Smakebit: Der krepsene synger

Månedens utvalgte bok i september er Der krepsene synger – en vakker og kritikerrost roman!

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Der krepsene synger av Delia Owens

Panta forlag

465 sider

 

Der krepsene synger er Månedens utvalgte bok hos ARK – en leseverdig bok vi synes fortjener litt ekstra fokus.

«Utsøkt underholdning! En fest for sansene og inneholder alt hva et underholdningslesehjerte kan begjære.» VG

Barkley Cove, en stille småby på kysten av North Carolina, hjemsøkes av rykter om «Marsklandsjenta», en forlatt jente som bor alene i villmarka.

Der krepsene synger er Månedens utvalgte bok i september hos ARK Bokhandel

Da kjekke Chase Andrews blir funnet død høsten 1969, retter lokalbefolkningen øyeblikkelig mistanken mot henne. Men Kya er ikke slik de tror. Hun er følsom og intelligent, og har overlevd i årevis alene ute i marsklandskapet hun har gjort til hjemmet sitt.

«Jeg klarer ikke uttrykke i ord hvor mye jeg elsket denne boken! Jeg ville at den aldri skulle ta slutt!» Reese Witherspoon

Men det kommer en tid da Kya lengter etter å elske og bli elsket. Da to gutter fra byen blir fengslet av den ville skjønnheten hennes , åpner Kya seg for et nytt kapittel i livet, helt til det utenkelige skjer.

Der krepsene synger er en ode til et naturlig liv, en hjerteskjærende oppvekstroman og en overraskende fortelling om et mulig drap. Dette er en roman som minner oss på at vi alltid vil være formet av barnet vi en gang var, og at vi alle er offer for de vakre og voldsomme hemmelighetene naturen skjuler.

 

Les første kapittel av Der krepsene synger

1969

Prolog

Marsklandet er ikke sump. Marsklandet er et område med lys, der gresset vokser i vannet, og vannet flyter inn i himmelen. Små bekker flyter langsomt, bringer sola med seg mot havet, mens langbeinte fugler – med tunge kropper som ikke virker bygd for å fly – letter med uventet eleganse til snadringen fra tusen snøgjess.

Og så, inne i marsklandet, kryper den ekte sumpen inn i myrsøkk, skjult i fuktig skog. Sumpvannet er stille og mørkt, lyset har glidd ned gjennom det gjørmete svelget. Selv stormeitemarken er aktiv på dagtid i dette hiet. Det finnes selvsagt lyder her også, men sammenliknet med marsklandet, er sumpen stille. Forråtnelse er arbeid på cellenivå. Livet brytes ned og stinker og vender tilbake til den råtne melassepuddingen, en dyp pøl av død som gir opphav til liv.

Morgenen den 30. oktober 1969 lå liket av Chase Andrews i sumpen, som ville ha sugd det taust til seg, rutinemessig. Skjult det for godt. Sumpen vet alt om døden, definerer den ikke nødvendigvis som en tragedie, og absolutt ikke som en synd.

Denne morgenen hadde to gutter fra den vesle byen syklet ut til det gamle branntårnet, og da de klatret opp trappa, fikk de øye på dongerijakka hans.

 

1952

1 Ma

Morgenen var brennende augusthet, og marsklandets fuktige pust kledte eiketrærne og furuene i et tåkeslør. Palmettoene sto uvanlig stille, bortsett fra de lave, langsomme vingeslagene til en hegre som lettet fra lagunen. Og så hørte Kya, som bare var seks år den gangen, at det slo i nettingdøra. Hun sto på en krakk ved oppvaskbalja, og nå stanset hun opp i arbeidet med å skrubbe vekk grøtskover og senket gryta ned i det skitne såpevannet. Det var ingen andre lyder å høre enn hennes egen pust. Hvem hadde gått ut fra plankehytta? Ikke Ma. Hun smelte aldri døra etter seg.

Men da Kya løp ut på verandaen, så hun at det var moren. Hun hadde på et langt, brunt skjørt, gåfolden vippet rundt anklene der hun vandret bortover den sandete veien i høyhælte sko. Skoene hadde runde tupper og var lagd av imitert alligatorskinn. De eneste penskoene hun hadde. Kya hadde mest lyst til å rope etter henne, men hun visste at hun ikke måtte vekke Pa, så hun åpnet døra og ble stående på den enkle trappa av planker og murstein. Der hun sto, så hun at Ma bar på en blå koffert – en beautyboks med hanken oppå lokket. Vanligvis var Kya trygg som en valp på at moren ville komme tilbake med kjøtt innpakket i fettet papir eller en kylling med hodet dinglende ned. Men Ma brukte aldri penskoene, hadde aldri med seg koffert.

Ma så seg alltid tilbake der stien endte, løftet armen, vinket med den lyse håndflaten, idet hun svingte ut på landeveien som slynget seg gjennom sumpskog, timoteilaguner og kanskje – hvis tidevannet tillot det – helt inn til småbyen. Men i dag gikk hun bare videre, ustøtt i hjulsporene. Den høye skikkelsen kom til syne nå og da i små åpninger i den tette skogen, til det bare var små glimt av det hvite skjerfet å se mellom bladverket. Kya styrtet til det stedet der hun visste det var fritt utsyn til veien, der ville nok Ma vinke til henne. Hun rakk fram akkurat i tide til å få et glimt av den blå kofferten – fargen lyste grell mot skogen – idet den forsvant. Noe tungt, tykt som svartleire, trykket mot brystet da hun gikk tilbake til trappa for å vente.

Kya var den yngste av fem søsken, de andre var mye eldre, og med årene husket hun ikke lenger hvor gamle de var. De bodde sammen med Ma og Pa, presset sammen som kaniner i bur i den grovskårne plankehytta, der den overbygde verandaen stirret storøyd ut under eiketrærne.

Jodie, broren som var nærmest Kya i alder, men likevel sju år eldre, kom ut og stilte seg ved siden av henne. Han hadde de samme mørke øynene og det samme svarte håret, det var han som hadde lært henne å gjenkjenne ulik fuglesang, fortalt henne hva stjernene het, vist henne hvordan man styrte en båt mellom halvgresset som vokste i sumpen.

«Ma kommer tilbake,» sa han.
«Jeg veit ikke. Hu hadde gåbortskoa.»
«Mammaer drar ikke fra ungene sine. Dem har det ikke i seg.»
«Du sa at revetispa hadde dratt fra ungene.»
«Jo, men den revetispa hadde fått rivi seg opp på beinet. Hu ville ha sulta i hjæl hvis hu skulle finne mat til både seg og valpene. Det var bedre at hu dro sin kos mens beinet grodde, enn at hu yngla mer når hu ikke kunne ale opp ungene. Ma sulter ikke. Hu kommer tilbake.» Jodie var ikke like skråsikker som han hørtes, men sa det til ære for Kya.

Halsen tyknet, og hun hvisket: «Men Ma har med seg den blå kofferten, som om hu skal reise langt vekk.»

Plankehytta lå bakenfor palmettoene, som bredte seg over sandflatene mot et kjede av grønne laguner og, i det fjerne, marsklandet bakenfor. Kilometervis med sivarter, så hardføre at de vokste i saltvann, bare avbrutt av trær, så krokete at de bar vindens form. Eikeskog klynget seg rundt de andre sidene av hytta og ga ly til den nærmeste lagunen, så full av liv at overflaten sydet. Salt luft og måkeskrik drev gjennom trærne fra havet.

Hvem som hadde hevd i området hadde ikke forandret seg stort siden 1500-tallet. De spredte marsklandseiendommene var ikke beskrevet i noen lov, grensene – en bekk her, en tørr eik der – var blitt gått opp naturlig av desertører. En mann lager seg ikke et skur av palmettogreiner i et myrsøkk med mindre han er på rømmen eller befinner seg ved enden av sin egen vei.

Marsklandet ble voktet av en forreven kystlinje. De første oppdagelsesreisende kalte området for «Atlanterens gravplass» fordi tverrstrømmer, ilske kastevinder og grunne sandbanker slengte skipene rundt som papirhatter og førte til skipbrudd, langs det som skulle bli kysten av North Carolina. I loggen til en sjøfarer sto det å lese: «søkte rundt bredden … men klarte ikke finne noe innløp … Et voldsomt uvær overmannet oss … vi ble tvunget til havs igjen for å redde oss selv og skipet, og ble ført av sted av en hastig og sterk strøm … Landet … myrlendt og sumpet … Vi vendte tilbake til skipet … Motløse med tanke på dem som har tenkt å bosette seg her.»

De som var på utkikk etter skikkelig jord, reiste videre, og dette tarvelige marsklandet ble en fiskenot som sanket inn et sammensurium av mytterister, skipbrudne, forgjeldede og mennesker på flukt fra krig, skatter eller lover de ikke syntes om. De som ikke døde av malaria, og som heller ikke ble slukt av sumpen, ble til en stamme av skogskarer, bestående av ulike raser og mangfoldige kulturer. Hver av dem kunne felle en liten skog med øks og bære en død dåbukk mange mil. Akkurat som hos elverottene – de små samfunnene av mennesker som hadde slått seg ned langs elvene – hadde hver mann også her sitt territorium, men han måtte likevel passe inn, ellers ville han forsvinne i sumpen en dag. To hundre år senere fikk de selskap av slaver på flukt, som hadde unnsluppet inn i marsklandet og ble kalt marooner, og frigitte slaver, pengelense og plagede, som spredte seg utover i våtmarkene i mangel av andre muligheter.

Landet var kanskje usselt, men ikke en centimeter av det var magert. Lag på lag av liv – skjenende sandkrabber, gjørmekravlende kreps, vannfugler, fisk, reker, østers, velgjødde hjortedyr og lubne gjess – fantes i mengder både til lands og til vanns. En mann som ikke hadde noe imot å krafse rundt med fingrene etter middag, ville aldri gå sulten.

Nå var det blitt 1952, og enkelte av landområdene hadde vært i eie av en rekke isolerte, uregistrerte personer gjennom fire århundrer. De fleste av dem var blitt tatt i besittelse før borgerkrigen. Andre av områdene hadde blitt okkupert i nyere tid, særlig etter verdenskrigene, da mennene vendte tilbake blakke og ødelagte. Marsklandet sperret dem ikke inne, men definerte dem, og, som enhver hellig grunn, holdt det på deres hemmeligheter. Ingen brydde seg om at de hadde tatt området som sitt, for ingen andre ville ha det. Det var tross alt bare udyrkbare myrsøkk.

Beboerne i marsklandet lagde sin egen whiskey og sine egne lover – ikke lover av den typen som ble brent inn i steintavler eller nedskrevet i dokumenter, men lover av et dypere slag, preget i arvestoffet. Urgamle og naturlige, som de som klekkes fra hauker og duer. Når et menneske trenges opp i et hjørne, føler seg desperat eller avskåret, vekkes overlevelsesinstinktene. Raske og målrettede. Disse instinktene vil alltid forbli trumfkortene, for de arves langt hyppigere ned gjennom generasjonene enn de mildere egenskapene. Det handler ikke om moral, men om enkel matematikk. Seg imellom slåss duer like ofte som hauker.

Ma kom ikke tilbake den dagen. Ingen sa noe om det. Og absolutt ikke Pa. Han stinket av fisk og brennevin da han skranglet med grytelokkene. «Hva er det til middag?»

Søsknene trakk på skuldrene, med nedslåtte blikk. Pa bannet og skjelte, før han haltet ut, forsvant inn i skogen igjen. Det var ikke første gang foreldrene hadde kranglet. Ma hadde til og med reist sin vei et par ganger, men hun kom alltid tilbake, sveipet alle som trengte omsorg opp i armene sine.

De to eldste søstrene lagde middag av røde bønner og maisbrød, men ingen satte seg rundt bordet for å spise, slik de ville ha gjort hvis Ma hadde vært der. I stedet øste de bønner fra gryta i tallerkener, slengte maisbrød oppå og satte seg til å spise på madrassene på gulvet eller i den falmede sofaen.

Kya klarte ikke å spise. Hun satt på verandatrappa og stirret nedover veien. Hun var høy for alderen, mager og skranglete, huden hadde en dyp, solbrun farge, og håret var glatt, svart og tykt som kråkevinger.

Mørket kom, det ble umulig å holde utkikk. Froskenes kvekking ville uansett drukne lyden av fottrinn, men like fullt ble hun liggende i senga på verandaen og lytte. Samme morgen hadde hun våknet av salt flesk som freste i jernpannen, og kjent duften av maismuffins som stekte i vedkomfyren. Hun hadde trukket opp selene på dongerioverallen, løpt inn på kjøkkenet for å dekke på med tallerkener og gafler, plukke billene ut av maisgrynene.

De aller fleste morgener pleide Ma å smile bredt og klemme henne – «morn, godjenta mi» – og så gjorde de husarbeidet sammen, bevegde seg nesten som i en dans. Noen ganger sang Ma folkeviser eller ramset opp barneregler: «Denne lille grisen dro til byen.» Eller hun svingte Kya rundt i en jitterbug, føttene slo mot kryssfinergulvet til musikken i batteriradioen døde hen, lød som den sang for seg selv på bunnen av en tønne. Andre morgener snakket Ma om voksne ting som Kya ikke forsto, men hun skjønte at ordene til Ma trengte å gå et sted, så hun sugde dem til seg gjennom huden mens hun fylte på med ved i komfyren. Nikket som hun forsto hva som ble sagt.

Så, trengselen da alle sto opp og spiste. Pa var ikke der. Han hadde to stemningsleier: taus eller brølende. Så det var best når han sov over frokosten, eller når han ikke kom hjem i det hele tatt.

Men denne morgenen hadde Ma vært stille, smilet var borte, øynene røde. Hun hadde knyttet et hvitt skaut lavt ned i pannen, nesten som en sjørøver, men de lilla og gule kantene fra et blåmerke lot seg ikke skjule helt. Rett etter frokost, til og med før hun hadde vasket opp, la Ma noen toalettsaker og klær i håndkofferten og vandret av sted nedover veien.

Neste morgen inntok Kya på ny utkikksposten på trappa, rettet det mørke blikket stivt nedover veien, som en tunnel som venter på et tog. Marsklandet bak var dekket av et tåkeslør, så lavt at den lette, nederste delen strøk mot den gjørmete bakken. Kya satt barføtt. Hun trommet med tærne, vred stilker av gress til de liknet ønskekvister, men en seksåring kan ikke sitte stille lenge, og snart slentret hun mot tidevannsflatene. Bakken sugde seg fast i tærne, lagde klaskelyder. Hun satte seg på huk ved det klare vannet, betraktet ørekytene som pilte mellom solflekker og skygger.

Jodie ropte på henne fra palmettoene. Hun stirret mot ham, kanskje han hadde nyheter. Men da han smatt ut mellom de spisse bladene, så hun av måten han bevegde seg på, liksom tilfeldig, at Ma ikke var kommet hjem.

«Vil du leike oppdagelsesreisende?» spurte han.
«Du sa at du var for gammal til å leike sånn.»
«Nei, det var bare noe jeg sa. Jeg blir aldri for gammal til det. Førstemann til stranda!»
De styrtet over tidevannsflatene og gjennom skogen mot stranda. Hun hvinte da han tok henne igjen, lo til de nådde det store eiketreet som strakte sine enorme armer over sanda. Jodie og den eldre broren, Murph, hadde spikret fast noen planker tvers over greinene, som et utkikkstårn, en trehytte. Nå var byggverket i ferd med å falle sammen, planker dinglet fra rustne spikere.

Vanligvis, hvis hun i det hele tatt fikk være med som mannskap, var det som slavejente som kom med varme muffins rett fra langpannen til Ma. Men i dag sa Jodie: «Du kan værra kaptein.»

Kya løftet høyrearmen befalende. «Vekk med spanjolene!» De brakk av kvister til sverd og raste gjennom bjørnebærkrattet mens de ropte og stakk mot fienden. Så – siden lek kommer og går like lett – gikk hun til en mosegrodd tømmerstokk og satte seg. Han slo seg taust ned ved siden av, skulle så gjerne si noe som kunne få tankene hennes vekk fra Ma. Men det kom ingen ord, og de så på de svømmende skyggene til vannløperne.

Senere gikk Kya tilbake til verandatrappa og ventet en lang stund, stirret mot enden av veien, men gråt ikke en eneste tåre. Ansiktet var stivt, leppene en smal strek under det søkende blikket. Men Ma kom ikke tilbake denne dagen heller.