Smakebit: Tatovøren i Auschwitz

Tatovøren i Auschwitz er månedens utvalgte i juli – les første kapittel!

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

En av sommerens boksnakkiser er den vakre romanen Tatovøren i Auschwitz, som er basert på en sann historie fra andre verdenskrig.

Lale får den grusomme jobben som tatovør i Auschwitz. En dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men en av vaktene får den unge kvinnen til å bli urolig, og det får ham til å se opp på henne. Blikkene deres møtes. De smiler til hverandre. Etterpå kan han ikke glemme henne. De to møtes etter hvert i hemmelighet, og faller for hverandre.

Tatovøren i Auschwitz av Heather Morris

Romanen handler om Lale og Gita, to slovenske jøder som overlevde Auschwitz og skapte seg et liv sammen i Australia. Fortellingen om hvordan de traff hverandre, holdt de hemmelig – også for barna sine. Først etter Gitas død, fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.

Dette er en roman som vil både få deg til å le og gråte. Det er en beretning om mot og håp, og kjærlighet.

 

Les første kapittel av Tatovøren i Auschwitz

 

PROLOG

Lale prøver å ikke løfte blikket. Han griper ut etter arket

han får levert. Der står de fem sifrene som han skal overføre

på armen til jenta som holder lappen. Hun har allerede

et nummer, men det er utvisket. Han prøver å være

forsiktig når han stikker nålen inn i venstrearmen hennes

og tegner et 3-tall. Blodet pipler frem. Men nålen har ikke

gått dypt nok, og han må risse inn tallet enda en gang. Lale

vet at det gjør vondt, men hun krymper seg ikke. De er blitt

advart – ikke si noe, ikke gjør noe. Han tørker vekk blodet

og gnir grønt blekk i såret.

«Skynd deg!» hvisker Pepan.

Lale bruker for lang tid. Å tatovere menns armer er én

ting, men å vansire unge kvinners kropper er forferdelig.

Han kikker opp og ser en mann i hvit frakk som går langsomt

langs raden av jenter. Nå og da stanser han opp for å

inspisere ansiktet og kroppen til en av de vettskremte ungjentene.

Omsider er han fremme hos Lale. Mens Lale holder

så forsiktig han kan i jentas arm, griper mannen om

ansiktet hennes med neven og vrir det barskt hit og dit. Lale

ser opp i de redde øynene. Leppene hennes beveger seg som

om hun skal si noe. Lale klemmer armen hennes for å stanse

henne. Hun ser på ham, og han mimer: «Hysj.» Mannen i

den hvite frakken slipper grepet om ansiktet og går videre.

«Bra gjort,» hvisker han og setter i gang med å tatovere

inn de siste fire sifrene – 4 9 0 2. Etter at han er ferdig, holder

han henne i armen et øyeblikk lenger enn nødvendig

og ser henne inn i øynene igjen. Han tvinger frem et lite

smil. Hun smiler enda svakere til svar. Men øynene hennes

danser fremfor ham. Han ser inn i dem, og det er som om

hjertet hans på en og samme tid skal stanse opp og begynne

å slå for første gang, det dunker og truer nesten med å

trenge seg vei ut av brystkassen. Han ser ned i bakken, og

den gynger under ham. Han får en ny papirlapp.

«Skynd deg, Lale!» hvisker Pepan inntrengende.

Idet han ser opp igjen, er hun borte.

 

KAPITTEL 1

April 1942

Lale står rak, de skumper frem gjennom landsbygda, han

holder hodet hevet og holder seg for seg selv. Han er 24 år

og ser ikke noe poeng i å bli kjent med mannen ved siden

av, han som nå og da sovner og hviler hodet lett ned mot

skulderen hans, Lale skubber ham ikke bort. Han er bare

én av utallige unge menn som er stuet sammen i togvogner

beregnet på å frakte krøtter. Lale aner ikke hvor de skal,

men er kledd i sitt faste antrekk: en velpresset dress, ren,

hvit skjorte og slips. Det gjelder å gjøre et godt inntrykk.

Han prøver å bedømme hvor stort fengselet hans kan

være. Vognen er omtrent to og en halv meter bred. Men

han ser ikke enden så han kan få målt lengden. Han prøver

å telle hvor mange menn som er med om bord. Men det

er så mange hoder som gynger opp og ned at han til slutt

gir opp. Han vet ikke hvor mange vogner det er. Det gjør

vondt i rygg og ben.

Det klør i ansiktet. Skjeggstubben påminner ham om at

han ikke har badet eller barbert seg siden han kom om

bord for to dager siden. Han føler seg mindre og mindre

som seg selv.

Når de andre mennene prøver å trekke ham inn i samtaler,

svarer han oppmuntrende for å prøve å omforme frykten

deres til håp. Vi står i dritten, men vi skal ikke drukne

i den. Nå og da hører han noen mumle uhøflige ting om

utseendet og oppførselen hans. De anklager ham for å

være fra overklassen. «Og se bare hvor du har havnet nå.»

Han prøver å riste av seg fornærmelsene og møte de skeptiske

blikkene med smil. Hvem prøver jeg å lure? Jeg er like

redd som alle andre.

En ung mann setter blikket i Lale og kjemper seg mot

ham gjennom trengselen av kropper. Noen av mennene

knuffer til ham underveis. Plassen er bare din hvis du forsvarer

den.

«Hvordan kan du være så rolig?» spør den unge mannen.

«De hadde geværer. De drittsekkene pekte på oss med

geværer og tvang oss inn på dette … krøttertoget.»

Lale smiler til ham. «Det var ikke helt det jeg ventet meg

heller.»

«Hvor tror du vi skal?»

«Det spiller ingen rolle. Bare husk at vi er her for at

familien hjemme skal være i trygghet.»

«Men tenk om …?»

«Ikke noe ‘tenk om’. Jeg vet ikke, du vet ikke, ingen av

oss vet. La oss bare gjøre det vi får beskjed om.»

«Burde vi prøve å overmanne dem når vi stanser, siden

vi jo er mange flere?» Den unge mannens bleke ansikt er

forvridd av forvirring og aggresjon. Han bokser patetisk i

luften fremfor seg med knyttete never.

«Vi har knyttnever, de har geværer – hvem tror du kommer

til å vinne den kampen?»

Den unge mannen blir taus igjen. Skulderen hans er

presset inn mot Lales bryst, og Lale kjenner lukten av

olje og svette fra håret hans. Hendene hans synker og blir

hengende slappe ned langs siden. «Jeg heter Aron,» sier

han.

«Lale.»

Flere av mennene rundt dem lytter til samtalen og løfter

hodet mot de to mennene, før de igjen synker ned i sine

tause dagdrømmer, dypt ned i egne tanker. Det de alle har

til felles er frykten. Og ungdommen. Og religionen. Lale

prøver å la være å gruble over hva som venter dem. Han

har fått vite at han skal arbeide for tyskerne, og det er det

han har tenkt å gjøre. Han tenker på familien der hjemme.

I trygghet. Han har ofret seg og angrer ikke. Han ville ha

gjort det samme igjen og igjen for at hans elskede familie

der hjemme skal få leve, sammen.

Det føles som om folk stiller ham de samme spørsmålene

med en times mellomrom.

Lale begynner å bli trøtt og svarer: «Vent og se.» Han

skjønner ikke hvorfor alle disse spørsmålene er rettet til

ham. Han har ingen spesialkunnskaper. Jo da, han har

dress og slips, men det er den eneste synlige forskjellen

mellom ham og de andre mennene. Vi sitter alle i den

samme fordømte skuta.

I den overfylte togvognen kan ingen sitte, og langt

mindre legge seg ned. To bøtter tjener som toalett. Når

de blir fulle, bryter det ut slagsmål fordi mennene prøver

å komme seg unna stanken. Bøttene velter og innholdet

flyter utover. Lale klamrer seg til kofferten i håp om at

han muligens kan bruke pengene og klærne til å kjøpe

seg bort fra det stedet de er på vei til, eller i det minste til

å kunne kjøpe seg en trygg jobb.Kanskje de har arbeidsoppgaver

der hvor jeg kan få bruk for språkkunnskapene

mine.

Han er glad for at han har klart å komme seg bort til

vognens yttervegg. Her får han små glimt av landskapet

gjennom smale åpninger i gitteret. En munnfull frisk luft

nå og da holder kvalmebølgene i sjakk. Det er visstnok vår,

men dagene er likevel fylt av regn og tunge skyer. En gang

imellom passerer de marker som bugner av vårblomster,

og Lale må smile for seg selv. Blomster. Allerede som liten

lærte han av moren at kvinner elsker blomster. Når blir

neste gang han kan gi blomster til en jente? Han sluker

dem med blikket, de lysende fargene som han ser i glimt

der ute, hele åkrer med valmuer som danser i vinden, en

skarlagensrød masse. Han sverger på at de neste blomstene

han skal gi til noen, de skal han plukke selv. Han har aldri

visst at det fantes så mange ville blomster. Moren hadde

noen i hagen, men hun plukket dem aldri for å ta dem med

inn. Inni seg begynner han på en liste over ting han skal

gjøre «Når jeg kommer hjem …»

Et nytt slagsmål. Slag. Skrik. Lale kan ikke se hva som

skjer, men han kjenner hvordan voldsomme bevegelser

forplanter seg gjennom massen av kropper. Så blir det helt

stille. Og ut fra mørket, ordene: «Du drepte ham.»

«Heldige jævel,» mumler noen.

Stakkars jævel.

Livet mitt er for godt til at det skal avsluttes i dette stinkende

hullet.

Det er mange stopp på reisen, noen varer bare minutter,

noen i timer, alltid i utkanten av en by eller landsby.

Av og til får Lale et glimt av et stasjonsnavn når de

glir forbi: Zwardo´ n, Dziedzice, og litt senere Dankowice,

som bekrefter at de faktisk er i Polen. Det uvisse spørsmålet:

Hvor er de på vei? Lale bruker mesteparten av

tiden underveis til å tenke over sitt eget liv i Bratis-

lava – jobben, leiligheten, vennene, og særlig venninnene.

Toget stanser igjen. Det er bekmørkt, og skyene skjuler

måne og stjerner fullstendig . Varsler mørket fremtiden

deres? Ting er som de er. Det jeg kan se, føle, høre og

lukte akkurat nå. Han ser bare menn som ham selv, unge

og på en reise inn i det ukjente. Han hører det rumle i

tomme mager og rasle i tørre luftrør. Han lukter urin og

møkk og kjenner den stramme stanken av uvaskede kropper.

Mennene utnytter at de ikke lenger blir slengt rundt,

de tar seg en hvil uten å måtte knuffe for å få seg en liten

bit gulvflate. Nå er det mer enn ett hode som hviler mot

Lale.

Fra en vogn litt bak dem høres høye lyder, og de kommer

gradvis nærmere. Mennene der har fått nok og planlegger

å flykte. Lydene av menn som kaster seg inn mot

vognens trevegger og som dunker med noe som må være

dobøtter, får fart på alle. Snart eksploderer opprøret i alle

togvognene, de blir angrepet innenfra.

«Hjelp til eller flytt deg,» brøler en stor mann til Lale,

og slenger seg inn mot veggen.

«Ikke sløs med kreftene,» svarer Lale. «Hvis det var

mulig å knuse disse veggene, tror du ikke at en ku ville ha

klart det for lenge siden?»

Flere av mennene avbryter anstrengelsene og snur seg

rasende mot ham.

De prøver å ta innover seg det han har sagt. Toget vugger

videre på ny. Kanskje de ansvarlige har tenkt at bevegelse

kan sette stopper for uroen. Det blir stille i vognen.

Lale lukker øynene.

Etter at nyheten spredte seg om at jøder fra småbyene

skulle samles sammen og transporteres av gårde for

å jobbe for tyskerne, dro Lale hjem til foreldrenes hus i

Krompachy i Slovakia. Han visste at jøder ikke lenger fikk

lov til å arbeide, og at alle forretningsforetakene deres var

blitt beslaglagt. I nesten fire uker hjalp han til hjemme, han

reparerte ting sammen med faren og broren, bygde nye

senger til de små nevøene som hadde vokst ut av sprinkelsengene

sine. Søsteren var den eneste i familien som hadde

lønnsinntekt, som syerske. Hun måtte reise til og fra arbeidet

i hemmelighet, før soloppgang og etter mørkets fall.

Den kvinnelige sjefen hennes var innstilt på å ta den sjansen

med sin aller beste syerske.

En kveld kom hun hjem med en plakat som sjefen var

blitt bedt om å henge opp i butikkvinduet. Der sto det at

alle jødiske familier pliktet å avse ett barn på minimum

atten til å jobbe for de tyske styresmaktene. Folk hadde

hørt snakk og rykter om at det samme skjedde i andre byer,

og nå hadde det altså kommet til Krompachy. Alt tydet

på at den slovakiske regjeringen bøyde seg mer og mer

for Hitlers krav, og at de ga ham alt han ønsket. Plakaten

advarte med store bokstaver om at hvis en familie hadde

et voksent barn, men ikke utleverte det, så ville hele familien

bli fraktet til en konsentrasjonsleir. Max, Lales eldre

bror, sa øyeblikkelig at han ville melde seg, men det gikk

ikke Lale med på. Max hadde kone og to små barn. Han

behøvdes hjemme.

Lale meddelte lokaladministrasjonen i Krompachy at

han meldte seg frivillig til transportering. Tjenestemen-

nene han traff på der, hadde vært vennene hans – de hadde

gått sammen på skolen og kjente hverandres familier. Der

ble Lale fortalt at han skulle dra til Praha og melde seg for

de aktuelle myndighetene, deretter avvente videre instrukser.

Etter to dager stanser krøttertoget igjen. Denne gangen er

det stor oppstandelse utenfor. Hunder bjeffer, ordre blir

brølt på tysk, bolter løsnes, togdører åpnes med et brak.

«Kom dere ut av toget, etterlat alle eiendeler!» brøler

soldatene. «Fort, fort, opp med farten! La alle tingene

deres bli liggende på bakken!» Lale har stått i borteste

ende av togvognen, så han er en av de siste som skal ut.

Idet han nærmer seg døren, kan han se liket av mannen

som ble drept i tumultene. Han lukker raskt øynene og ber

en liten bønn for den avdøde. Så hopper han av toget, men

tar med seg stanken som sitter i klærne, i huden, i hver millimeter

av hans vesen. Han lander med bøyde knær, støtter

hendene i grusen og blir i noen øyeblikk sittende på huk.

Pesende. Utslitt. Smertefullt tørst. Han reiser seg langsomt

og ser seg rundt på hundrevis av forskrekkede menn som

prøver å begripe hva som foregår rundt dem. Hunder glefser

og biter dem som beveger seg for langsomt. Mange

snubler, benmusklene nekter å samarbeide etter å ha vært

uvirksomme i dagevis. Kofferter, hauger med bøker og

andre fattigslige eiendeler blir snappet ut av hendene på

alle dem som nekter å overgi seg, eller som rett og slett ikke

forstår ordrene. Deretter blir de slått med et gevær eller

en knyttneve. Lale gransker mennene i uniform. Svarte og

truende. De doble lynene på jakkekragen viser Lale hvem

han har med å gjøre. SS. Under helt andre omstendigheter

ville han ha verdsatt skredderarbeidet, de utsøkte tekstilene,

det nøyaktige snittet. Han plasserer kofferten på

bakken. Hvordan skal de vite at det er akkurat denne som

er min? Med et grøss innser han at det ikke er sannsynlig

at han skal få se igjen verken kofferten eller innholdet.

Han tar seg til hjertet, til pengene han har skjult i jakkelommen.

Han ser opp mot himmelen, puster inn frisk,

sval luft, og minner seg selv om at han i hvert fall er utendørs

nå.

Et skudd høres, og Lale skvetter til. Foran ham står en

SS-offiser med våpenet rettet mot himmelen. «Tempo!»

Lale kaster et blikk mot det tømte toget. Klær blåser bort,

og boksider flagrer i vinden. Det kommer flere lastebiler

kjørende, og ut hopper det små gutter. De samler sammen

alle de forlatte gjenstandene og kaster dem opp på lasteplanene.

Lale kjenner en tyngde mellom skulderbladene.

Unnskyld, mamma, de tok bøkene dine.

Mennene sleper seg frem mot en truende, skittenrosa

teglsteinsbygning med store vinduer. Trærne ved inngangen

lyser grønt av nylig utsprungne blader. Idet Lale går

inn gjennom den åpne jernporten, kikker han opp på de

tyske ordene i bokstaver av smijern.

ARBEIT MACHT FREI

Arbeidet befrir.

Han vet ikke hvor han er, eller hva slags arbeid det er

forventet at han skal utføre, men tanken på at det vil befri

ham, føles som en veldig dårlig vits.

SS-menn, geværer, hunder, alle eiendelene hans beslaglagt

– dette hadde han aldri kunnet forestille seg.

«Hvor er vi?»

Lale snur seg og ser at Aron går ved siden av ham.

«På endestasjonen, vil jeg tro.»

Arons ansikt faller liksom sammen.

«Bare gjør som du får beskjed om, så klarer du deg.»

Lale vet at han ikke høres forferdelig overbevisende ut.

Han smiler fort til Aron, som smiler tilbake. Taust formaner

Lale seg selv om å følge dette rådet: Gjør som du får

beskjed om. Og legg merke til alt.

Så snart de er inne i det inngjerdede området, stilles

mennene opp i rake rader. Lales kø leder frem til en fange

med trøtt ansikt som sitter ved et lite bord. Han er kledd i

blå jakke og bukse med diagonale hvite striper, og på brystet

har han en grønn trekant. Bak ham står en SS-offiser

med gevær i skuddposisjon.

Himmelen dekkes av skyer. I det fjerne braker torden.

Mennene venter.

En høyerestående offiser, eskortert av soldater, stiller seg

opp foran gruppen av nyankomne. Han har bred hake,

smale lepper og øyne vernet under buskete, svarte øyenbryn.

Uniformen hans er enkel sammenlignet med den de

som bevokter ham er kledd i. Ingen lyn. Opptredenen viser

tydelig at det er han som er sjefen.

«Velkommen til Auschwitz.»

Med vantro hører Lale disse ordene, uttalt av en munn

som knapt nok beveger seg. Etter å ha blitt tvunget

hjemmefra og transportert som et dyr, står han nå omgitt

av tungt bevæpnede SS-menn og får høre at han er velkommen

… Velkommen!

«Mitt navn er kommandant Rudolf Höss. Jeg har ansvaret

her i Auschwitz. På porten dere akkurat kom inn gjennom,

står det: ‘Arbeidet befrir’. Dette er første leksjon,

deres eneste leksjon. Jobb hardt. Gjør som dere får beskjed

om, så blir dere fri. Adlyder dere ikke, vil det bli konse-

kvenser. Først skal dere registreres her, og deretter vil dere

bli ført til deres nye hjem: Auschwitz II – Birkenau.»

Kommandanten gransker ansiktene deres. Han begynner

å si noe mer, men blir avbrutt av et mektig tordenskrall.

Han ser opp mot himmelen, mumler noen ord og

gjør en nedlatende håndbevegelse mot mennene, før han

snur og går sin vei. Forestillingen er over. Vaktstyrken

skynder seg etter ham. En klønete, men likevel skremmende

demonstrasjon.

Registreringen begynner. Lale ser at de første fangene

blir puffet frem til bordene. Han er for langt unna til å høre

de få ordene som blir utvekslet, så han kan bare betrakte

hvordan mennene som sitter der i pyjamas, noterer detaljer

og rekker hver enkelt fange en liten kvittering.

Til slutt er det Lales tur. Han må opplyse om navn,

adresse, yrke og foreldrenes navn. Den slitne mannen ved

bordet skriver ned Lales svar med sirlig, buet skrift og rekker

ham en lapp med et nummer på. Gjennom hele denne

prosessen har ikke mannen løftet hodet og møtt Lales

blikk en eneste gang.

Lale ser på tallet: 32407.

I en stri strøm av menn blir Lale knuffet fremover mot

enda noen bord, der det sitter en ny gruppe stripete fanger

med grønn trekant på brystet, og det står enda flere SSmenn

rundt. Han blir nesten overveldet av lengselen etter

vann. Han er tørst og utmattet, og skvetter idet papirbiten

blir røsket ut av hånden hans. En SS-offiser drar av

ham jakken, river opp skjorteermet og tvinger underarmen

hans flatt ned på bordet. Lale stirrer helt målløs mens tallene

32407 blir rispet inn i huden hans, det ene etter det

andre, av en annen fange. Treskaftet med en nål i den ene

enden beveger seg raskt og smertelig. Deretter tar mannen

en fille dyppet i grønt blekk og gnir den røft over såret til

Lale.

Tatoveringen har bare tatt noen sekunder, men Lales

sjokk får tiden til å stå stille. Han griper seg om armen

og stirrer på nummeret. Hvordan kan noen gjøre noe slikt

mot et annet menneske? Han lurer på om han resten av

livet, enten det blir kort eller langt, kommer til å være

definert av dette øyeblikket, dette oddetallet: 32407.

Et puff fra en geværkolbe vekker Lale fra transen. Han

plukker opp jakken fra bakken og vakler fremover, følger

etter mennene foran seg inn i en stor teglsteinsbygning med

sittebenker langs veggene. Det minner ham om gymsalen

på skolen i Praha der han sov fem netter før han la ut på

reisen hit.

«Av med klærne.»

«Tempo, tempo.»

SS-mennene bjeffer ut ordre som størstedelen av mennene

ikke forstår. Lale oversetter for de rundt ham, og de

sender ordene hans videre.

«Legg klærne deres på benken. Dere kan hente dem når

dere har dusjet.»

Snart kler alle sammen av seg bukser og skjorter, jakker

og sko, de bretter de møkkete klærne pent sammen og legger

dem på benken.

Lale blir glad ved tanken på vann, men vet at han sannsynligvis

ikke vil få se igjen klærne, og heller ikke pengene

inni dem.

Han tar av seg klærne og legger dem på benken, men

raseriet truer med å koke over. Fra bukselommen finner

han frem en slank fyrstikkeske, en påminnelse om fortidens

gleder, før han kaster et raskt blikk bort på den nærmeste

offiseren. Mannen ser en annen vei. Lale tenner en

fyrstikk. Dette kan godt være den siste handlingen han

utfører av fri vilje. Han stikker fyrstikken bort til jakkelinningen,

dekker for med buksen, og skynder seg å stille

seg opp i dusjkøen sammen med de andre. Etter bare noen

sekunder hører han rop bak seg: «Brann!» Lale ser seg tilbake

og ser nakne menn som skubber og albuer seg unna

mens en SS-offiser prøver å stampe ut flammene.

Allerede før han er fremme i dusjen, begynner han å

skjelve. Hva har jeg gjort? Her har han akkurat i flere

dager sagt til alle andre at de skal holde lav profil, gjøre

som de får beskjed om, ikke motarbeide noen, og nå har

han selv antent en pokkers brann inne i en bygning. Han er

ikke det minste i tvil om hva som vil skje hvis noen peker

ham ut som brannstifteren. Idiot. Idiot.

Inne i dusjavdelingen roer han seg ned og puster dypt.

Hundrevis av skjelvende menn står skulder mot skulder

mens kaldtvannet fosser ned over dem. De legger hodet

bakover og drikker desperat, til tross for den harske smaken.

Mange prøver å gjøre situasjonen mindre pinlig ved

å dekke over kjønnsorganet med hendene. Lale vasker

bort svette, møkk og stank fra kropp og hår. Vannet strømmer

ut av rørene og hamrer i gulvet. Når det slutter å

renne, blir dørene til garderoben åpnet igjen, og uten å

ha blitt beordret til det, går de tilbake dit, der er klærne

deres byttet ut med gamle russiske militæruniformer og

sko.

«Før dere kler på dere, må dere innom barbereren,» forklarer

en glisende SS-offiser. «Ut, full fart.»

Nok en gang stiller mennene seg i kø. De forflytter seg

mot en fange som står klar med barberkniv. Det blir Lales

tur, og han setter seg på stolen med ryggen rak og hodet

høyt. Han ser at SS-offiserene går frem og tilbake langs

køen mens de slår de nakne fangene med våpen, roper fornærmelser

og ler ondt. Lale retter seg enda mer opp og

hever hodet enda høyere mens håret snaues, og han fortrekker

ikke en mine idet barberkniven sneier ned i hodebunnen

hans.

Et puff i ryggen av en offiser betyr at han er ferdig. Han

følger køen tilbake inn i garderoben, der han også begynner

å lete etter klær og tresko i riktig størrelse. Alt sammen

er møkkete og flekkete, men han klarer å finne sko som

passer mer eller mindre, og håper at den russiske uniformen

han tar, vil gjøre det samme. Så fort han har kledd på

seg, forlater han bygningen, slik ordren er.

Det begynner å mørkne. I noe som føles som en evighet

går han gjennom regnet, som én av utallige menn. Leire

gjør det vanskelig å løfte føttene, men han trasker målbevisst

i vei. Noen av mennene snubler eller faller ned på

hender og knær, de blir slått til de klarer å reise seg igjen.

Klarer de ikke det, blir de skutt.

Lale prøver å unngå kontakt mellom den tunge, fuktige

uniformen og huden. Den klør og gnisser, og lukten

av våt ull og møkk får ham til å tenke tilbake på krøttervognen.

Lale ser opp mot himmelen og prøver å svelge så

mye regn han bare kan. Den søte smaken er det beste han

har kjent på mange dager. Tørsten har gjort ham svak og

blikket uskarpt. Han drikker grådig. Han former hendene

til skåler og slurper innpå. Langt borte skimter han lyskastere

som ringer inn et digert område. I hans halvt deliriske

ørske ligner de fyrtårn som glitrer og danser i regnet,

og som viser ham veien hjem. De roper på ham: Kom til

meg. Jeg skal gi deg husly, varme og mat. Bare fortsett å

. Men idet han går inn gjennom porten, denne gangen

en port uten budskap, uten noe tilbud, uten løfter om fri-

het i bytte mot slit, skjønner Lale at den lysende visjonen

er borte. Nå er han i et nytt fengsel.

Bortenfor den åpne plassen ser han enda et inngjerdet

område, halvveis synlig i mørket. Øverst på alle gjerdene

er det piggtråd. I vakttårnene ser Lale SS-menn som peker

med geværer i hans retning. Lynet slår ned i et gjerde i

nærheten. De er elektriske. Tordenen drønner ikke høyt

nok til å overdøve lyden av et skudd, enda en mann er

felt.

«Vi klarte det.»

Lale snur seg og ser at Aron er på vei mot ham. Gjennomvåt,

tilsølt. Men i live.

«Ja, vi er visst hjemme nå. Du ser neimen ikke ut.»

«Da har du ikke sett deg selv. Du kunne ha brukt meg

som speilbilde.»

«Nei takk.»

«Hva skjer nå?» spør Aron, han høres ut som et barn.

De følger med i den jevne strømmen av menn. Alle må vise

sin tatoverte arm til en SS-offiser som står utenfor en bygning,

og som noterer nummeret på en skriveplate. Etter

at Lale og Aron har fått hvert sitt harde knuff i ryggen,

befinner de seg i Brakke 7, en stor bygning med køyer i tre

etasjer langs veggene. Dusinvis av menn blir tvunget inn i

bygningen. De stormer inn og puffer de andre unna for å

få seg en plass. Hvis de er heldige eller aggressive nok kan

de finne en seng de bare må dele med en eller to andre.

Lale har ikke lykken med seg. Han og Aron klyver opp

i en overkøye som allerede er okkupert av to andre fanger.

Etter at de ikke har smakt mat på flere dager, er det ikke

mye kampvilje igjen i noen av dem. Lale krøller seg sammen

som best han kan på den stråfylte sekken som tjener

som madrass. Han presser hendene mot magen for å stanse

krampene som herjer med tarmene hans.

Noen av mennene roper til vaktene: «Vi trenger mat.»

Svaret lyder: «Dere får litt i morgen tidlig.»

«Alle her kommer til å være døde av sult før det blir

morgen,» sier noen bakerst i brakken.

«Da har de fått fred,» tilføyer en hul stemme.

«Det er høy i disse madrassene,» sier en. «Kanskje vi

skulle fortsette å oppføre oss som kveg, og spise det.»

Det høres litt lav latter her og der. Ikke noe svar fra vaktene.

Og så, fra dypet av sovesalen, et langtrukkent: «Møøøøøøø

…»

Latter. Lav, men ekte. Vaktene, som er til stede, men

usynlige, blander seg ikke inn, og langt om lenge sovner

mennene med rumlende mager.

Det er fortsatt mørkt når Lale våkner og må på do. Han

kravler over de sovende kameratene, kommer seg ned på

gulvet og føler seg frem til baksiden av brakken, som han

antar er det tryggeste stedet å gjøre sitt fornødne. Idet han

kommer nærmere, hører han stemmer på slovakisk og tysk.

Han blir lettet over å se at det finnes do-fasiliteter, selv om

de er veldig primitive. Bak bygningen går det lange diker

med treplanker over. Tre fanger sitter over diket og gjør fra

seg mens de snakker lavt med hverandre. Fra den andre

enden av bygningen ser Lale to SS-menn nærme seg i halv-

mørket, de røyker og ler, og har gevær hengende løst på

ryggen. I det flimrende lyskasterlyset kaster de forvrengte

skygger, og Lale klarer ikke å oppfatte hva de sier. Blæren

er full, men han nøler.

I samme øyeblikk knipser de to offiserene sigarettene

opp i lufta, svinger frem geværene og åpner ild. De tre

mennene som satt på planken, blir kastet bakover og ned i

diket. Lale holder pusten. Han presser ryggen mot bygningen

idet offiserene passerer ham. Han får et glimt av den

enes profil – en guttunge, bare en jævla guttunge.

Mens de forsvinner inn i mørket, avgir Lale et løfte til

seg selv. Jeg skal overleve og slippe ut fra dette stedet. Jeg

skal slippe ut som en fri mann. Hvis det finnes noe helvete,

så skal jeg sørge for at disse morderne brenner i det. Han

tenker på familien hjemme i Krompachy og håper at det

faktum at han selv er her, i det minste skåner dem fra en

lignende skjebne.

Lale letter på trykket og går tilbake til køya.

«De skuddene,» sier Aron, «hva var det?»

«Jeg så ikke noe.»

Aron svinger benet over Lale på vei ned på gulvet.

«Hvor skal du?»

«Pisse.»

Lale griper hardt ut etter hånden hans.

«Vent litt.»

«Hvorfor det?»

«Du hørte skuddene,» sier Lale. «Bare vent til det er

morgen.»

Aron sier ingenting mens han klatrer opp i køya igjen

og legger seg til, men han presser skremt og trassig begge

knyttnevene ned mot skrittet.

Faren hans hadde hentet en kunde på jernbanestasjonen.

Herr Sheinberg klatret elegant opp i vognen, og faren til

Lale plasserte den elegante skinnvesken hans på setet vis- ` avis.

Hvor kom han fra? Praha? Bratislava?Wien, kanskje?

Han var kledd i en eksklusiv ulldress, skoene var nypusset,

han smilte og sa noen ord til Lales far idet han steg opp.

Deretter ga faren hesten signal om å gå. I likhet med de

fleste andre mennene faren til Lale fraktet i drosjen sin, var

også herr Sheinberg på vei hjem etter å ha utrettet viktige

forretninger. Lale ville heller bli som ham enn som faren.

Herr Sheinberg hadde ikke med seg hustruen den dagen.

Lale likte så godt å kikke på fru Sheinberg og de andre

kvinnene som reiste i farens drosje. De hadde små hender

i hvite hansker, og elegante perleøreringer som sto så godt

til halskjedene. Han likte så godt disse vakre kvinnene med

elegante klær og smykker, som noen ganger var i følge med

de viktige mennene. Den eneste fordelen ved å hjelpe faren

var at han fikk åpne drosjedøren for dem og ta dem i hånden

når han hjalp dem ned, han fikk puste inn duften av dem

og drømme om hvilke liv de levde.