Skal du ikke gifte deg snart?

Jeg elsker mamma. Likevel kan jeg ikke huske å ha brukt de ordene verken på norsk, engelsk eller arabisk, før jeg satte meg ned for å prate med henne om alle de vanskelige aspektene av forholdet vårt for litt over et år siden.

Publisert: Skrevet av: Nancy Herz

Det som inntil da preget forholdet vårt, var alt vi aldri hadde snakket om. Det var alle hemmelighetene jeg holdt skjult for henne, og alle løgnene jeg fortalte. Både de hun trodde på, og de åpenbare løgnene som ingen av oss ville snakke om.

Det var alle gangene hun sa at jeg ikke måtte spørre så mye, og alle spørsmålene jeg lot være å stille. Det som preget forholdet vårt, var tausheten og avstanden som vokste seg større og større i løpet av de siste årene. Mamma var den jeg elsket mest, og den jeg til tider hatet mest.

Kontrastene ble særlig store da jeg for noen år siden på den ene siden tok del i det offentlige ordskiftet og snakket om det å frigjøre seg selv fra negativ sosial kontroll og skam, og opplevde en enorm støtte fra mennesker som kjente seg igjen og som mente at dette var en viktig kamp å ta. Og på den andre siden dro hjem i feriene og opplevde at forholdet til mamma stadig ble verre, og vondere. Hun som jeg mest av alt ønsket støtte og anerkjennelse fra var min største kritiker, og ba meg om å slutte å snakke så høyt om de vanskelige temaene. Jeg nektet å slutte, jeg hadde akkurat funnet stemmen min, og gapet mellom oss ble stadig større.

Jeg var villig til å ofte forholdet mitt til mamma for å leve livet mitt slik jeg selv ville.

Vi måtte bryte tausheten

Jeg bestemte meg tidlig i 2019 for å skrive en bok om mødre som oppdrar barn mellom flere kulturer. Forholdet mitt til mamma var på sitt verste, og jeg ville prøve å finne ut hvordan det var for henne å oppdra en datter som meg. Planen var å intervjue mange mødre med innvandrerbakgrunn som har oppdratt barn i Norge, og høre hvordan det har vært for dem. Jeg ville løfte fram et bredt spekter av opplevelser. Det er først da jeg høsten 2019 begynte med å intervjue mamma som en av mange mødre, at jeg innså at det er henne boken min må handle om. Den må handle om oss. For hvert spørsmål jeg stilte henne, satt jeg igjen med ti nye.

Jeg ville vite hvordan det var å oppdra barn som bryter med alle de forventningene man har til dem. Jeg ville forstå mitt forhold til mamma. Jeg sa at jeg ville legge alle kortene på bordet, fortelle om alt jeg har løyet om, men sa også at jeg ville høre hvordan det har vært for henne å ha meg som datter. Jeg ville forstå hennes ståsted, men for at jeg skulle være i stand til å forstå, måtte hun være villig til å fortelle.

Jeg innså at for å forstå mamma bedre måtte jeg vite mer om hvordan hun er oppdratt og hvordan hun ble den hun er i dag. Jeg var redd for at hvis vi ikke snakket om disse tingene, ville historien vår, identiteten vår, og det som har gjort oss til de vi er forsvinne. Krig og tilfeldige terrorangrep, men også gentrifisering av mammas hjemby, har visket ut mange av de fysiske minnene og stedene fra livet hun har levd. Jeg kunne ikke risikere å miste minnene, historiene og tankene også.

Vinteren 2020 satt jeg endelig hjemme i huset til mamma og pappa med en lydopptaker, og over hundre spørsmål jeg hadde skrevet ned. Vi diskuterte hvordan oppdragelsen hennes i krigsherjede Libanon gjorde henne til den hun er, og hvordan det bidro til at vi ikke snakket sammen på mange måneder. Vi snakket i flere dager, og da vi endelig var ferdige følte jeg både uro og lettelse. «Hva skjer med forholdet vårt nå?», spurte jeg meg selv da jeg endelig satt på flyet tilbake til Oslo.

Kamp og forsoning

I løpet av arbeidet med boka Skal du ikke gifte deg snart? Og alt mamma og jeg burde ha snakket om i stedet har jeg forstått mamma sin historie og opplevelser bedre. Dette var et viktig steg i retning av å tette gapet og den store avstanden mellom oss. Jeg ville vite hvorfor hun dømte meg så hardt, hvorfor hun alltid spør når jeg skal gifte meg, og hvordan vi endte opp med å bli fremmede for hverandre.

Noe av det viktigste jeg har snakket med mamma om er hvordan patriarkalske strukturer og normer for hvordan man skal være som kvinne har påvirket og begrenset oss begge, og hvorvidt hun kan akseptere en datter som er alt annet enn det hun forestilte seg at hennes datter skulle bli.

I Skal du ikke gifte deg snart? skriver jeg om kamp og forsoning, og styrken i dem begge. Jeg vet nå at det ikke er mamma som er fienden. Hun er like mye offer for strenge sosiale normer og skam og æreskultur som meg. Denne innsikten gjør det enda viktigere for meg å fortsette å kjempe- fordi nå kjemper jeg for mamma også.