Purken og skurken

Øistein Borge er dagens gjesteskribent i ARK-bloggen. Han er aktuell med krimromanen Jeg er nummer 13.

Publisert: Skrevet av: Øistein Borge, forfatter (Cappelen Damm)

Jeg er nummer 13 av Øistein Borge

Cappelen Damm

299 sider

 

I de aller fleste krimromaner får antagonisten (skurken) relativt liten plass. Hvis den uskrevne oppskriften følges, dukker han eller hun gjerne opp som biperson i historiens første tredjedel. En slektning, en nabo, en kollega eller hva som helst, introdusert for at leseren skal ha mulighet til å plassere vedkommende på toppen av sin liste over «mistenkte», og i beste fall glede seg over å ha hatt rett når løsningen på mordgåten avsløres.

Øistein Borge, Jeg er nummer 13, krimroman, Bogart Bull, Cappelen Damm

E-boka finner du her

I den samme uskrevne oppskriften fordres det at skurken har et begripelig motiv for sine ugjerninger. Som leser av både god og dårlig krimlitteratur har jeg vært borti forfattere som tillater seg å forklare skurkens handlinger – som regel et eller flere drap – med at han/hun har en skrue løs. Altså intet motiv, utover det faktum at den allvitende forfatteren venter til en av bokas siste sider med å røpe at den vennligsinnede, stillfarne og hjelpsomme naboen faktisk er sprøyte gal. En slik snarvei er etter mine begreper tabu, og vil skuffe de fleste lesere.

Purken eller skurken

Men tilbake til det innledende poenget – skurken får vanligvis liten plass i fortellingen.

Protagonisten, derimot – ofte en etterforsker, enkelte ganger journalist eller advokat – spiller den definitive hovedrollen i stykket. Om ham eller henne får vi vite det meste, fra hvordan de opplevde barndommen til hvilket pålegg de foretrekker på brødskiva i voksen alder. Slik blir vi godt kjent med det som uten sammenligning anses å være fortellingens viktigste karakter. Ja, kanskje viktigst, men hvem av de to er egentlig mest interessant? Purken eller skurken?

Selv velger jeg meg sistnevnte. I Den syvende demonen (2016), den første boka med min hovedperson Bogart Bull, lar jeg en av karakterene sitere den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg fra dennes roman Doktor Glas: «Man vill bli elskad, i brist därpå beundrad, i brist därpå fruktad, i brist därpå avskydd och föraktad.»

Den samme karakteren legger for egen del til: «En kriminell løpebane har ofte rot i forhold som befinner seg utenfor den enkeltes kontroll. Det kan være fundamental svikt fra omsorgspersoner, ressurssvakhet eller tragiske hendelser i ung alder som har merket vedkommende for livet.»

De færreste velger å bli voldsforbryter eller drapsmann, slik mange rasjonelt velger å bli advokat, journalist eller polititjenestemann. Den bakenforliggende historien, den som leder til skurkens ekstreme handlinger, vil som regel være mer besnærende enn den som leder til purkens yrkesvalg.

Dårlig start på livet

I Jeg er nummer 13 har jeg valgt å fortelle en slik historie, dog uten å driste meg til et psykologisk dypdykk. Jeg gir simpelthen skurken mer plass enn det som er vanlig, til dels på bekostning av Bogart Bull. Dette innebærer ikke at jeg frir til leseren om å like ham, men kanskje er historien en invitt til å innse at kimen til grusomme handlinger, også de som finner sted i virkelighetens verden, ofte er å finne i fortiden. Vi skal ikke akseptere disse handlingene, ofte ønsker vi ikke engang å tilgi, men dette utelukker ikke at vi kan begripe hvorfor det ble som det ble.

 Tsjekkeren Filip Rezník, skurken i Jeg er nummer 13, er en intelligent gutt som får en mildt sagt dårlig start på livet. Deretter tørketromler skjebnen ham gjennom en lite konstruktiv oppvekst hos en tante i Paris, etterfulgt av en tilværelse som småkriminell for å overleve i storbyjungelen, før et drap i selvforsvar tvinger ham til å gå i dekning. Løsningen blir et bytte av identitet og fem års tjeneste i den franske fremmedlegionen. Når han igjen trer i sivil besitter han enkelte litt uvanlige egenskaper; han har lest store deler av den litterære kanon, han er langt over gjennomsnittet god i matematikk og han er en finslipt drapsmaskin.

Dessverre ender Rezník verken som litteraturviter eller matematiker.

Ja, Filip Rezník er en fiktiv karakter. Spørsmålet er om det finnes rimelig mulighet for at han – og de valgene han gjør – faktisk gjenspeiler voldsforbrytere som vi har lest og hørt om i den virkeligheten du og jeg tilhører?

Mitt svar på det er et ubetinget ja.

«Øistein Borge er en forfatter som behersker de håndverksmessige sidene av krimskrivingen til tuppen av fingerspissene.» Sindre Hovdenakk, VG.

Utdrag fra Jeg er nummer 13:

Ved et par anledninger har jeg diskutert fenomenet med likesinnede, og vi har vært skjønt enige: Man glemmer aldri sitt første drap. En milepæl, slått så grundig ned i bevisstheten at den sitter der livet ut. Når man kommer lenger ut i rekken, har troféene en tendens til å flyte litt i hverandre. Var for eksempel numismatikeren i Bucuresti tysker eller østerriker? Og hva het den opposisjonelle russeren i Stockholm? Livanov? Loginov? Noe sånt. Men jeg glemmer aldri iren Patrick Sharkey. Han som jeg trodde var engelskmann, helt til jeg åpnet lommeboken hans. Den var overraskende rikholdig. Kontanter nok til at jeg fikk summet meg i fred og ro. Nok til å forlate Paris og Frankrike i en periode, hvilket jeg også gjorde, men på et litt annet vis enn jeg hadde forestilt meg. Livet er jo slik. Du har tenkt deg til høyre, men skjebnen sender deg til venstre. Du har tenkt å bli matematiker, men ender opp som ransmann og morder. Når alt kommer til alt er det én ting som er altoverskyggende viktig: at man blir en ener på sitt felt.