Smuglesning: Falken av Tom Egeland

Gavepakke til Egeland-fansen – en hilsen fra forfatteren og smuglesning av den nye boka, Falken!

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

I midten av mars kommer Tom Egeland med ny krimroman, Falken. Her er det bare å gni seg i hendene, alle krimfans – for dette blir spennende.

Og mens du venter, her er en liten hilsen fra forfatteren og et saftig stykke leseutdrag fra boka!

 

Kjære leser,

Etter tre Bjørn Beltø-bøker på rappen ble Bjørn og jeg – i all vennskapelighet – enige om at nå kunne vi begge trenge en pause fra hverandre.

«Så hva skal du skrive isteden?» spurte Bjørn. «Jeg har alltid hatt sansen for intenst spennende thrillere om liv og død,» svarte jeg.

Og her er den: Falken.

Falken, en ny krimroman fra Tom Egeland, utgitt av Capitana forlag

Det utenkelige skjer: En gruppe tungt bevæpnede terrorister kaprer en trikk midt i Oslo. Med politibiler foran og bak skrangler den kaprede trikken rundt i Oslo sentrum.

Men hvem står bak kapringen? Islamistiske IS-terrorister? Gangstere som vil ha løsepenger for gislene? For politiet fremstår kapringen som et stadig større mysterium.

 

I denne thrilleren følger vi kaprerne, gislene, politiet, politikerne og mediene gjennom tre og en halv times åndeløst drama.

Det er en bok om storpolitikk og om internasjonale konspirasjoner. En bok om politiets fryktløse Delta-tropp og om medienes dekning av en slik spektakulær hendelse.

En bok om nådeløse forbrytere – og en bok om hvordan ti gisler får snudd sine liv på hodet i et kaprerdrama som snart følges minutt for minutt av en hel verden.

 

Jeg håper Falken holder deg våken til langt på natt!

 

Beste hilsen

Tom Egeland signatur

GRATIS LESEUTDRAG

Det sies at falken har en egen evne til å gå i ett med omgivelsene. På Grønland er falken hvit som snø. På Island er den lysegrå som berget. I Norge er den mørkegrå som fjell og gråstein.

Slik blir falken usynlig.

Oslo, mandag 1. juli 2019

Første del

Kapringen

Kl. 16.05 – 16.07

1

Trikken, Nationaltheatret, kl. 16.05

Mirko klemte hånden rundt løpet på maskinpistolen under vindjakken. En nyoljet, blank Uzi. Med blikket fulgte han de andre som posisjonerte seg ved dørene. Rundt ham i midtgangen sto passasjerene i tette klynger.

Han kunne ikke huske å ha vært så nervøs. Selv ikke under krigen. Svetten rant nedover lårene.

«Nå!» skurret stemmen i øreproppen.

Han begynte å trekke ned glidelåsen i den vide vindjakken. Et øyeblikk hektet den seg fast i T-skjorten. Den var våt av svette. Det måtte være minst førti grader i trikken.

«Mirko – nå!» gjentok stemmen utålmodig.

Med et røsk fikk han løs glidelåsen. Han trakk frem maskinpistolen og brølte: «Allãhu akbar!»

Han rettet løpet mot taket og fyrte av fire–fem skudd.

 

Sofia kvapp til og åpnet øynene. Kinaputter?

Et sted var det noen som skrek. Skremt kikket hun opp på Rolf, som la hånden på skulderen hennes. Hele veien fra Briskeby hadde hun lent hodet mot vinduet, varm og tørst, og slumret mens trikken skranglet gjennom bygatene. Nå i skoleferien gikk hun til spillelæreren hver mandag og torsdag ettermiddag. Rolf fulgte henne alltid.

Hun strammet grepet om fiolinkassen. «Rolf, hvorfor …» «Shhh.»

Mirko skjøt knyttneven i været. Det skranglet i bombebeltet og håndgranatene. De nærmeste passasjerene trakk seg unna. En eldre dame begynte å gråte. «Shut up!» snerret han.

Gunilla Söderström nappet ut øreproppene og stirret på den skjeggete mannen. Kygo ble liggende som en summende flue på låret. Med halvåpen munn betraktet hun gruppen med mørke, ubarberte menn. Bredbent og truende sto de oppstilt ved dørene. Innenfor de åpne vindjakkene skimtet hun et arsenal av maskinpistoler, bombebelter, håndgranater, pistoler og jaktkniver.

2

Trikken, Nationaltheatret, kl. 16.06

Trikkefører Ivar Steine så opp i speilet. Kaoset forvirret ham. Hadde noen avfyrt fyrverkeri? De fleste passasjerene forsøkte å trenge seg bakover. Samtidig så han en muskuløs mann på vei fremover. Ivar hadde lagt merke til ham da han steg på oppe på Briskeby. Uvanlig kledd i heten: Vindjakke, solbriller, hette over skyggeluen, og med en diger sportsbag.

Ivar kjente noe hardt mot nakken. Han var i ferd med å snu seg da han skjønte hva det var. Et pistolløp.

«Stop!» sa mannen med pistolen.

«Yes, yes!»

Ivar trakk kjørehendelen til seg samtidig som han trampet på fotpedalen. Hjulene skingret mot skinnegangen. Med et nøkk som fikk flere av passasjerene til å miste balansen, bråstoppet trikken midt mellom Nationaltheatret og Theatercaféen.

«You, girl! Sofia!»

Stemmen var dyp. Truende.

Hun møtte blikket til mannen som pekte på henne med pistol, og trakk fiolinkassen beskyttende inntil brystet.

«Come here!»

Hvordan kan han vite hva jeg heter? tenkte hun skremt.

To andre menn sto i midtgangen og siktet på Rolf.

«Let her be!» sa Rolf.

Han var sint. Og redd. Det kunne hun høre på stemmen hans. Hun hadde aldri hørt Rolf sånn før. Og hun hadde kjent ham hele livet.

En av mennene grep slipset til Rolf og trakk ham opp. Rolf rev seg løs. En annen slo ham i hodet med skjeftet på pistolen. Med et stønn falt han tilbake i setet. Noen trakk ham ut på gulvet i midtgangen. En mann sparket ham i magen, en annen i hodet. Rolf lagde en snerrende lyd. Som et døende dyr. Fortumlet forsøkte han å kjempe seg opp. Enda en gang slo mannen til ham med pistolskjeftet.

3

Trikken, Nationaltheatret, kl. 16.07

Jeg må få varslet trafikkleder, tenkte trikkefører Ivar Steine. Hele tiden fulgte han med i speilet. Han kjente trykket fra pistolløpet mot nakken. Forsiktig tørket han svetten som rant ned i øynene. Flere passasjerer hadde klaget på temperaturen. SL-79-vognene hadde ikke friskluftanlegg. Det eneste førerne kunne gjøre, var å sette opp noen glugger øverst på sidevinduene.

Den skjeggete mannen smilte mot henne og rakte ut hånden. Det var noe falskt over smilet hans. Noe listig.

Sofia presset seg inn mot seteryggen. Mannen tok tak i håndleddet hennes og dro henne opp på beina. Med den andre hånden klemte hun hardt om fiolinkassens plasthåndtak.

«Come, girl! Come with me.»

Rolf forsøkte å karre seg opp på beina. En av mennene sparket ham i hodet. Hardt. Rolf ble liggende og blokkere døren. De skjøv ham ned i trappen. En mann hoppet ut og trakk ham ned på gata.

«Come now!» Den fremmede dyttet henne bakover mot midtdørene, skjøv henne ned trappen og ut av trikken.

 

Ti år gammel ble du.

Bare ti år.

En flenge i tiden.

 

 

Kl. 16.07

1

Oslo, kl. 16.07

Heten lå som et tungt lokk over Oslo denne første dagen i juli. Midt på dagen ble det registrert 32 varmegrader. I Studenterlunden og på Eidsvolls plass søkte folk tilflukt i skyggene innunder trærne. Noen satt med nakne føtter i fontenebassengene, der småbarn sprutet og lekte. Ifølge nettavisene var over tjue eldre innlagt med heteslag. Skogene rundt byen var dypblå og knusktørre. I bygårder, blokker og villaer sto vinduene på vidt gap.

Klokken 16 hadde gradestokken bikket 33 grader.

2

Trikken, Nationaltheatret, kl. 16.07

De hadde gått om bord på Briskeby. Linje 19 til Ljabru. Mirko hadde satt seg midt i trikken med utstyrsbagen mellom føttene. De andre hadde plassert seg rundt om i vognen.

T-skjorten klebet seg til brystet og ryggen. Mirko vrengte av seg den fuktige vindjakken. Gjennom bakvinduet oppdaget han en sort SUV som passerte mellom perrongene på Nationaltheatret trikkeholdeplass. Mirko holdt tilbake et smil. Så langt gikk alt i henhold til planen.

«Stopp!»

Passasjerens stemme var mørk og fylt av trass. Han reiste seg fra setet; en storvokst kar, en som var vant til å få det som han ville her i verden.

Mirko trakk Glocken opp av hylsteret og rettet den mot mannens brede brystkasse. «Sit down!»

Det virket ikke som om passasjeren oppfattet alvoret. «Stop this nonsense right now!» brummet han.

«Sit down!» gjentok Mirko. Han strammet pekefingeren rundt avtrekkeren.

«Fucking muslims!» utbrøt mannen og spyttet etter ham.  

Mirko skjøt.

Først én gang. Så én gang til. Og en tredje gang. Korte, skarpe smell.

Bak i trikken skrek passasjerene.

Desperat forsøkte trikkefører Ivar Steine å huske instruksen – «Kapring av trikk» var viet et helt kapittel i driftshåndboken. Men nå klarte han ikke å huske ett ord.

Gjør som de sier, var et gjennomgangstema, såpass husket han. Ikke grip inn. Ikke spill helt. Ingen fare.

Den storvokste passasjeren vaklet. Forbauset så han ned på brystet, der blodet sprutet ut i pulserende støt. Han sank på kne. «Why?» stønnet han. Knelende stirret han opp på mannen som hadde skutt ham og som fortsatt siktet på ham med pistolen.

Det siste skuddet sendte ham i gulvet.

Dammen av blod bredte seg langsomt.

 

Et øyeblikk. Ikke mer.

Plutselig er du død.

Tilfeldighetenes renkefulle spill.

En bil skjener av veien og treffer deg, du beveger deg inn i banen til en kule ment for en annen, en granatsplint tar en uventet retning, og så er det over.

Hadde du nølt bare et lite sekund før du gikk hjemmefra, så hadde du levd.

Disse nådeløse øyeblikkene. 

 

Kl. 16.07

1

Trikken, Nationaltheatret, kl. 16.07

Mannen som hadde presset pistolløpet mot nakken til trikkefører Ivar Steine, satte seg tungt på dashbordet foran i trikken. Han holdt fortsatt pistolen i hånden. I en rem over skulderen hang en Uzi.

Diskré trykket Ivar inn nødknappen. Nå fikk trafikkleder et varsel om at noe var galt. Over radiosambandet kunne han overhøre alt som ble sagt i vognen.

I sidespeilet så Ivar en SUV som nærmet seg. Politiet? Bilen passerte trikken og stanset i skinnegangen. To menn kom ut. Maskerte.

«Tog 1904 – TLS kaller.» Stemmen til TLS – Trafikkledersporvogn – sprakte over sambandet.

Ivar strakte ut hånden mot mikrofonen. Blikket til kapreren stanset ham.

«Tog 1904, vogn 137 – én, tre, sju – i Stortingsgata. TLS kaller, kom inn!»

Kapreren ristet på hodet.

Gjennom frontvinduet så Ivar en kaprer som kom trekkende med en ung jente. Hun bar på en avlang, sort veske. En fiolinkasse? Ivar hadde sett at hun sto og ventet sammen med en mann på Briskeby holdeplass. Far og datter, hadde han tenkt.

«Tog 1904 – TLS kaller. Har du problemer?»

I høyre sidespeil skimtet han mannen som jenta hadde reist sammen med. Nå lå han livløs på asfalten.

Jentungen ble skjøvet inn i baksetet på SUV-en.

2

Oslo-politiets Twitter-konto OPS Politiet Oslo @oslopolitiops

Politiet har fått flere meldinger om hendelse i Stortingsgata. Mulig påkjørsel med trikk. Flere enheter på vei. AMK varslet.

3

Trikken, Nationaltheatret, kl. 16.07

Bogdan tørket svette fra pannen. Hadde de visst at det var så varmt i Oslo, hadde de tatt med vann. Men hvem hadde tenkt på dét? Bogdan hadde alltid sett for seg Norge som et vinterland. Skoger, fjell, innsjøer. Snø. Masse snø. Med et lavt stønn rettet han på solbrillene.

 

Blodet. Jeg husker blodet.

Mer enn noe annet – mer enn det tomme blikket ditt og den gustne huden – er det blodet jeg ser for meg når jeg tenker tilbake på den dagen, det øyeblikket.

Blod er liv. Men når det renner ut av kroppen, former det en dam som koagulerer og blir til en mørkerød skorpe av død.