Smakebit: En helt vanlig familie

Vil du ha en smakebit av en ny svensk krimroman vi tror vil bli populær denne våren?

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Månedens utvalgte: En helt vanlig familie av Mattias Edvardsson

Hvor godt kjenner du egentlig dine barn? Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte familien din?

 

Idet det gamle året gikk over i det nye, dukket en splitter ny roman opp på krimhimmelen, Mattias Edvardssons En helt vanlig familie.

Dette er spennende saker, og velsmakende godis for krimelskerne – den type godis du kan unne deg uansett om du er av dem som har agendaen full av forsetter eller ei.

En helt vanlig familie, ny krimroman av Mattias Edvardsson, Gyldendal, boktips, månedens utvalgte hos ARK

I En helt vanlig familie kommer du tett innpå tre hovedpersoner i samme familie. Perspektivet veksler mellom presten Adam, juristen Ulrika og deres 19 år gamle datter Stella, noe som avdekker stadig flere hemmeligheter underveis i lesningen.

Boka utforsker forholdet mellom sannhet og løgn, og har såkalte upålitelige fortellere. Du kan aldri stole på om virkelighetsoppfatningen og selvfremstillingen deres stemmer overens med sannheten. Dermed blir innblikket i den «helt vanlige» familien like fengslende som oppklaringen av mordgåten. Hver gang du tror du begynner å kjenne karakterene, klarer neste perspektiv å snu helt på oppfatningen din.

Gled deg!

«Plottet i En helt vanlig familie er uvanlig. … Spenningsnivået er jevnt høyt.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

 

Les et utdrag fra boka her:

PROLOG

Inneklemt i et hjørne reagerer jeg på hver bevegelse i øyekroken. Den minste lyd får meg til å fare sammen. Sekundene har saktnet og står nesten stille nå. Så vidt jeg vet, kan jeg ha sittet her i fem minutter. Eller en time.

Tingretten i Lund ligger midt i byen, skrått overfor politihuset, et steinkast fra stasjonen. Alle som bor i Lund passerer tingretten med jevne mellomrom, men de fleste lundensere lever hele sitt liv uten noensinne å sette sin fot i domstolens lokaler. Inntil ganske nylig gjaldt det også meg.

Nå sitter jeg i en sofa utenfor tingsal 2, og på skjermen foran meg opplyses det at det pågår hovedforhandling i en drapssak.

Min kone er der inne, på den andre siden av døra. Så nær og likevel så langt borte. Før vi gikk inn i tingretten og gjennom sikkerhetskontrollen, stoppet vi på trappen utenfor og holdt rundt hverandre. Min kone klemte hendene mine så hardt at de ristet og sa at nå er det ikke opp til oss lenger, nå ligger avgjørelsen i andres hender. Vi vet begge to at det ikke er helt sant.

Jeg får et akutt illebefinnende da det spraker i høyttaleren. Jeg hører navnet mitt. Det er min tur nå. Jeg vakler idet jeg reiser meg fra sofaen, og en sikkerhetsvakt åpner døra for meg. Han nikker uten å gi uttrykk for den minste tanke eller følelse. Det er ikke rom for sånt her.

Tingsal 2 er større enn jeg hadde ventet. Min kone sitter inneklemt mellom tilhørerne. Hun ser sliten og medtatt ut og har spor av tårer på kinnene.

I neste øyeblikk får jeg øye på datteren min.

Hun er blek og tynnere enn jeg husker, håret henger i tjafser, og hun ser på meg med matte øyne. Jeg må bruke all min energi på å hindre meg selv i å løpe bort og klemme henne inntil meg og hviske at pappa er her, og at jeg ikke skal slippe henne før alt dette er over.

Rettens leder hilser på meg, og jeg får umiddelbart et godt inntrykk av ham. Han har et våkent og oppmerksomt oppsyn og samtidig en viss følsomhet over seg. Han framstår som både lydhør og autoritativ. Jeg tror ikke meddommerne kommer til å motsette seg hans avgjørelse. Dessuten vet jeg at han også er far.

Siden jeg er i nær slekt med tiltalte, kan jeg ikke avlegge den vanlige forsikringen om å forklare den rene og fulle sannhet uten å legge skjul på noe. Jeg vet at retten må behandle min vitneforklaring i lys av at det er datteren min som er den tiltalte i saken. Men jeg vet også at min person, og ikke minst yrket mitt, gjør at retten kommer til å betrakte det jeg sier som troverdig.

Dommeren overlater ordet til advokaten. Jeg trekker pusten dypt. Det jeg skal si nå, kommer til å påvirke så mange liv i så mange år framover.

Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg skal si.

 

FAREN

Enhver nyter godt av det munnen bærer fram,

et menneske får lønn for det som det har gjort.

Salomos ordspråk 12,14

 

1

Vi var en helt vanlig familie. Vi hadde interessante, godt betalte jobber, stor omgangskrets og en aktiv fritid med rom for både idrett og kultur. På fredager spiste vi hentemat og så på Idol og sluknet på sofaen før avstemningen var ferdig. På lørdager spiste vi lunsj i byen eller på et kjøpesenter. Vi så på håndball, gikk på kino og traff gode venner over en flaske vin. Om kvelden sovnet vi tett inntil hverandre. Søndager gikk vi tur i skogen eller på museum, førte lange samtaler med foreldrene våre eller krøp opp i sofaen med hver vår bok. Ofte avrundet vi søndagskveldene sittende i senga med papirer, permer og PC-er for å forberede den kommende arbeidsuken. Mandagskveldene gikk min kone på yoga, og torsdager spilte jeg innebandy. Vi hadde boliglån som vi nedbetalte punktlig, sorterte avfallet, brukte blinklys, overholdt fartsgrensene og leverte alltid tilbake bibliotekbøkene til rett tid.

I år hadde vi sen ferie, fra begynnelsen av juli til midten av august. Etter flere fine somre i Italia hadde vi de seneste årene lagt utenlandsreisene til vinteren for i stedet å bruke somrene til avkobling hjemme og små utflukter langs kysten for å besøke slektninger og venner. Denne gangen hadde vi dessuten leid en hytte på Orust.

Stella jobbet på H&M så godt som hele sommeren. Hun sparte penger for å kunne reise rundt i Asia til vinteren. Jeg håper fortsatt at hun kommer seg av gårde.

Man kunne si at Ulrika og jeg har oppdaget hverandre på nytt denne sommeren. Det lyder selvsagt klisjéaktig, nesten litt komisk, man tror ikke det er mulig å bli nyforelsket i sin kone igjen etter tjue års ekteskap. Som om tiden med barn i huset bare har vært en parentes i forholdet vårt. Som om det er dette vi har ventet på. Det er i alle fall slik det føles.

Barn er en heltidsjobb. Først er de babyer, og man venter på at de skal bli selvstendige, bekymrer seg for at de skal sette noe i halsen eller falle og slå seg, så kommer førskolealderen, da er man redd for å miste dem av syne, for at de skal falle ned fra huskestativet eller for at ikke alt skal gå bra på kontrollene på helsestasjonen. Så begynner de på skolen, og man bekymrer seg for at de ikke skal henge med, at de ikke skal få venner, det er lekser og riding, håndball og pysjpartyer. På videregående blir det enda mer venner, fester og konflikter, mentorsamtaler og drosjebruk. Man bekymrer seg for alkohol og narkotika, at de skal havne i dårlig selskap, og tenårene flimrer forbi som en såpeopera i hundre og nitti kilometer i timen. Plutselig står man der med et voksent barn og tror at det er slutt på bekymringene.

Denne sommeren fikk vi i hvert fall flere lange perioder der vi ikke bekymret oss for Stella. Familien vår har vel aldri vært så harmonisk. Men så ble alt forandret.

En fredag på slutten av sommeren fylte Stella nitten år, og jeg hadde bestilt bord på yndlingsrestauranten vår. Italia og det italienske kjøkkenet har alltid ligget vårt hjerte nært, og på Väster er det en liten kvartalsrestaurant som serverer guddommelig pasta og pizza. Jeg gledet meg til en rolig og hyggelig kveld med familien.

«Una tavola per tre,» sa jeg til serveringsdamen med rådyrøyne og perle i nesen. «Adam Sandell. Jeg har bestilt bord til klokken åtte.»

Hun så seg bekymret rundt.

«Et øyeblikk,» sa hun og forsvant innover i det fullsatte lokalet.

Ulrika og Stella så på meg mens serveringsdamen snakket med kolleger og gestikulerte.

Det viste seg at den som hadde tatt imot bestillingen, hadde ført den opp på torsdag i stedet.

«Vi trodde dere skulle komme i går,» sa serveringsdamen og klødde seg i nakken med pennen. «Men det ordner vi. Gi oss fem minutter.»

Noen andre gjester måtte reise seg mens personalet bar et nytt bord inn i lokalet. Ulrika, Stella og jeg sto midt i den fullsatte restauranten og prøvde å late som om vi ikke så de irriterte blikkene som ble rettet mot oss fra alle kanter. Det var nesten så jeg hadde lyst til å si noe, forklare at det ikke var vår feil, men personalets.

Da bordet omsider sto dekket, dukket jeg raskt ned bak menyen.

«Vi beklager så meget,» sa en gråskjegget mann som antagelig var restauratøren. «Som et plaster på såret spanderer vi dessert.»

«Ingen fare,» beroliget jeg. «Vi er alle mennesker.»

Serveringsdamen tok imot bestilling på drikke.

«Et glass rødt?» sa Stella.

Hun så spørrende på meg, og jeg så på Ulrika.

«Det er en spesiell dag,» sa min kone.

«Et glass rødvin til bursdagsbarnet.»

Da vi hadde spist, overrakte Ulrika henne en blomstermønstret konvolutt.

«Et kart?»

Jeg smilte finurlig av ideen vår.

Vi ble med Stella ut av restauranten og rundt hjørnet. Jeg hadde plassert presangen der om ettermiddagen.

«Men pappa, jeg sa jo … Den er altfor dyr!»

Hun tok seg til kinnene og gapte.

Det var en Vespa Piaggio. Vi hadde kikket på en sånn på nettet en ukes tid før, og visst var den dyr, men til slutt hadde jeg klart å overtale Ulrika til at vi skulle kjøpe den.

Stella ristet på hodet og sukket.

«Hvorfor hører du ikke på meg, pappa?»

Jeg løftet den ene hånden og smilte.

«Det holder med en takk.»

Jeg visste at Stella mest av alt hadde ønsket seg kontanter, men det er liksom så stusslig å gi bort penger i gave. Med Vespaen kunne hun raskt og greit komme seg inn til byen, på jobben eller til venner. I Italia kjører alle tenåringer Vespa.

Stella klemte oss og takket flere ganger før vi gikk inn i restauranten igjen, men på en måte følte jeg meg skuffet.

Serveringsdamen kom med tiramisuen som var plasteret på såret. Egentlig konstaterte vi at vi ikke kunne få ned en bit til, men så spiste vi opp alt sammen likevel.

Jeg tok en limoncello til kaffen.

«Jeg må stikke nå,» sa Stella og vred urolig på seg.

«Ikke alt nå, vel?»

Jeg så på klokken. Halv ti.

Stella knep leppene sammen og fortsatte å vri seg på stolen.

«En liten stund til,» sa hun. «Ti minutter.»

«Det er bursdagen din,» sa jeg. «Og dere åpner vel ikke butikken før klokken ti i morgen?»

Stella sukket.

«Jeg skal ikke jobbe i morgen.»

Ikke jobbe? Hun jobbet alle lørdager. Det var sånn hun hadde fått en fot innenfor hos H&M. Lørdagsjobb som hadde gått over i sommerjobb og overtid.

«Jeg har hatt vondt i hodet i hele ettermiddag,» sa hun unnvikende. «Migrene.»

«Så du har ringt og sagt du er syk?»

Stella nikket. Helt uproblematisk, forklarte hun. Det var en annen jente som gjerne steppet inn.

«Det er ikke sånn vi har oppdratt deg,» sa jeg samtidig som Stella reiste seg og tok jakken sin fra stolryggen.

«Adam,» sa Ulrika.

«Men hvorfor så travel?»

Stella trakk på skuldrene.

«Jeg har en avtale med Amina.»

Jeg nikket og bet i meg misnøyen. Det var vel sånn det var med nittenåringer.

Stella ga Ulrika en lang og god klem. Selv rakk jeg bare å reise meg halvveis, slik at vår klem ble klossete og stiv.

«Vespaen, da?» sa jeg.

Stella så på Ulrika.

«Vi skal få den hjem,» lovet min kone.

Da Stella hadde gått, tørket Ulrika seg langsomt rundt munnen med servietten og smilte til meg.

«Nitten år,» sa hun. «Tenk, så fort tiden går.»

Både Ulrika og jeg var helt ferdige da vi kom hjem den kvelden. Vi satte oss i hver vår krok av sofaen og leste mens Leonard Cohen sang i bakgrunnen.

«Jeg synes hun kunne vist litt mer takknemlighet,» sa jeg. «Ikke minst etter episoden med bilen.»

Episoden med bilen. Det hadde allerede blitt et begrep.

Ulrika brummet uinteressert uten å se opp fra boka. Ute frisknet vinden til så det knaket i veggene. Det var sommeren som sukket og hev etter pusten, august gikk mot slutten, men det gjorde meg ingenting. Høsten har alltid tiltalt meg, følelsen av en ny start, nesten som en gryende forelskelse.

Da jeg la fra meg boka litt senere, hadde Ulrika sovnet. Jeg løftet hodet hennes forsiktig og la en pute innunder. Hun rørte litt på seg i søvne, og et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle vekke henne, men leste videre i stedet. Det varte ikke lenge før bokstavene fløt utover og tankene vandret. Jeg sovnet med en stor klump i brystet over det gapet som hadde oppstått mellom meg og Stella, mellom dem vi engang var og dem vi hadde blitt, mellom bildene jeg hadde hatt av oss og virkeligheten slik den så ut nå.

Da jeg våknet, sto Stella midt i rommet. Hun vippet fram og tilbake på føttene mens det svake måneskinnet fra vinduet falt over hodet og skuldrene.

Ulrika hadde også våknet og gned seg i øynene. Snart gjenlød rommet av snufsing og hiksting.

Jeg satte meg opp.

«Hva har skjedd?»

Stella ristet på hodet. Tårene trillet nedover kinnene. Ulrika klemte henne inntil seg, og da øynene min omsider hadde vent seg til mørket, så jeg at Stella skalv.

«Det er ingenting.»

Så gikk hun og Ulrika ut av rommet, og jeg satt igjen med en ubehagelig følelse av tomhet.