Smakebit: Gullburet av Camilla Läckberg

Få en smakebit av Camilla Läckbergs nye spenningsroman, Gullburet.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Når Camilla Läckberg kommer med ny roman, sitter en diger fanskare klar med forventningsfulle blikk og nerver i helspenn.

Da er det tid for spenning på høyt nivå!

Gullburet er en gripende spenningsroman om en kvinne som blir bedratt og utnyttet, men som tar kontroll over sin egen skjebne. Dette er et forrykende drama om svik, oppreisning og hevn.

Gullburet av Camilla Läckberg, en spenningsroman om svik og hevn

Vi møter en kvinne som ved første øyekast ser ut til å ha alt på stell. Faye har en perfekt mann, en nydelig datter og en luksusleilighet i den fineste delen av Stockholm.

Men hun plages av mørke minner fra oppveksten i Fjällbacka, og føler seg stadig mer som en fange i et gullbur. En gang var hun en sterk kvinne med ambisjoner, men så ga hun opp alt for ektemannens skyld.

Da han svikter henne, raser tilværelsen sammen for Faye. Plutselig har hun ingenting. Først er hun rådvill, men så bestemmer hun seg for å ta igjen. Faye begynner å planlegge en grusom hevn.

 

Få en smakebit av Gullburet her:

DEL 1

«Kan hun ikke bare være skadet?» sa Faye.

Hun så ned i bordet, kunne ikke møte blikkene deres.

En kort stunds nøling. Så en beklagende stemme.

«Det er veldig mye blod. Fra en så liten kropp. Men jeg vil ikke spekulere før en rettsmedisiner har gjort en vurdering.»

Faye nikket. Hun fikk vann i et gjennomsiktig plastkrus, førte det til munnen, men skalv så voldsomt at noen dråper rant nedover haken, ned på blusen. Den blonde politikvinnen med de snille blå øynene bøyde seg fram og ga henne en papirserviett.

Hun tørket seg langsomt. Vannet kom til å etterlate stygge flekker på silkeblusen. Ikke at det spilte noen rolle lenger.

«Er det ingen tvil? Ingen tvil i det hele tatt?»

Politikvinnen skottet bort på kollegaen sin og ristet deretter på hodet. Hun valgte ordene med omhu:

«Som jeg sa: En lege må foreta en vurdering etter funnene på åstedet. Men på dette stadiet peker alt i samme retning: Din eksmann Jack har drept datteren deres.»

Faye lukket øynene og kvalte et hulk.

 

Stockholm sommeren 2001

De første ukene i Stockholm hadde vært ensomme. To år etter videregående la jeg Fjällbacka bak meg. Både mentalt og fysisk. Jeg kunne ikke komme meg fort nok vekk fra det klaustrofobiske lille stedet. Det kvalte meg med sine pittoreske smug og nysgjerrige mennesker med blikk som aldri lot meg være i fred. Med meg hadde jeg fem tusen kroner og beste karakter i alle fag.

Helst hadde jeg villet komme meg av gårde tidligere. Men det hadde tatt lengre tid enn jeg hadde regnet med å ordne alt det praktiske. Selge huset, rydde, jage vekk alle spøkelser som trengte seg på.

Minnene gjorde så vondt. Når jeg gikk omkring i barndomshjemmet mitt, så jeg dem hele tiden for meg. Sebastian. Mamma. Og ikke minst pappa. Det fantes ingenting igjen for meg i Fjällbacka. Bare sladder. Og død.

Ingen hadde vært der for meg da. Ikke nå heller. Så jeg pakket kofferten og satte meg på toget til Stockholm, uten å se meg tilbake.

Og jeg sverget på aldri mer å komme tilbake.

På Centalstationen i Stockholm stanset jeg ved en søppelkurv, åpnet mobilen og kastet simkortet. Nå skulle ingen skygger fra fortiden kunne innhente meg. Ingen kunne true og jage meg.

Jeg leide et rom for sommeren, i en leilighet som lå i samme hus som Fältöversten, det stygge kjøpesenteret som östermalmbeboere rister på hodet over mens de mumler at «det var sosialistenes feil, de var nødt til å ødelegge vårt fine Östermalm». Men den slags visste jeg ingenting om da. Jeg var vant til Ica-butikken Hedemyrs i Tanumshede og syntes at Fältöversten var stilig.

Jeg elsket Stockholm fra første øyeblikk. Fra vinduet i åttende etasje så jeg ut over de vakre fasadene i omgivelsene, de frodige parkene, de fine bilene, og jeg tenkte at jeg en dag skulle bo i et av de staselige attenhundretallshusene med mann, tre perfekte barn og en hund.

Mannen min skulle være kunstner. Eller forfatter. Eller musiker. Så annerledes som mulig fra pappa. Sofistikert, intellektuell og verdensvant. Han skulle lukte godt og kle seg fint. Være litt vanskelig mot andre, men aldri mot meg, siden det bare var jeg som forsto ham.

Disse første lange, lyse nettene vandret jeg rundt i Stockholms gater. Så slagsmål i smugene når utestedene stengte. Hørte skrikene, gråten, latteren. Utrykningskjøretøyer som ulte, på vei for å møte farer og redde liv. Forundret betraktet jeg horene i city med åttitallssminke og høye støvletter, blek, svampete hud og nålestikk på armene som de forsøkte å skjule under langermede bluser eller gensere. Jeg bommet røyk av dem og fantaserte om livet deres. Friheten ved å befinne seg på bunnen. Ikke lenger noen risiko for å falle lenger ned i dritten. Jeg lekte med tanken på selv å stille meg opp der, bare for å forstå hva det innebar, hvilke menn som kjøpte seg en stund med skitten nærhet i Volvoen med bilbarnesete bak og ekstra bleier og våtservietter i hanskerommet.

Det var på denne tiden livet begynte for alvor. Fortiden hang som en lenke rundt føttene mine. Tynget meg ned, forstyrret, hindret. Men hver eneste celle i kroppen vibrerte av nysgjerrighet. Det var jeg mot verden. Langt hjemmefra, i en by jeg hadde drømt om i hele mitt liv. Jeg hadde ikke bare lengtet bort. Jeg hadde lengtet til. Langsomt gjorde jeg Stockholm til min by. Den ga meg håp om helbredelse og glemsel.

I begynnelsen av juli reiste vertinnen min, en pensjonert lærerinne, for å besøke barnebarna i Norrland.

«Ingen besøk,» sa hun myndig før hun lukket døra.

«Ingen besøk,» gjentok jeg lydig.

Den kvelden sminket jeg meg og drakk brennevinet hennes. Gin og whisky. Kirsebærlikør og Amarula. Det smakte motbydelig, men det spilte ingen rolle, det var rusen jeg ville ha, rusen som lovte glemsel og bredte seg som en varme gjennom kroppen.

Da jeg hadde drukket meg modig, dro jeg på meg en bomullskjole og spaserte til Stureplan. Etter en viss nøling slo jeg meg ned på en uteservering som så hyggelig ut. Kjente ansikter som jeg tidligere bare hadde sett på tv, vandret forbi. Leende, beruset. Av alkohol og av sommer.

Ved midnatt stilte jeg meg i en nattklubbkø på den andre siden av gaten. Stemningen var utålmodig, og jeg var usikker på om jeg ville slippe inn. Jeg forsøkte å ape etter de andre. Oppføre meg som dem, selv om jeg siden forsto at også de må ha vært turister. Like bortkomne som jeg, men med påsminket mot.

Bak meg hørte jeg latter. To gutter på min egen alder rundet køen og gikk fram til vakten. Et nikk og et håndtrykk. Alles blikk hvilte på dem, misunnelige og fascinerte. Timer med forberedelser og fnis over roséglass for siden å stå og bli kald på beina bak et tau. Når det kunne være så enkelt. Hvis man bare hadde vært noen.

Til forskjell fra meg var de to guttene personer som ble sett, respektert og hørte til. De var Noen. Der og da bestemte jeg meg for at jeg også skulle bli det.

Akkurat da snudde en av guttene seg og gransket nysgjerrig menneskemengden han nettopp hadde passert. Blikkene våre møttes.

Jeg så bort, begynte å rote i veska etter en sigarett. Ville ikke se dum ut, ville ikke se ut som det jeg var, bondetuppa på sitt første nattklubbesøk i hovedstaden. Beruset på stjålet gin og Amarula. Men i neste øyeblikk sto han foran meg. Skallen var barbert, øynene blå og snille. Litt utstående ører. Han hadde på seg beige skjorte og mørke jeans.

«Hva heter du?»

«Matilda,» svarte jeg.

Navnet jeg hatet. Navnet som hørte sammen med et annet liv, en annen person. En som ikke lenger var meg. En jeg hadde etterlatt da jeg gikk på toget til Stockholm.

«Jeg heter Viktor. Er du her alene?»

Jeg svarte ikke.

«Gå bort og still deg ved vakten,» sa han.

«Jeg står ikke på listen,» mumlet jeg.

«Ikke jeg heller.»

Et gnistrende smil. Jeg brøt meg ut av køen. Fikk misunnelige, lengselsfulle blikk fra jentene med litt for lite klær og guttene med for mye hårvoks.

«Hun er sammen med meg.»

Kjøttberget ved døra løftet vekk tauet og sa: «Velkommen.»

I folkevrimmelen tok Viktor hånden min, førte oss lenger inn i mørket. Menneskeskygger, flimrende lys i forskjellige farger, dunkende bassgang, omslyngede kropper, dans. Vi stilte oss ved enden av en lang bardisk, og Viktor hilste på bartenderen.

«Hva vil du ha å drikke?» spurte han.

Med den søtvamle smaken av likør fortsatt i munnen, svarte jeg: «Øl.»

«Fint, jeg liker jenter som drikker øl. Det er klasse.»

«Klasse?»

«Ja. Bra, liksom. Realt.»

Han rakte meg en Heineken. Løftet flasken til en skål. Jeg smilte til ham og tok en slurk.

«Hva drømmer du om i livet, Matilda?»

«Å bli noen,» svarte jeg. Uten betenkningstid.

«Du er vel allerede noen?»

«En annen.»

«Jeg synes ikke det ser ut til å være noe særlig i veien med deg.»

Viktor tok noen sidelengs dansetrinn, gynget med hodet i takt med musikken.

«Hva drømmer du om da?»

«Jeg? Jeg vil bare spille musikk.»

«Er du musiker?»

Jeg måtte bøye meg mot ham og heve stemmen for å bli hørt.

«DJ. Men jeg har fri i kveld. I morgen spiller jeg. Da kommer jeg til å stå der oppe.»

Jeg fulgte fingeren hans. På en liten scene ved en vegg, bak en platespiller, sto fyren som Viktor hadde kommet sammen med, og digget musikken. En stund etter kom han bort til oss. Presenterte seg som Axel. Virket snill og ufarlig.

«Fint å treffe deg, Matilda,» sa han og rakte fram hånden.

Jeg tenkte på hvor forskjellige de var fra guttene i hjemtraktene mine. Polerte. Veltalende. Axel bestilte en drink og forsvant. Viktor og jeg skålte igjen. Det var bare litt igjen av ølen min.

«Før spillejobben i morgen skal vi ha vorspiel med noen venner. Kan du ikke stikke innom?»

«Kanskje,» sa jeg og så ettertenksomt på ham. «Hvorfor ville du egentlig at jeg skulle gå inn sammen med deg?»

Jeg tok demonstrativt den siste slurken av ølflasken. Håpet at han ville bestille mer. Noe han gjorde. En til meg og en til seg. Så svarte han på spørsmålet. De blå øynene lyste i mørket.

«Fordi du er søt. Og du så ensom ut. Angrer du?»

«Nei, ikke i det hele tatt.»

Han fisket opp en pakke Marlboro fra baklomma, rakte meg en sigarett. Jeg hadde ingenting imot å bli påspandert, da holdt mine egne litt lenger. Det var ikke så mye igjen av de femten tusen som ble igjen etter hussalget, da lånene og alt annet var betalt.

Hendene våre berørte hverandre da han tente sigaretten min. Hånden hans var varm og solbrun. Jeg savnet berøringen straks den forsvant.

«Du har sørgmodige øyne. Vet du det?» sa han og tok et dypt drag av sigaretten.

«Hva mener du?»

«At det virker som om det finnes en sorg i deg. Jeg synes det er fint. Mennesker som støtt er glade, kjeder meg. Vi er ikke laget for å være lykkelige hele tiden, da hadde verden stanset.»

Jeg svarte ikke. Hadde mistanke om at han tullet med meg.

Plutselig gikk alkoholen til hodet på meg. Jeg bestemte meg for å ta en suvenir, bøyde meg fram, la hånden om bakhodet hans og førte ansiktet hans mot mitt. En handling som måtte ha fått meg til å virke mer selvsikker enn jeg var. Leppene våre møttes. Han smakte øl og Marlboro og kysset bra. Mykt, men intenst.

«Skal vi gå hjem til meg?» spurte han.

jack satt ved kjøkkenbordet i den mørkeblå slåbroken og leste Dagens Industri. Han så ikke engang opp da Faye kom inn på kjøkkenet, men hun var vant til det når han var stresset. Og med tanke på alt ansvaret han hadde på jobben og alle timene han tilbrakte på kontoret, fortjente han å få være i fred på helgemorgenene.

Den fire hundre kvadratmeter store boligen, som tidligere hadde vært fire leiligheter, føltes klaustrofobisk når Jack hadde behov for å være i fred. Faye visste fortsatt ikke hvordan hun skulle te seg slike dager.

I bilen på vei hjem fra Lidingö, der Julienne skulle leke hos en venn fra førskolen, hadde hun sett for seg at hun og Jack skulle tilbringe formiddagen sammen. Bare de to. Krype ned i senga, se et tv-program som de i fellesskap kunne dømme nord og ned på grunn av dumheten og vulgariteten. Hun ville høre Jack fortelle om uken sin. Gå en tur på Djurgården hånd i hånd.

Prate sånn som de gjorde før.

Hun ryddet unna restene etter hennes og Juliennes frokost. Cornflakes som var blitt myke i kulturmelken. Hun hatet følelsen av de våte flakene og den sure lukten, og svelget en brekning da hun tørket dem opp med kluten.

Brødsmuler lå strødd utover kjøkkenøya, og på kanten, i kamp mot tyngdeloven, balanserte en halvspist brødskive. Det eneste som holdt den igjen, var at den lå med smørsiden ned.

«Kan du ikke i det minste prøve å rydde før du drar?» sa Jack uten å se opp fra avisen. «Vi skal vel ikke behøve å ha vaskehjelp i helgene?»

«Unnskyld.» Faye svelget klumpen i halsen og dro en Wettex-klut over oppvaskbenken. «Julienne ville av sted. Hun skrek så forferdelig.»

Jack gryntet og fortsatte å lese. Han var nydusjet etter løperunden. Luktet godt av Armani Code, den parfymen han brukte allerede da de møttes. Julienne var skuffet over at hun ikke fikk treffe faren, men han hadde stukket av sted før hun våknet, og var ikke tilbake før etter at Faye hadde levert henne. Det hadde vært en slitsom morgen. Ingen av de fire frokostalternativene Faye hadde tilbudt Julienne, hadde falt i smak, og påkledningen hadde vært en pinefull, svett maraton.

Men kjøkkenbenken var ren nå iallfall. Restene etter krigen ryddet av veien.

Faye la kjøkkenkluten fra seg i vasken og betraktet Jack, der han satt ved kjøkkenbordet. Til tross for at han var høy, veltrent, ansvarsfull, fremgangsrik, ja, hadde alle de klassiske attributtene hos en vellykket mann, så var han fortsatt en gutt på mange måter. Hun var den eneste som så ham som den han virkelig var.

Faye kom alltid til å elske ham, uansett hva som skjedde.

«Det begynner snart å bli på tide å klippe seg, elskling.»

Hun strakte ut en hånd, rakk å få tak i noen strå av det fuktige håret før han bøyde hodet vekk.

«Jeg har ikke tid. Denne ekspansjonen er komplisert, og jeg må ha fullt fokus. Da kan jeg ikke løpe til frisøren i ett sett sånn som du gjør.»

Faye satte seg på stolen ved siden av ham. La hendene i fanget. Prøvde å huske når hun sist hadde klippet seg.

«Vil du snakke om det?»

«Om hva?»

«Compare.»

Langsomt flyttet han blikket fra avisen til Faye. Han ristet på hodet og sukket. Hun angret på at hun hadde sagt noe. Angret på at hun ikke bare hadde fortsatt å tørke brødsmuler fra kjøkkenbenken. Likevel tok hun sats.

«Før ville du …»

Jack rykket til og senket avisen. Den noen millimeter for lange luggen falt ned i ansiktet, og han kastet irritert på hodet. Hvorfor kunne hun ikke bare la ham være i fred? Bare tørke av kjøkkenbenken. Være slank og vakker og bekreftende. Han hadde jobbet hele uken. Kjente hun ham rett, ville han stenge seg inne på tårnrommet og fortsette å arbeide. For hennes og Juliennes skyld. For at de skulle ha det bra. For at det var deres mål. Ikke hans. Men tvert imot deres.

«Hva ville det hjelpe å snakke om det? Du kan vel ingenting om forretninger lenger? Sånt er ferskvare. Man kan ikke hvile på sine laurbær.»

Faye fingret på gifteringen. Vred den rundt, rundt.

Om hun ikke hadde sagt noe, kunne de hatt den formiddagen hun hadde drømt om. Men alt det hadde hun kastet bort for et dumt spørsmål. Når hun visste bedre.

«Vet du i det hele tatt hva Sveriges næringsminister heter?» sa han.

«Mikael Damberg,» svarte hun instinktivt. Instinktivt og korrekt.

Da hun så Jacks blikk, angret hun. Hvorfor kunne hun ikke bare holde kjeft?

«Okei. En ny lov trer snart i kraft. Vet du hvilken?»

Hun visste. Men hun ristet langsomt på hodet.

«Nei, det vet du så klart ikke,» sa Jack. «Den handler om at vi som selskap nå må sende påminnelse til kundene våre én måned før abonnementet deres går ut. Før bare tikket og gikk det. Begriper du hva det betyr?»

Klart hun visste. Hun kunne ha gitt ham de nøyaktige tallene for hva det betydde for Compare. Men hun elsket ham. Hun satt der på kjøkkenet sitt til en million kroner med mannen sin som var en gutt i en manns kropp, en mann som bare hun kjente, og som hun elsket over alt annet. I stedet for å si at Leasando AS, et mindre energiselskap som ble eid av Compare, ville tape omtrent tjue prosent av kundene med abonnementer som tidligere bare hadde fortsatt å løpe. Rundt regnet ville omsetningen minke med fem hundre millioner i året. Utbyttet med to hundre millioner.

Hun ristet bare på hodet.

Fingret med gifteringen.

«Du vet ikke,» sa Jack til slutt. «Kan du la meg lese nå?»

Han løftet avisen. Vendte tilbake til sin verden bestående av tall, aksjekurser, nyemisjoner og selskapsoppkjøp som hun hadde viet tre år på Handelshøgskolen før hun hoppet av. For Jacks skyld. For firmaets skyld. For familiens skyld.

Hun skylte kjøkkenkluten under kranen, plukket opp de våte flakene og brødsmulene som hadde samlet seg i kummen, og kastet dem i søppelposen. Bak ryggen hørte hun raslingen fra Jacks avis. Hun lukket stille skapdøra for ikke å forstyrre ham.