Smakebit: Dvalen av Camilla Grebe

Dvalen av Camilla Grebe er Månedens bok i april. Få smakebit her!

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Camilla Grebe, som vant Glassnøkkelen for beste nordiske krim i 2018, er aktuell med ny krimroman, Dvalen.

Dvalen av Camilla Grebe, Månedens utvalgte i april

Attenårige Samuel saboterer en narkotikahandel og tvinges på flukt. Etter at han har gått under jorden, svarer han på en annonse. En familie i skjærgården søker etter assistent til sin hjerneskadde sønn. Det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grufull vending.

«Skandinavisk krims nye mester (…) Dette er en steike god historie» Adresseavisen

Kriminalinspektør Manfred Olsson plages av en familietragedie, samtidig som han etterforsker to narkotikarelaterte mord. Da hans veier krysser med Samuels, innser han at han trenger hjelp fra atferdsforskeren Hanne for å komme videre.

Dvalen er en skremmende fortelling om en samtid preget av narsissisme og grenseløshet, men også en skildring av en kjærlighet som er sterk nok til å overvinne mørket.

Les utdrag her:

Manfred

Vi var en ganske vanlig familie. Det var en morgen som alle andre.

En sånn som man ikke venter skal være av noen særlig betydning. En av alle disse ubetydelige dagene som man ikke tillegger noen egentlig vekt fordi man tror man vet at de ikke kommer til å spille noen spesiell rolle. Det var bare enda en dag å komme seg igjennom. Holde ut og takle, som om den skulle vært en blankett som måtte fylles ut og postlegges før klokken fem.

Afsaneh sto opp først for å gi Nadja grøt.

Jeg hørte skrittene hennes; lette, nesten prøvende da hun tasset fra entreen og inn på kjøkkenet. Som om hun forflyttet seg over tynn is. Deretter slamring, susing fra vannkranen og et lite smell idet hun plasserte kjelen på komfyren. Til slutt den rytmiske krafsingen fra vispen mot metallet i kjelen mens hun rørte grøtpulveret ut i vannet.

Fra plassen min i sengen – fremdeles varm etter Afsaneh – hørte jeg Nadja sutre og hoste inne fra barneværelset ved siden av.

Det var lydene fra en helt vanlig familie: fra kvinnen, min unge kone, kanskje for ung – det var i hvert fall dem som mente det – og fra datteren min. Og det var stillheten etter de tre eldre barna som hadde forlatt redet, og min ekskone som hadde forlatt leiligheten en vårmorgen ikke ulik denne, med en koffert som var så tung at hun ikke ville ha orket å bære den hvis hun ikke hadde vært så rasende.

Men alt dette tenkte jeg ikke akkurat da, ikke mens jeg lå der, døsig av nattens drømmer og sengevarmen. Det er bare i ettertid at alle disse små hendelsene får vekt og blir betydningsfulle.

Det er bare i ettertid at alle livets trivialiteter vokser, får tenner og forfølger oss om natten.

Det var en morgen som alle andre. Dessuten var det Nadjas tredje forkjølelse på like mange uker, og både Afsaneh og jeg var dødstrøtte av nattevåk og lirking med vår elskede, men trassige toåring.

Vi kunne spøke om det, at Nadja ble som et spedbarn når hun var tett i nesen. Og Afsaneh pleide å si jeg bare kunne ha det så godt når jeg hadde valgt å begynne på nytt med småbarn og det hele til tross for at jeg var over femti.

Afsaneh gløttet på døren til soverommet.

Hun bar Nadja på hoften, og da hun bøyde knærne lett for å heise Nadja høyere opp, gled morgenkåpen fra hverandre og blottet det ene brystet, det vakre brystet som mot alle odds var blitt mitt.

Hun spurte om jeg kunne være hjemme med Nadja, og jeg sa at jeg hadde tenkt å dra inn til Huset en stund.

Huset var politihuset på Kungsholmen i Stockholm. Arbeidsplassen min i over tjue år og synonymt med jobben, tredemølla. Stedet der jeg etterforsket drap og andre grove forbrytelser. Der jeg beskjeftiget meg med menneskehetens aller verste sider, de motbydelige avartene av menneskelig adferd som resten av befolkningen ikke behøvde å befatte seg med.

Hvordan kunne jeg synes at det var så viktig?

La dem ta livet av hverandre, tenker jeg. La dem voldta og banke hverandre opp. La dopet flomme og forstedene brenne som stjerneskudd i natten. Bare ikke bland meg inn i dritten.

Jeg kan huske at Afsaneh rynket pannen da jeg sa dette om jobben. Hun minnet meg på at det var Kristi himmelfartsdag, og spurte hva jeg skulle gjøre som var så viktig. Deretter forklarte hun tålmodig at hun hadde lovet å drikke kaffe med en av doktorgradsstudentene sine, og at hun allerede hadde nevnt det for meg to ganger i løpet av middagen i går.

Sånn fortsatte vi en god stund.

Vi småkranglet litt om hvem som skulle være hjemme med det syke barnet, som om det virkelig var av noen betydning. Vi småkranglet på den ureflekterte, slitsomme måten som jeg forestiller meg at de fleste familier gjør en helt vanlig morgen i det trygge og velstående landet Sverige.

Da Afsaneh hadde gått for å treffe doktorgradsstudenten sin, og Nadja lå inntil meg i den brede sengen og presset den snørrete, lille nesen mot kinnet mitt, føltes det likevel ganske fint. Hva hadde jeg i Huset å gjøre i dag? De døde kunne vente til i morgen, og de fleste av kollegene mine hadde uansett fri.

Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg tror jeg gikk rundt og småryddet litt i løpet av formiddagen. Kneet gjorde fordømt vondt, og jeg tok et par Voltaren. Kanskje smugrøykte jeg et par sigaretter under viften også. Nadja så på tv, og jeg måtte skru opp volumet for å overdøve bråket fra veiarbeidet som foregikk utenfor i Karlavägen.

Min eldste datter, Alba, ringte fra Paris og ville låne penger. Jeg forklarte rolig og bestemt at hun måtte snakke med moren sin, for meg hadde hun jo allerede fått tre tusen av denne måneden. Dessuten hadde søsknene hennes, Alexander og Stella, ikke fått noe som helst. Og man måtte jo være rettferdig, ikke sant?

Rettferdighet, for et underlig konsept nå i ettertid.

Til slutt ble Nadja lei av tv-en. Hun skrek og skrek, og jeg bar henne rundt i leiligheten i et forgjeves forsøk på å roe henne. Den lille kroppen var glovarm, og jeg ga henne en Alvedon, til tross for at Afsaneh ikke likte at jeg gjorde det – det var også noe vi pleide å småkrangle om. Afsaneh syntes ikke små barn skulle få medisiner hvis de ikke var på dødens rand.

Kanskje ble Nadja roligere av tabletten, kanskje var det brødskiven som jeg laget til henne, som gjorde susen. Eller så var det veiarbeidet utenfor som til slutt klarte å distrahere henne.

Jeg løftet henne opp i vinduskarmen i stuen, og hun sto som forhekset en lang stund og så på gravemaskinen som langsomt åt seg ned i veibanen tre etasjer nedenfor, mens hun slikket smøret av brødskiven og snørr av overleppen med den spisse, lille tungen. Vi snakket en stund om gravemaskiner og biler og lastebiler og motorsykler. Om alle slags motordrevne kjøretøyer.

Nadja likte alt som hadde med motorer og bråk å gjøre – det hadde Afsaneh og jeg konstatert tidlig.

Det må ha vært da Afsaneh ringte fra kafeen.

Jeg satte Nadja, som protesterte høylytt, ned på gulvet og gikk ut i entreen for å kunne snakke uforstyrret – bråket fra veiarbeidet fikk hele leiligheten til å vibrere.

Afsaneh spurte om hvordan det sto til med Nadja, og jeg sa at hun hadde det helt fint, at hun spiste en brødskive, og at det neppe kunne stå altfor dårlig til siden hun både spiste og drakk.

Selvsagt nevnte jeg ingenting om Alvedon-tabletten.

Da vi la på, merket jeg umiddelbart at noe var galt. Det var som om luften hadde tetnet, som om den presset seg mot meg, et taktilt forvarsel om en forestående fare. I neste sekund skjønte jeg at det snarere var fraværet av noe som fikk meg til å reagere.

Det var stille.

Veiarbeiderne hadde tydeligvis tatt en pause, og det eneste jeg hørte, var mitt eget åndedrett.

Jeg gikk inn i stuen for å se til Nadja, men rommet var tomt, bortsett fra tåteflasken hennes, som lå i en pøl av saft midt på gulvet, og haugen av leker som hun hadde halt frem i løpet av formiddagen.

Kanskje var det i dette øyeblikket at engstelsen ble vekket til live, dette urinstinktet som vi alle bærer på, driften til å beskytte barna våre mot alt ondt.

Deretter ble jeg blendet av en solstråle, en skarp strime av lys som ikke skulle ha vært der, av den enkle grunn at stuevinduet lå i skyggen.

Jeg snudde meg mot lyset, myste og så inn på kjøkkenet.

Vinduet sto åpent, og solen speilet seg i ruten.

Plutselig sto alt klart for meg: Afsaneh hadde pusset kjøkkenvinduene i går. Hun måtte ha glemt å sette på barnesikringen. Men Nadja kunne da vel ikke ha klatret opp og åpnet vinduet? Og hvorfor skulle hun ha gjort noe sånt?

I samme sekund som jeg formulerte spørsmålet for meg selv, skjønte jeg hvorfor: gravemaskinen, den fordømte gravemaskinen.

Jeg løp mot det åpne vinduet.

Jeg løp fordi det var det eneste jeg kunne gjøre. Jeg løp fordi man må, fordi man er nødt. Man har ikke lov til å la barnet sitt falle, dø. Det er det eneste man ikke har lov til her i livet.

Alt annet kan man slippe unna med.

Utenfor lekte solstrålene i de lysegrønne trekronene, og nedenfor sto veiarbeiderne stille og så opp mot meg med tomt blikk. Et par av dem løp frem mot huset vårt med utstrakte armer.

Nadja hang i vannbrettet, og det rare var at hun var helt stille, akkurat som jeg har hørt at barn er når de er i ferd med å drukne.

De små fingrene hennes klamret seg fast, og jeg kastet meg mot henne fordi det er det man gjør. Man kaster seg etter barnet sitt, man går gjennom ild og vann.

Man gjør alt og litt til.

Og så fikk jeg tak i henne, jeg nådde frem og kjente at de smørklissete fingrene hennes langsomt gled ut av hånden min. Gled ut av grepet mitt som et glatt såpestykke.

Hun falt.

Barnet mitt falt mot gaten, og jeg kunne ikke stoppe det.

Alt som skulle til, var at jeg hadde kommet frem et sekund tidligere, at jeg hadde klart å tilbakelegge en meter til i løpet av den perioden da tiden lot til å stå stille, og brølet fra stillheten gjallet i ørene mine.

I et annet liv, en parallell tilværelse, kunne jeg kanskje ha reddet henne.

Men mitt barn falt.

Hun falt fra tredje etasje og ned mot gaten, og jeg kunne ikke gjøre noen verdens ting for å hindre det.

Vi var en ganske vanlig familie.

Det var en morgen som alle andre, men etterpå ble ingenting som før.

 

 

Del I

Samuel

Det tok meg nøyaktig ti dager å føkke opp livet mitt.

Jeg ser ut gjennom vinduet.

Fra rommet mitt har jeg utsikt til en parkeringsplass, og bortenfor den kan jeg skimte konturene av Långbro sykehus, et gammelt mentalsykehus som er blitt ombygd til snobbete leiligheter.

Akkurat i dag hoper mørke skyer seg opp over bygningene. De lysegrønne trekronene står i grell kontrast til de fiolette skyene. Gresset vokser frodig rundt parkeringsplassen, men det er fremdeles dritkaldt, til tross for at det er ellevte juni.

Jeg hører muttern styre på kjøkkenet.

Hun er vanvittig slitsom. Med slitsom mener jeg ikke bare at hun alltid maser på meg om å gjøre forskjellige ting – søke jobb, gå på arbeidskontoret, sette inn oppvasken, ta ut oppvasken og så videre, i en jævla uendelighet – men at hun bekymrer seg så innmari mye. Og denne bekymringen eter seg inn i meg og får det til å klø i hele kroppen, som om det kryper små maur rundt under huden min.

Det er som om hun ikke klarer å få inn i hodet at jeg er voksen.

Jeg fylte atten for en måned siden, men likevel henger hun etter meg som den hønemora og forlanger å få vite om hvert eneste skritt jeg tar.

Som om jeg skulle være hennes fordømte oppgave i livet.

Jeg blir helt sykt stressa av det.

Jeg tror hun ville hatt det mye bedre selv hvis hun ikke holdt på sånn. Hvis hun liksom slapp taket, bare lite grann. Hun som alltid prater om hvor mye hun har ofret for meg – hvorfor får hun seg ikke et eget liv, nå som hun har mulighet til det?

Alexandra, kjæresten min, eller kanskje heller dama-jeg-ligger-med, sier at muttern hennes er likedan, men det er ljug. Sirpa følger i hvert fall ikke etter Alexandra på byen, telefonstalker ikke kompisene hennes eller gjennomsøker lommene hennes på jakt etter gress eller kondomer.

Kondomer, forresten: Muttern burde vel bli glad hvis hun fant kondomer? Er det ikke det alle foreldre vil: at barna deres skal beskytte seg? For jeg går ut fra at det er et av de store marerittene hennes, at jeg skal smelle noen på tjukken så jeg blir akkurat som henne.

En enslig forelder.

Eller enestående forelder, som det pleier å hete i menigheten til muttern når de prøver å leke innsmigrende, sånn at alle sosialtilfellene skal føle seg velkommen.

Muttern og jeg bor i et treetasjes hus i Ellen Keys gata i Gruängen, en helt grei forstad sør i Stockholm. Det tar nøyaktig nitten minutter med trikken inn til Centralen, og nitten minutter av livet kan man jo ofre uten at det gjør så veldig mye.

Eller?

Nitten minutter inn til sentrum og nitten hjem, det blir trettiåtte minutter per dag. Hvis man tar den turen hver dag, blir det tretten tusen åtte hundre og sytti minutter per år, det samme som to hundre og trettien timer, eller nesten ti dager.

Ti dager bortkasta liv: Det er ikke så lite når det kommer til stykket.

Mye kan skje på ti dager, som kjent.

Poenget er at det er viktig å regne etter før man trekker forhastede slutninger, som for eksempel at nitten minutter på trikken ikke spiller noen rolle.

Matte var det eneste jeg var skikkelig god i på skolen. Kanskje svensk også, da jeg var yngre. For jeg likte å lese bøker. Men det har jeg sluttet med nå, man vil jo ikke akkurat bli ferska med en bok på T-banen.

Men matte var det uansett noe spesielt med. Jeg behøvde aldri å anstrenge meg, jeg så liksom tallene i hodet og visste svaret lenge før de andre hadde rukket å strekke seg etter kalkulatoren. Og selv om jeg nesten aldri møtte opp til timene, så ga mattelæreren meg en sekser i annen klasse på gymnaset.

Jeg går ut fra at det var for å oppmuntre meg, men jeg droppet skolen likevel. Jeg så liksom ikke noe poeng med å gå der.

En bevegelse i øyekroken fanger oppmerksomheten. I buret på gulvet gjør svarttrostungen – som snart ikke er noen unge lenger – et hopp. Den kakker litt med nebbet i frøene på gulvet, stopper midt i bevegelsen, legger hodet på skakke og ser på meg de gulkantede knappeøynene sine.

Svarttrost, Turdus merula.

Ja, det er faktisk en ting til som jeg er god i, i tillegg til matte, og det er fugler. Jeg var helt jævla besatt av fugler da jeg var liten, men jeg har sluttet med de greiene nå.

Det er altfor nerdete.

Men da jeg fant svarttrostungen i containeren, klarte jeg ikke å la være å redde den.

Jeg ser på fuglen igjen. Ser den glinsende fjærdrakten og det knallgule nebbet som pikker i seg mat fra gulvet med rykkete bevegelser.

Jeg mater den med frø og små talgbiter. Jeg har til og med lært den å spise av hånda mi, som det veldresserte husdyret.

Jeg tar mobilen mellom tommelen og pekefingeren. Sjekker Snapchat.

Liam har lagt ut en film om en ølboks som eksploderer. Det ser nesten ut som om noen skyter den i stykker, kanskje med Liams luftpistol. Alexandra har sendt et bilde av seg selv i senga. Til tross for at dyna er trukket helt opp til nesa, kan jeg se på øynene hennes at hun smiler. Rundt henne pulserer hissige, små, rosa hjerter som hun har lagt inn i bildet.

Jeg åpner WhatsApp: Ingenting fra Igor ennå.

Faktum er at jeg skulle ønske at han aldri lot høre fra seg mer. Men dessverre har jeg driti på draget, og nå må jeg betale prisen.

Ti dager.

Nøyaktig så lang tid tok det å bli sittende fast i Igors klebrige nett. Like lang tid som det tar å kjøre frem og tilbake til sentrum med trikken hver dag i et år.

Men hvis jeg skal være helt ærlig, så begynte det mye tidligere. Muttern pleier å si at jeg helt mangler dømmekraft, og ikke kan konsentrere meg lenger enn den tiden det tar å drikke et glass melk. Hun har aldri sagt det rett ut, men det skinner tydelig igjennom at hun tror at jeg har arvet det fra fattern. Og siden jeg aldri har truffet ham, er det vanskelig for meg å protestere.

Muttern, derimot, har selvfølgelig ingen sånne problemer.

I hvert fall ikke når det gjelder å stalke meg. Hun mister aldri konsentrasjonen, gir aldri opp.

Hun er som en jævla blodhund.

Skolepsykologen sendte meg til BUP, og BUP sendte meg til en spesialist. Ei psykologkjerring med svette hender, store sølvsmykker og så brune tenner at det så ut som om hun hadde spist bæsj.

Jeg likte henne aldri.

Særlig ikke da hun begynte å bable om nevropsykiatrisk funksjonsnedsettelse. Hun sa at selv om jeg ikke kvalifiserte til noen diagnose, så hadde jeg problemer med konsentrasjon og impulskontroll. I nøyaktig samme øyeblikk sluttet jeg å høre etter. Muttern også, siden hun ikke ville innrømme at det var noe i veien med meg, bortsett fra litt dårlig dømmekraft.

Noen måneder seinere leste jeg i et sladreblad om en kjendis som sa at det var så jævla fint endelig å ha fått en diagnose, at det liksom forklarte så mye. Som om han ville være skrudd, som om diagnosen var en lekker skinnjakke eller en stilig tatovering som han likte å vise frem.

Hvordan havnet jeg egentlig i denne dritten?

Jeg og Liam pleide å naske i sentrum. Først var det mest bare på gøy. Vi knabba småting som parfymer eller klær. Men ganske snart oppdaget vi at hvis vi tok elektronikk – små harddisker, hodetelefoner og bærbare høyttalere – så kunne vi selge sakene videre. Liam kjøpte en booster bag – en ryggsekk foret med aluminiumsfolie – av Janne på treningssenteret, og deretter var det bare å dukke unna overvåkningskameraene, plukke dritten ned fra hyllene, hive sakene ned i sekken, gå sin vei, sette seg på trikken og gå av på Fruängen nitten minutter seinere.

Det var nesten for enkelt.

Vi ble jævla gode også, vi ble aldri tatt, og ganske snart begynte det å bli fullt i kjellerboden til muttern til Liam. Det var også temmelig mye jobb med å legge ut sakene på nettet. Dessuten lurte muttern på hvorfor jeg hadde flere mobiler og alltid forsvant inn på rommet mitt når jeg svarte.

Så vi begynte å selge sakene til en tsjetsjener som het Aslan, en skikkelig skummel type med tatoveringer i fjeset, som aldri smilte.

Aslan betalte ikke særlig godt, vi fikk bare en fjerdedel av det vi fikk på nettet, men han kjøpte alt på ett brett, og han stilte aldri spørsmål.

For pengene kjøpte vi drikkevarer, sneakers, gress og av og til noen gram kola. En gang dro vi inn til Stureplan og spiste skalldyr på en restaurant som de kaksene, men som oftest røykte vi bare i fred og ro foran en bra film.

På dagtid hang vi hjemme hos meg, og om nettene var vi hos Liam, siden muttern hans jobbet nattevakt på Huddinge sykehus.

Vi plaget virkelig ingen.

Butikkene var jo forsikret, så de fikk pengene tilbake. Og vi knabba aldri fra privatpersoner, bare fra store, rike firmaer som Media Markt og Elgiganten, som uansett snyter folk for penger dagen lang.

Gresset og kolaen kjøpte vi av en type som het Malte, og pleide å henge nede i biljardhallen. Malte var høy, sinnssykt mager, hadde skjelvende hender og var uvanlig hyggelig til å være langer.

Jeg tror det var Liam som spurte ham om vi kunne betale med elektronikkdingser. Men Malte bare gned de knoklete hendene mot hverandre, gaplo så gulltennene blinket i kjeften og forklarte at de ikke drev med sånt. Men, sa han, hvis vi ville ha gratis røykesaker, kunne vi få lov til å hjelpe ham med noen andre saker isteden.

Og sånn ble det. Vi begynte å jobbe litt for Malte.

Ganske snart skjønte vi at han var et viktig tannhjul i maskineriet som forsynte stockholmerne med gress og kola. Dessuten sto han veldig nær den virkelige bossen, Igor. Så nær at Liam av og til kalte Malte for rumpisen til Igor.

Vi lo mye av det.

Jobbene vi gjorde for Malte, var småsaker, ikke noe kjempeulovlig eller noe sånt.

Vi hentet pakker på forskjellige steder eller passet telefonen når kundene la inn bestillinger på WhatsApp. Til tross for at all kommunikasjon på appen var kryptert, hadde Malte og gjengen hans utarbeidet helt syke koder for forskjellige varer. Når noen bestilte «pizza», var det min jobb å spørre hvilken type de ville ha. «Capricciosa» var for eksempel gress og «Hawaiiana» var kola. Så hvis en kunde ville ha fem «Hawaiiana», betydde det fem gram kola.

Prisen for et gram førsteklasses kola ligger på åtte hundre spenn, altså ikke direkte billige pizzaer. Men kunden fikk jo varene levert hjem i løpet av en halvtime, så vi holdt faktisk et høyt servicenivå.

Vi kjørte strictly old school: kola, speed, gress og sånt. Ikke en masse legemidler og dritt. Og heroin solgte vi selvsagt ikke – det markedet var det gambierne nede i Kungsan som eide.

Av og til fortalte Malte hvordan det foregikk i gamle dager, at typer sto og langet midt på gata, som om det var is de solgte. Og at purken plukket dem opp så lett som bare det.

Jeg lo høyt.

Det var ufattelig hvordan man klarte å overleve før nettet og alle appene kom.

Jeg trivdes som fisken i vannet, men Liam var nervøs og ville helst trekke seg. Til slutt tvang han meg til å love at vi skulle slutte å jobbe for Malte, og jeg sa ja, mest for at han skulle bli glad.

Etter noen måneder badet vi ikke bare i gress, men faktisk også i penger. Jeg regnet fort ut at jeg aldri ville kunne tjene like mye på en vanlig jobb.

Liam kjøpte en brukt BMW av en type i Bredäng og virket veldig fornøyd for første gang på lenge. Selv torde jeg ikke kjøpe noe kjempedyrt, for muttern stilte allerede så jævlig mange spørsmål om hvor jeg hadde fått de nye klærne og skoene og så videre.

Det var nesten som om hun kunne lukte at noe var galt.

En dag ble jeg innkalt til Maltes boss, Igor, en dritstor russer med oppumpede muskler og barbert skalle.

Igor var legendarisk av tre grunner.

For det første styrte han en stor del av Stockholms narkotikahandel. For det andre påsto Liam at han hadde knertet tre typer som hadde lurt ham for penger, ved å feste håndleddene og anklene deres sammen med strips og drukne dem som kattunger.

For det tredje skrev han tydeligvis dikt og hadde gitt ut flere bøker.

Hvis jeg skal være ærlig, ble jeg nok litt smigret da Igor sa at han hadde hørt at jeg skjøttet meg veldig bra, og spurte om jeg ville hjelpe til med andre, litt større saker. Jeg skulle få godt betalt, og hvis jeg fortsatte å legge meg i selen, fantes det åpninger i firmaet.

Ja, han kalte det faktisk «firmaet». Som om han faktisk drev et ekte aksjeselskap.

Han pratet mye om å sette kundene i sentrum også, om hvor viktig det var aldri å lure kjøperne og alltid være service minded.

Det var nesten som om han hadde gått på et av de kursene som arbeidsformidlingen drev med, de som handler om hvordan man kan drive ordentlige firmaer med moms og overtidsbetaling og sånn dritt.

Jeg sa ja på flekken. Det var først da jeg var på vei ut derfra, at jeg ble usikker.

Men da var det liksom for seint.

Senere samme kveld inviterte Igor meg med på firmaets fredagspils. Jeg vet ikke om det var en fleip, men han kalte det faktisk for after work.

Vi drakk øl og spilte biljard. Det vil si, alle bortsett fra Igor, som tydeligvis aldri drakk en dråpe alkohol, og bare satt i den ene enden av rommet og liksom overvåket oss.

Liam var ikke der.

Senere fortalte han at han hadde fått det samme tilbudet av Igor, men hadde sagt nei. Han sa at jeg var jævla sprø, og at det kom til å gå til helvete med meg hvis jeg ikke lærte å tenke meg om før jeg gjorde ting.

Dessuten hadde jeg jo lovet å ikke ta flere jobber for Igor og rumpisen hans. Men nå hadde jeg sviktet ham, som vanlig, og så videre. Bla, bla, bla.

Det var for nøyaktig ti dager siden.

Uka etter dro jeg rundt med Malte for å kreve inn gjeld fra kunder som hadde handlet på krita. Det var da det gikk opp for meg at firmaets kreditthåndtering ikke var spesielt kundevennlig, og at Malte ikke var en så hyggelig langer som Liam og jeg hadde trodd.

Det foregikk omtrent slik: Vi banket på døra hjemme hos kunden, og hvis han eller hun åpnet, forklarte Malte at vi var der for å hente pengene de skylte. Enkelte ganger betalte de faktisk, og da sa vi mange takk, og ønsket dem en fortsatt fin kveld og gikk igjen som de veloppdragne mormonerne.

Ofte sa kundene at de ikke hadde noen penger, men at de skulle betale snart. Hvis det var første besøk, svarte vi at vi kom tilbake om en uke, og sa at det var «best for alle involverte at de betalte da», før Malte med skjelvende hender la inn et detaljert notat i mobilappen der all gjeld var registrert.

Men hvis det var andre eller tredje besøk, fikk de bank.

Hva som skjedde ved fjerde besøk, vet jeg ikke, men jeg går ut fra at det var en annen enn Malte, en skikkelig bølle, som hadde ansvar for den avdelingen. Antagelig den samme typen som hadde hjulpet Igor med å drukne de typene. Hvis den historien i det hele tatt var sann, altså, for Liam har alltid pratet mye piss.

Jobben min var å holde kunden oppreist mens Malte slo og sparket som en gærning. Men damene pleide han å true med kniv: Han presset det blåskimrende, takkete bladet mot den tynne huden like under øyet, rispet litt til de blødde og fortalte hva slags stygge arr de ville få, mens han tok dem på puppene.

Bare én gang lot Malte være å banke opp en person – en dame, selvfølgelig – til tross for at det var det andre besøket. Det var en ung jente med langt, rødt hår som het Sabina. Det var tydelig allerede da hun åpnet, at Sabina og Malte kjente hverandre, og at Malte i tillegg var kåt på henne. De pratet så lenge at jeg begynte å gå lei og spurte om jeg fikk låne toalettet.

Det fikk jeg.

Da jeg kom tilbake, så jeg Malte gi dama en tynn bunke med tusenlapper istedenfor omvendt.

Bare sånn uten videre.

Dama så glad ut og lovet å betale tilbake snart.

Akkurat idet hun sa det, oppdaget Malte meg. Han grep meg i kragen, presset meg opp mot veggen og hveste inn i øret mitt:

– Ikke ett ord om dette, skjønner du? Da er jeg død. Og du også.

Jeg bare nikket.

Hva trodde han? At jeg hadde tenkt å sladre til Igor? At jeg var en av rumpisene hans nå?

Den rødhårede dama var som sagt det eneste unntaket. Men alle de andre fikk bank.

Mange skrek. En del gråt.

Digre karer med gorillabicepser og dødninghodetatoveringer tutet som småunger og ba om nåde. En type spydde på de nye Gucci-sneakersene mine etter at Malte hadde gitt ham en rett høyre i magen.

Det var guffent.

Én ting var å knabbe elektronikk fra Media Markt eller ta imot bestillinger på pizza som egentlig var kola, men å skade mennesker på alvor? Det fiksa jeg ikke. Jeg vet at jeg har gjort en del ulovlige saker, men hallo, jeg er jo ikke noe monster, heller.

Jeg innså allerede den første kvelden at Igors firma nok ikke var noe for meg.

Men hvordan sa man opp denne jobben?

Til slutt tok jeg mot til meg og sa det som det var til Igor, at jeg ikke fiksa å banke vettet av folk.

Han nikket alvorlig og smilte. Lente seg tilbake i stolen sånn at den stilige skinnjakka hans knirket. Så forklarte han at denne jobben ikke var for alle, og at det fantes andre ting jeg kunne hjelpe til med hvis jeg nå var ei sånn lita fitte som var for fin på det til å være hard i klypa mot folk.

Han gliste da han sa det siste, og mot min vilje kjente jeg at jeg rødmet av skam.

Men så ble Igor alvorlig igjen og sa at han trodde på mangfold, og at alle var gode til noe, bare forskjellige ting. Og for å bygge en sterk organisasjon, måtte man ta vare på forskjellig slags kompetanse.

Deretter lente han seg frem og hentet opp en pakke i brunt papir, stor som en smørpakke, og kasta den til meg.

– Kom til industriområdet nå på mandag kveld. Møt meg utenfor det gamle, nedlagte bilverkstedet klokka ni. Ikke et minutt seinere. Slå av mobilen før du går dit og ta med deg pakka. Dette er viktig, skjønner du? Jobben din komme til å være å holde vakt mens jeg møter en kunde. En jævlig stor kunde. En distributør.

Han tok en pause og så ut til å granske meg nøye før han fortsatte:

– Pakka inneholder vareprøver, så jeg trenger vel ikke forklare hvor viktig det er at du ikke somler den bort?

Jeg nikket og forlot Igors kontor bak biljardhallen fylt av en underlig blanding av skam og lettelse. Men sterkest var nok tross alt lettelsen: Jeg behøvde ikke banke opp folk mer, og alt annet var bedre enn det.

Men nå er det søndag, og lettelsen jeg følte inne på Igors innrøykte kontor, har nå langsomt blitt erstattet av en snikende følelse av ubehag.

Jeg veier pakka i hånda og ser ut gjennom vinduet. Skyene over det gamle galehuset har tetnet, og et lett regn har begynt å falle over parkeringsplassen. Asfalten er svart og blank, som isen på en nylig tilfrosset og veldig dyp innsjø.

Pakka er ikke tung, jeg vil gjette på at den veier cirka hundre gram. I løpet av min korte, men intense karriere i Firmaet har jeg trent opp evnen til å vurdere vekten på småposer og pakker til det perfekte.

Jeg er nesten like god i det som i hoderegning.

Hundre gram. Antagelig kola. Åtte hundre spenn per gram. Det betyr at gateprisen på varene er åtti tusen kroner.

Det banker på. I ren refleks legger jeg pakka fra meg på bordet og snur meg mot døra.

Muttern kommer inn.

Hun ser sliten ut.

Det lange, brune håret har grå stenk og faller nedover skuldrene i medtatte lokker. Jeansskjorta strammer over brystene, og i utringningen glitrer gullkorset. De velstrøkne, sandfargede buksene er så slitt at de begynner å frynse seg nederst. I den ene hånda har hun en søppelpose.

– Hva gjør du? spør hun, flakker litt med blikket og skyver en hårlokk bak det ene øret. – Altså, driver du med noe spesielt? Eller sitter du bare og … Jeg mener, det er greit, det også. Hvis du ikke gjør noe. Altså.

Muttern prater alltid for mye. Det er som ordene farer rett ut av munnen uten å ha passert hjernen. Som fugler som nettopp har rømt fra et bur.

– Ingenting, sier jeg og håper at hun skal gå, for jeg orker ikke krangle med henne akkurat nå.

– Ringte du til Ingemar i dag? For jeg tror det ville vært fint om du gjorde det. Ringte ham, altså.

Ingemar er en av eldstebrødrene i mammas menighet. En gamling i sekstiårsalderen med krøllete, grått hår og tjukke, røde lepper. Han smiler bestandig, til og med når pastoren snakker om helvete og dommens dag. Ingemar har en liten gatekjøkkenkjede som alltid trenger folk, muttern påstår i hvert fall det.

Men hvorfor skulle jeg grille pølser for nitti kroner timen når jeg tjener minst ti ganger så mye hos Igor?

– Niks. Rakk ikke.

Mamma slipper søppelposen. Den faller i gulvet med et vått dunk.

– Men Samuel. Du lovet jo. Hva drev du med som var så viktig?

Jeg svarer ikke, for hva skal jeg si? At jeg har spilt dataspill hele dagen?

Hun tar noen skritt frem og legger armene i kors over brystet. Rundt søppelposen vokser en våt, blank flekk seg større og større på gulvet.

– Sånn kan vi ikke ha det, Samuel. Du må ta tak i livet ditt før eller senere. Du kan ikke bare sitte her hjemme og … og …

Stemmen hennes brister, og for én gangs skyld har hun ikke ord. Jeg ser at blikket hennes glir over fugleburet, og hun rister nesten umerkelig på hodet.

Så stivner hun.

– Hva er det der?

Hun napper til seg Igors pakke fra bordet.

– Få den, sier jeg, reiser meg, og i samme øyeblikk går det opp for meg at jeg har avslørt meg gjennom den altfor raske og heftige reaksjonen.

Muttern rister på pakka, som om hun kan høre hva den inneholder.

– Hva faen. Få den!

Jeg strekker meg etter den brune pakka.

– Ikke bann i mitt hjem, freser muttern.

Og så:

– Men. Hva er det?

Hun rygger noen skritt vekk fra meg, men blikket sier alt. Blikket er ikke engstelig eller sint, bare skuffet.

Som vanlig.

Jeg er hennes store skuffelse.

– Ingenting, sier jeg.

– Da gjør det vel ikke noe om jeg tar den. Hvis det ikke er noe viktig. Da spiller det vel ingen rolle om jeg tar den. Eller?

Muttern fingrer på pakka, gransker den fra alle kanter, som om det skulle vært en bombe. Men skjelvende fingre løsner hun teipen og river av innpakningspapiret. Til slutt revner det brune papiret, og sånn omtrent tjue veldig små, gjennomsiktige plastposer med hvitt innhold faller ned på gulvet og lander rundt føttene hennes, som høstløv rundt et stort tre.

– Men hva i all …?

– Det er ikke det du tror. Det er …

Men jeg klarer ikke å finne på noen god bortforklaring, for hva skulle man vel oppbevare i små zip-poser, om ikke diskopulver?

Muttern gynger frem og tilbake med åpen munn. Øynene er blanke av tårer.

– Nå er det ut med deg, Samuel. Jeg mener det.

Stemmen hennes er rolig, til tross for at hun ser ut som om hun har sett et spøkelse midt på lyse dagen.

– Jeg …

– Ut! brøler hun og synker ned på huk. Krafser sammen de små posene, går bort til søppelposen og trykker dem ned mellom gamle melkekartonger, rekeskall og epleskrotter. Deretter tar hun søppelposen i hånda og går ut i gangen.

Jeg ser på den våte flekken på gulvet og hører at døra til trappeoppgangen blir åpnet. Deretter høres den velkjente, boksaktige lyden fra søppelsjakten som smeller igjen.

Skritt nærmer seg, og utgangsdøra blir lukket.

– Ut! skriker hun igjen fra gangen.

Jeg tar sakene mine, legger dem i ryggsekken, tar på meg hettejakka og går ut i gangen.

– Forsvinn fra mitt hjem, freser mamma. – Og ta dette med deg.

Hun tar av seg armbåndet med fargerike glassperler som jeg laget til henne i første klasse, og slenger det i gulvet. Deretter går hun hikstende ut av gangen.

Jeg tar opp armbåndet – hun har gått med det så lenge jeg kan huske. Gnir glassperlene mellom fingrene.

De er fremdeles varme.

Nøkkelen til inngangsdøra går til søppelrommet i kjelleren også, og etter at jeg har lirket en stund, glir den tunge døra opp med en gnisselyd. Jeg trekker inn den kvalmende lukta av halvråtne matvarer, gamle bleier og sur vin.

Et eller annet sted utenfor høres lyden av en lastebil på vei vekk. Jeg famler bortover betongveggen etter lysbryteren, finner den, trykker på den, og i neste øyeblikk ligger rommet badet i kaldt lys.

Søppelet er borte.

Nye, tomme søppelsekker henger sirlig i søppelkarusellen. De blafrer og rasler litt i trekken fra døra.

Hjertet gjør kollbøtte i brystet, jeg styrter opp til inngangsdøra, åpner den og går ut i regnet, akkurat i tide til å se søppelbiljævelen kjøre av gårde med kola for åtti tusen spenn.

Det var aldri min skyld.

Jeg har alltid hatt dårlig impulskontroll, til og med psykologen med bæsjetennene sa det, og hun burde jo vite det.

Jeg har aldri villet skade noen, selv om muttern ser ut til å tro at jeg prøver å ødelegge livet hennes med vilje.

Da vi knabba ting, var det bare fra rike firmaer som var forsikret til tennene, og gresset og kolaen solgte vi jo til voksne mennesker, kunder som selv valgte å betale for å bli høye.

Der det er etterspørsel, er det et marked.

Det eneste vi gjorde, var å imøtekomme etterspørselen på en måte som var rask, effektiv og jævlig service minded.

Og innkrevingsjobben med Malte?

Nei, det er ikke noe jeg er stolt av, og hvis jeg kunne ha stilt klokka tilbake, ville jeg sagt nei til Igor da han spurte meg. Men nå kan man ikke stille klokka tilbake. Tiden går bare i én retning. Klokkehelvetet tikker og tikker.

Nitten trettiseks.

Om nøyaktig et døgn, en time og tjuefire minutter må jeg stille opp på industriområdet.

Jeg husker hva Igor sa.

Pakka inneholder vareprøver, så jeg trenger vel ikke forklare hvor viktig det er at du ikke somler den bort?

Hvis jeg kommer dit uten pakka, blir Igor rasende. Men hvis jeg ikke drar dit, tør jeg ikke engang tenke på hva som kommer til å skje. Jeg går ut fra at han sender bølla etter meg, han som har ansvar for besøk nummer fire.

Jeg synker ned på huk. Blir sittende på den våte asfalten med ryggen mot husveggen.

Armbåndet av glassperler glitrer i lyset fra gatelykta. På fem av perlene står det bokstaver.

Jeg blunker noen ganger og leser det velkjente ordet.

MAMMA.