Smakebit: Vuggesang

Vuggesang er månedens utvalgte i mars – en intelligent thriller for deg som elsker en bok med slagkraft!

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Månedens utvalgte: Vuggesang av Leïla Slimani

 

«Babyen er død. Det tok bare noen få sekunder.»

Leïla Slimanis Vuggesang er spennende som en thriller, og i tillegg en original roman om det destruktive i måten vi organiserer livene våre på.

«Det franske stjerneskuddet Leïla Slimanis Vuggesang er en sjelden nifs thriller som på glimrende vis får frem kvalitetene i domestic noir og den psykologiske thrilleren.» VG

Mørke og grenseløs sårbarhet

Juristen Myriam og musikkprodusenten Paul vil være det perfekte paret. De vil ha kontroll over karrieren, invitere venner på mat- og vinkvelder, gi barna en god oppvekst.

«Spennende … intelligent og treffende menneskelig.» Observer

Vuggesang av Leila Slimani, månedens utvalgte hos ARK i mars

Da den middelaldrende, Mary Poppins-aktige barnepiken Louise kommer inn i familien, faller alt på plass. Hun passer barna, handler, lager mat og blir raskt uunnværlig for familien.

«En bok som tvinger deg til å lese videre.» The Times

Men det Myriam og Paul ikke aner noe om, er de mørke sidene og den grenseløse sårbarheten til kvinnen som de har betrodd det mest dyrebare de har, nemlig barna.

Og en dag rammer tragedien.

 «Leila Slimani bekrefter sitt ville fortellertalent i Vuggesang, en uppercut av en roman …» Elle

«Jeg skal vedde på at [dette] er den skarpeste thrilleren du kommer til å lese i år, for ikke å snakke om at det er en påtrengende kommentar om klasse, rase, kjønn og morskap.» Independent

 

Få en smakebit av Vuggesang her:

Babyen er død. Det tok bare noen sekunder. Legen kunne forsikre om at gutten ikke hadde lidd. Han ble lagt i en grå pose, og så ble glidelåsen trukket opp over den slappe kroppen som liksom lå og fløt innimellom lekene. Jenta var fortsatt i live da hjelpen kom. Hun hadde sloss som et villdyr. Det ble funnet spor etter kamp, biter av hud under de bløte neglene. I ambulansen som kjørte henne til sykehuset, var hun urolig, hun ristet av spasmer. Øynene bulte ut, det virket som om hun snappet etter luft. Halsen var fylt av blod. Lungene var punktert, og hodet hadde fått et kraftig støt mot den blå kommoden.

Åstedet ble fotografert. Politiet tok fingeravtrykk og målte arealet av badet og barnerommet. Prinsesseteppet på gulvet var gjennomtrukket av blod. Stellebordet var halvveis veltet. Lekene ble samlet i gjennomsiktige poser som ble forseglet. Til og med den blå kommoden skulle bli brukt i rettssaken.

Moren var i sjokk. Det var det ambulansefolkene sa, det samme gjentok politimennene, og journalistene skrev det. Da hun kom inn i rommet der barna lå, skrek hun. Det var et skrik fra det aller dypeste av henne, et hyl fra en ulvinne. Veggene dirret. Mørket senket seg over denne maidagen. Hun kastet opp, og det var slik politiet fant henne, med tilgrisete klær, sammenkrøpet inne på rommet, hikstende som en sinnssyk. Hun hylte så man skulle tro lungene ville sprekke. Ambulansesjåføren nikket diskré, og de fikk henne opp selv om hun gjorde motstand og sparket. De løftet henne opp, og den unge legen i ambulansen ga henne beroligende. Det var hennes første måned i turnustjenesten.

Den andre kvinnen måtte også reddes. Like profesjonelt, objektivt. Hun hadde ikke klart å dø, hun hadde bare klart å spre død. Hun hadde skåret opp begge håndleddene og satt kniven i brystet sitt. Hun hadde mistet bevisstheten og lå ved fotenden av sprinkelsengen. De satte henne opp og målte pulsen og blodtrykket. De la henne på båren, og den unge turnuslegen holdt en hånd mot halsen hennes.

Naboene har samlet seg utenfor leiegården. Det er særlig kvinner. Det er snart tid for å hente barna på skolen. De ser på ambulansen med hovne øyne. De gråter og de vil vite. De stiller seg på tå. Prøver å se hva som skjer bak sperrebåndet til politiet, inne i ambulansen som starter med hylende sirener. Hviskende utveksler de opplysninger i øret på hverandre. Ryktene går allerede. Det har skjedd noe forferdelig med barna.

Det er en flott leiegård i Rue d’Hauteville, i tiende arrondissement. En leiegård der alle naboer hilser hjertelig på hverandre, selv om de ikke kjenner hverandre personlig. Familien Massés leilighet ligger i sjette etasje. Det er den minste leiligheten i bygningen. Paul og Myriam satte opp en skillevegg i stuen da de fikk sitt andre barn. De sover i et trangt, lite rom mellom kjøkkenet og vinduet som vender ut mot gata. Myriam liker vintagemøbler og berbertepper. På veggen har hun hengt opp japanske tresnitt.

I dag kom hun hjem ganske tidlig. Hun avsluttet et møte og ville utsette gjennomgangen av neste sak til i morgen. Mens hun satt på klappsetet i vognsettet på linje 7, fikk hun det for seg at hun ville overraske barna. Hun gikk innom et bakeri på veien. Hun kjøpte en bagett, en dessert til ungene og en appelsinkake til dagmammaen. Det er yndlingskaken hennes.

Hun tenkte at hun skulle ta dem med til karusellen. Så skulle de dra og handle til middag sammen etterpå. Mila kom til å be om å få en leke, Adam kom til å gnaske på en brødbit i barnevognen.

Adam er død. Mila kommer til å gi tapt.