Reiulf Steen – folketaleren som falt

Menneskelig drama gir gode kår for biografen: Et vesentlig bidrag til norsk politisk etterkrigshistorie.

Publisert: Skrevet av: Kjell Solem, BOK365

Reiulf Steen av Hans Olav Lahlum

Cappelen Damm
670 sider

 

Det er ti år siden Hans Olav Lahlum ymtet frampå om å skrive en biografi over Reiulf Steen. Når boka nå foreligger, fem år etter Steens bortgang, er det blitt et solid og veldokumentert verk, en historikerbiografi med fagets krav til etterrettelighet og kildehenvisninger. Den er tykk, 500 sider tekst og 170 sider referanser, en politisk pageturner. Lahlum holder orden på et enormt kildemateriale og presenterer det i et lettflytende og konsist språk.

Bokanmeldelse: Biografi om Reiulf Steen skrevet av Hans Olav Lahlum

Men hvordan kan en murstein av en bok om en politiker som hadde sin storhetstid for 40-50 år siden ha noen større interesse i dag, hvem husker Reiulf Steen? Mange politiske aktive kjenner seg knyttet til den sosialdemokratiske storhetstida. «Ørnen» blant partiene hadde et følelsesmessig grep om velgere og tillitsvalgte, det var en mye sterkere lojalitet enn i dag, og Reiulf var en som vekket følelser, enten man mislikte eller beundret ham. Steen sto i tradisjonen fra agitatorene, de som begeistret og beveget i direkte møte med sitt publikum, uten manus.

En tragedie

Allerede på omslagsarket får vi et sitat fra den tidligere partisekretæren Haakon Lie: – En biografi om Reiulf Steen må jo bli en tragisk historie.

«Gang på gang må man legge Lahlums biografi til side og tenke: wow! Det er jo en tragedie av shakespearsk dybde som her utspilles.» Hans Fredrik Dahl, Dagbladet

Det var tragedier i Steens liv. Han var ingen pålitelig familiemann og boka forteller om mange kvinnehistorier. Lahlum etablerer tidlig at Steen slet med alkoholproblemer, noe som var kjent for den innerste kretsen før han ble partiformann. Han slet med angst, som først skulle bli diagnostisert og behandlet mot slutten av hans yrkesaktive liv. Han hadde fire barn med en oppofrende kone. Barna så ikke så mye til faren sin i oppveksten.

«Kort sagt er det både en fantastisk og tragisk historie Hans Olav Lahlum forteller i sin nye biografi om Reiulf Steen.» Mímir Kristjánsson, Klassekampen

De fleste har fått med seg at boka omtaler det gamle ryktet om et nært forhold mellom Steen og Gro Harlem Brundtland. Lahlum gjør også på dette punkt et grundig kildekritisk arbeid og kommer til at det mest sannsynlig ikke var et forhold av seksuell art. Aftenposten skvulper likevel over i moralsk forargelse over at biografen gir næring til en glemt og gravlagt historie. I bokformatet virker det forsvarlig å behandle det gamle ryktet. Noe helt annet er at man får vond smak i munnen når NRK presenterer det som om den gamle skandalen er noe nytt og viktig. Da kan mediene velte seg i historien og samtidig stille forfatteren til veggs. Slik er medienes doble standard. Lahlum gjør i et etterord greie for de etiske dilemma han har støtt på i skrivearbeidet. Herunder redegjør han for hvem som har lest og kommentert deler av manus. Gro er en av dem.

En talentfull fattiggutt

Fortellingen om Reiulf Steen kan leses på mange plan. Det er en skisse av fattigsamfunnet på 1930-tallet. Faren var industriarbeider og tillitsmann, han døde da Reiulf var 7 år. Det ble et slit for føda for moren og de tre barna. Reiulf startet på sementfabrikken på Sætre i Hurum – 17 år gammel, men ganske raskt ble den talentfulle gutten lønnet sekretær i Buskerud AUF, så journalist i Fremtiden i Drammen før han fikk sentrale verv i AUF. Herfra er det en fortelling om en bemerkelsesverdig karriere. 31 år gammel satt han som nestformann i Arbeiderpartiet, venstrefløyens yndling, i et miljø med de mye eldre og hardbarka veteranene Haakon Lie, LO-leder Tor Aspengren, partiformann Trygve Bratteli – og en avgått Einar Gerhardsen som fortsatt trakk i trådene.

«Hans Olav Lahlum har skrive eit storverk om ein av dei mest fargerike, omstridde og rykteomspunne personane i norsk politikk. (…) denne boka har fengsla meg som knapt nokon biografi tidlegare.» Tom Hetland, Stavanger Aftenblad

Sterkest inntrykk gjør de delene av boka som omhandler Steens mange personlige opp- og nedturer: alkoholmisbruket, løgnene, lekkasjene fra interne møter med møbelhandler Engen («edderkoppen») som mellommann – til han etter et helt voksenliv, får faglig og kyndig psykiatrisk behandling. Han skulle med dette bli en godt voksen mann før han ble kvitt demonene. De siste ti årene av sitt liv rørte Steen ikke alkohol.

En del av politikkens vesen er personalpolitikk, posisjonering, valgkomiteer, folk inn og ut av verv, og utmattende maktkamp. Dette er bokens transportetapper.

En vellykket forfatter

Gro Harlem Brundtland ble en mer vellykket partileder og statsminister, men Reiulf var den klart beste forfatteren. Han var også en etterspurt foredragsholder og stilte opp så lenge helsa holdt. De siste årene ble han svekket av Parkinsons sykdom. Steen har skrevet tre selvbiografiske bøker og flere bøker og artikler over rent politiske tema. Maktkamp fra 1989 ble en bestselger det året med 50.000 solgte eksemplarer.

«Et spennende og tidvis trist portrett av en politisk skjebne uten sidestykke i norsk etterkrigshistorie.» Sindre Hovdenakk, VG

Det er ikke mange som skriver politiske biografier som Lahlum. Det mest nærliggende er å sammenligne med Lahlum selv, med den enda tykkere og like fascinerende skildringen av Haakon Lie. Olav Njølstads bok over Jens Chr. Hauge må nevnes i gruppen leseverdige historikerbiografier.

Boka kan gi utbytte om du husker Reiulf Steen eller ikke. Den kan leses som et vesentlig bidrag til norsk politisk etterkrigshistorie. For alle som nerder om den sosialdemokratiske storhetstida i Norge er boka en juvel.