Slipp deg selv fri med yoga!

Danser, skuespiller og programleder Henriette Lien er nok for de fleste mest kjent fra rollen som Nini i Hotel Cæsar, og ulike programmer på TVNorge. Nå er hun aktuell med boka: En yogareise. Her i ARK-bloggen skriver hun litt om meningen med livet, intet mindre.

Publisert: Skrevet av: Henriette Lien, forfatter hos Cappelen Damm

Hva er meningen med livet og hva gir livet mening? To store spørsmål som ved første øyekast kan virke som nesten det samme, men som for meg har to forskjellige svar. Og svarene er så komplekse og enkle på samme tid, at det kan være vanskelig å finne ordene.

Så hva er meningen med livet? Jo, meningen med livet, er at livet skal leves. Så enkelt og vanskelig som det. Det skal nytes, tøyes og bøyes. Det skal fylles til randen, det skal pushes, utfordres og det skal gledes over. Vi er alle privilegerte bare ved at vi har fått dette ene livet. Kanskje det kommer flere, men det får eventuelt være en bonus og ikke noe vi bør leve etter.

Henriette Lien, En yogareise, yogabok, Cappelen Damm

Og det som da gir livet mening, er alt det vi velger å fylle minuttene, timene, dagene og årene med. Verdifulle opplevelser. Gjennom mine yogareiser har jeg gleden av å møte fantastiske mennesker både i inn- og utland. Og gjennom samtaler, opplevelser og yoga er det ting jeg har festet meg ved, som gjør at jeg lurer på:

Hvorfor er vi så redde hverandre?

Hvorfor redigerer vi livene våre overfor hverandre?

Hvilken verdi ligger det i å sensurere sannheten for andre, og hva gjør det med oss som mennesker?

Hva sitter vi igjen med når vi presentere for omverden det vi tror de vil sette pris på, i stedet for å stå fullt og helt i oss selv?

Og hvordan kan vi egentlig vite hva omverden liker eller ikke liker og hvilke forventninger de har, hvis det alltid er en justert versjon som blir presentert?

Styrer vi med alt dette i frykt for å ende opp alene, for ikke å bli likt, inkludert eller invitert?

Men hvis vi lever fake, ender vi ikke bare da opp enda mer alene?

 

Vi mister oss selv, det er det ingen tvil om, og det kan starte tidlig. Allerede i barneskolen settes det noen steder sosiale krav om at man må si ja til å leke i friminuttet hvis noen spør. Intensjonen er god, ingen skal føle seg utenfor i leken, men har barnet mest lyst og behov for å tasse rundt i skolegården og være i sitt eget selskap, er dette i mine øyne et overgrep mot følelsene og den indre stemmen til barnet om hva det trenger.

Hvorfor lærer vi ikke heller barna våre å kommunisere og sette ord på det de har behov for, uansett om det er å gi et avslag på et spørsmål?

Hvorfor lærer vi dem å fortrenge deres indre stemme? Og at det faktisk er bedre å såre seg selv ved å lyve enn å såre et annet menneske?

Disse sosiale spillereglene tar mange med seg gjennom hele livet, bevisst eller ei. Vi mener ting vi ikke mener, for å passe inn.

Vi ler av vitser vi ikke synes er morsomme, i frykt for å bli tatt for å være kjedelige. Vi sier ja til invitasjoner vi kanskje helst skulle ønske vi hadde mot til å si nei til. Eller verre, vi lyver om at vi ikke har barnevakt eller at ungen er syk for å slippe å gå.

Vi drikker i selskaper vi gjerne skulle latt være, for å slippe alle spørsmålene. Vi er ikke ærlige i våre handlinger eller ord.

Det er stor forskjell på det å være ærlig og å være ufin. Det er stor forskjell på det å ta vare på seg selv og det å være full av seg sjæl. Men fortrenges den indre stemmen lenge nok, slutter den å snakke. Da vet vi ikke lenger hvem vi er, hva vi drømmer om, hva vi brenner for eller hva som er vår sannhet og mening.

Slutter vi å snakke med oss selv og ikke minst lytte til svarene som kommer til overflaten, stilner det på innsiden. Investerer og prioriterer vi ikke tid til å fortsette å bli kjent med oss selv, blir vi oss selv en fremmed.

Så hva har dette med yoga å gjøre? Jo, på matten skjer magien. I all stillhet. Når du strekker på kroppen, utfordrer den, når du lytter til pusten og kjenner på hva som etter hvert kommer til overflaten. Når du slipper tak i fokuset på hvordan det skal se ut, og kjenner mer etter opplevelsen av å være i posisjonene. Ikke dømmende eller konkluderende, men på en nysgjerrig måte, som en indre og fysisk oppdagelsesreise, da kommer det lille barnet etter hvert frem. Det mennesket du en gang var, før alle fortalte deg hva du skulle være.

Gjennom fysiske øvelser og bevisst pust vil spenningene i kroppen etter hvert slippe tak og forløse følelser og tanker som kanskje har blitt holdt nede over lang tid. Det er ikke alltid en enkel prosess, men som Astrid Lindgren så fint skriver i Brødrene Løvehjerte: «Det finnes saker som man må gjøre selv om det er farlig, ellers er man ikke et menneske, men bare en liten lort.»