg strakte meg på tå for å granske ansiktet mitt i speilet og se om det var noen flekker noe sted. Maman var veldig opptatt av utseende – pappa sa at det kom av den franske avstamningen hennes – og vi fikk like mye kjeft, både han og jeg, hvis vi ikke var rene og flekkfrie når vi møtte opp til måltidene.

Men selv Maman kunne ikke kontrollere de viltre, brune krøllene mine, som ustanselig smøg seg ut av de stramme flettene, dukket frem i nakken på meg og lirket seg løs fra spennene som gjorde sitt beste for å holde håret vekk fra pannen min. En kveld da pappa hadde lagt meg og skulle si god natt, spurte jeg om jeg ikke kunne få låne litt av håroljen hans, i håp om at den kunne glatte ut håret mitt, men han bare lo og snurret en av krøllene mine rundt pekefingeren.

«Det skal du så visst ikke. Krøllene dine er flotte, jenta mi, og hvis jeg fikk bestemme, skulle håret ditt få henge løst ned rundt skuldrene dine hver dag.»

Da jeg gikk tilbake gjennom gangen etter å ha vasket meg, drømte jeg nok en gang om å ha Mamans skinnende blanke, helt rette manke av lyst hår. Det hadde samme farge som de hvite sjokoladebitene hun serverte sammen med kaffen etter middag. Håret mitt var mer som café au lait – det var i hvert fall det Maman kalte det. Jeg kalte det musebrunt.

«Der er du, Posy,» sa Maman da jeg kom ut på terrassen. «Hvor er solhatten din?»

«Å, jeg må ha glemt den nede i hagen da pappa og jeg fanget sommerfugler.»

«Hvor mange ganger har jeg forsøkt å fortelle deg at ansiktet ditt kommer til å bli solbrent, og at du kommer til å bli så rynket som en gammel sviske?» spurte hun irettesettende idet jeg satte meg ved bordet. «Du kommer til å se ut som du er seksti, når du er førti.»

«Ja, Maman,» nikket jeg. Førti år var så gammelt uansett at jeg aldri kunne forestille meg at jeg ville bry meg om den slags når den tiden kom.

«Hvordan står det til med den andre yndlingsjenta mi på denne strålende dagen?»

Pappa kom opp på terrassen, løftet moren min opp i armene og svingte henne rundt så vannet skvalpet fra muggen hun holdt i hånden, og ned på de grå steinflisene.

«Vær forsiktig, Lawrence!» advarte Maman med rynket panne. Hun rev seg løs fra armene hans og satte muggen fra seg på bordet.

«Tenk så deilig å få være i live denne fantastiske dagen!» Pappa smilte og satte seg rett overfor meg. «Og det ser ut til at været vil holde seg frem til helgen og selskapet vårt også.»

«Skal vi ha selskap?» spurte jeg da Maman var kommet på plass ved siden av ham.

«Det skal vi, jenta mi. Din Papa er blitt erklært frisk nok til å returnere til pliktene sine, så Maman og jeg har bestemt oss for å holde en siste fest mens vi har sjansen.»

Hjertet mitt hoppet over et slag da jeg hørte dette, og det ble ikke bedre av at Daisy, den eneste tjenestepiken vi hadde igjen etter at alle de andre i staben hadde dratt for å gjøre krigsarbeid, kom ut og serverte kjøtt og reddiker. Jeg kunne ikke fordra reddiker, men de var det eneste som var igjen i kjøkkenhagen denne uken, ettersom mesteparten av det som vokste der, også hadde dratt ut i krigen.

«Hvor lenge skal du være borte, pappa?» spurte jeg med tynn, ustø stemme, for jeg hadde fått en stor klump i halsen. Det kjentes som om en av reddikene allerede hadde satt seg fast der, og jeg visste at det betydde at jeg kanskje kom til å begynne å gråte snart.

«Å, det blir sikkert ikke så lenge denne gangen. Alle vet at tyskerne går sin undergang i møte, men jeg må hjelpe til med å gi dem det siste puffet, skjønner du. Jeg kan jo ikke svikte kameratene mine, kan jeg vel?»

«Nei, pappa,» fikk jeg frem. «Men du blir vel ikke såret igjen?»

«Det gjør han ikke, chérie. Din Papa er uforgjengelig, ikke sant, Lawrence?»

Mor sendte ham et lite, stramt smil, og det fikk meg til å tenke at hun måtte være like engstelig som jeg.

«Det er jeg, kjære deg,» sa han, la hånden over hennes og klemte den. «Det er jeg absolutt.»