Perfekt til morsdagen

Med treffsikre kvinneportretter går «Kjærlighet i nødsfall» av Daniela Krien rett i strupen på hvordan det er å være kvinne i det 21. århundre. Her kan du lese første kapittel.

Publisert: Skrevet av: Berit Rødstøl, ark-bloggen og fra Kjærlighet i nødsfall av Daniela Krien

Fem kvinneliv veves sammen i en gripende og engasjerende fortelling om morsrollen og barnløshet, uønskede svangerskap og sorg, skilsmisse og utroskap. Paula, Judith, Brida, Malika og Jorinde var tenåringer da Berlinmuren falt, da frihet erstattet grenser og restriksjoner. Men frihet bringer med seg et nytt press: presset av å kunne velge.

Daniela Krien er en ypperlig historieforteller som fortjener mange lesere med romanen «Kjærlighet i nødsfall» Med sin aktuelle tematikk er dette en bok som passer ypperlig til morsdagen.

Under kan du lese første kapittel.

 

Jeg har sjelden lest en så suggererende fortelling om hat og kjærlighet, lidenskap og utroskap. […] Vi vil ha mer av dette. Spesielt når vi har så dyktige oversettere som Ute Neumann.

Cathrine Krøger, Dagbladet

 

Her er en forfatter som vet å fortelle, hun tegner treffsikre kvinneportretter og skaper usedvanlig gode miljøskildringer. […] Her er rett og slett mye snert. En liten bok dette, men den gir stor leseopplevelse.

Guri Hjeltnes, VG

 

Her kan du lese første kapittel:

Paula

En søndag i mars oppdager Paula at hun er lykkelig.

Det regner. Det begynte i løpet av natten og har ikke sluttet siden. Da Paula våkner rett før halv ni, trommer regnet mot det skrå soveromsvinduet. Hun snur seg over på siden og drar dyna oppunder haka. Hun har ikke våknet en eneste gang i natt. Hun kan heller ikke huske noen drømmer.

Hun er tørr i munnen, og et lett trykk i hodet er et minne fra kvelden før. Wenzel hadde laget mat og serverte fransk rødvin til. Etterpå satt de side om side i sofaen og lyttet til musikk – Mahlers Das Lied von der Erde, Beethovens siste klaversonate, ulike lieder av Schubert, Brahms og Mendelssohn. De søkte etter ulike fortolkere på YouTube, sammenlignet dem og frydet seg som unger når de var enige i sin dom.

Paula kunne ha blitt hos ham, vært sammen med ham hele natten, men hun påsto at hun hadde glemt medisinen sin hjemme. Hydrokortisonen lå i veska. Det hun manglet, var tannbørste og rensekrem. Wenzel ville ha syntes at disse tingene var uviktige, og overtalt henne til å bli.

I totiden satte hun seg inn i en drosje. Wenzel ble stående utenfor huset til bilen rundet hjørnet.

Hun strekker ut armen etter vannflaska ved siden av senga og drikker, så slår hun på telefonen og leser meldingen fra ham. God morgen, elskede. Som alltid går min første tanke til deg. En hilsen hver morgen og hver kveld. Sånn har det vært i ti måneder, uten unntak.

Også Leni liker Wenzel, og Wenzel liker Leni.

Første gang de møttes, imponerte han med en tegning av ansiktet hennes, ferdigstilt i løpet av sekunder. Likheten var slående, og Leni ville ha mer, for å ha noe å skryte av på skolen.

Paula ser på klokka. Ni timer til Leni kommer hjem. Hun kommer enten til å slenge fra seg tingene sine, mumle hallo og mure seg inne på rommet, eller tvert om avlegge full helgerapport uten å trekke pusten en eneste gang, med bilder av halvsøsknene og svermeriske utlegninger om Filippas kokekunster.

Paula svarer på morgenhilsenen og lengter etter Wenzel. Det er i morgentimene hun har mest lyst på ham. Hun setter på kaffe på kjøkkenet og sender ham en melding som ikke er til misforstå.

Siden Wenzel kom inn i livet hennes, har hun ikke savnet Leni like mye i helgene. Og hva kan hun gjøre? Leni er ikke en liten unge lenger. Når hun står foran speilet om morgenen, øver hun seg på å smile på forskjellige måter, hun klipper hull i buksene, går med T-skjorter som liksom tilfeldig sklir av skulderen, bruker lipgloss og sender gåtefulle meldinger til klassechatten til 7B, som for det meste består av emojier og akronymer. Noen ganger kan hun prate som en foss, for så å synke ned i aggressiv taushet like etter. Nattlige mareritt takler hun alene, og det er lenge siden Paula fikk se datteren naken. Heller ikke den morgenen Leni spurte om det var mulig å ha hengepupper i en alder av tretten. Hun hadde sett på brystene sine og oppdaget at formen var sånn. Og så tegnet hun en latterlig overdreven form i luften med høyrehånden mens hun presset den venstre armen tett inntil overkroppen. Og før Paula rakk å si noe, beklaget Leni seg over at hun hadde arvet bare de verste egenskapene hennes: fregnene og den lyse huden, det røde håret, de knoklete knærne nærsyntheten og mangelen på talent i fysikk og kjemi.

Arv skyldes tilfeldigheter, ikke vilje, fremholdt Paula og skulle til å stryke datteren over håret. Men Leni trakk seg unna, løp ut og smelte igjen døra. Like etter kom hun tilbake og kastet seg i Paulas armer, som for å lade opp til neste steg i løsrivningen.

Det regner fortsatt. Paula presser appelsiner og skummer melk til kaffen. På bordet står en bukett tulipaner.

For bare et år siden ville hun fått panikk av den lange dagen som ligger foran henne. Hun ville ha begynt å vaske huset eller tatt klesvasken, hun ville lagt ut på joggetur eller gått på kino, ringt Judith og spurt om å få bli med ut til hesten. Det ville vært det samme hva hun gjorde, bare hun var opptatt. For ellers kom demonene og jaget henne foran seg.

Etter bruddet med Ludger spurte hun seg mange ganger hva som var begynnelsen på slutten. Når begynte ting å komme ut av kontroll?

Johannas død var et avgjørende skille. Men etter hvert begynte hun å tidfeste havariet til andre, tidligere hendelser, lenger og lenger tilbake i tid, helt til det ikke fantes noe før.

Det hele begynte med en fest.

Paula og Judith kom tilfeldigvis forbi da den nye helsekostforretningen åpnet i Südvorstadt. De hadde vært og badet, hadde ligget nakne i sola, smurt hverandre med solkrem, spist is og tiltrukket seg folks blikk. Etterpå hadde de syklet forbi dyreparken og gjennom Auwald, tilfreds med seg selv og sin virkning på andre, tilbake til byen som fremdeles lå innhyllet i klebrig hete.

De så ballongene fra langt hold, og de svære blomsterpottene og mylderet utenfor butikken. De hadde fått lyst på noe kaldt å drikke og stoppet. Ludger sto rett innenfor døra da de kom inn. Paula fikk øye på ham med det samme. Senere sa han at han også hadde registrert henne i øyekroken og fulgt henne med blikket. Paula hadde på seg en mosegrønn kjole uten skulderstropper og solhatt; de røde krøllene veltet frem under den.

Ute stekte sola, lukten av eksos og lindeblomster sto i gatene, og hvert lille vindpust bar med seg den emne kombinasjonen inn i butikken. Ludger hadde på seg linskjorte. Han var lys i håret, øynene var blå. Han var ingen erobrer.

Kort tid senere forlot de festen. De trillet syklene side om side og pratet.

Ludger gløttet stadig bort på henne, men klarte ikke å møte blikket hennes. Når han skulle si noe som tok litt tid, stoppet han opp.

Akkurat som Paula søkte også han mot skyggefulle veier. På elvebredden streifet han armen hennes, liksom tilfeldig. På en benk i parken kysset hun ham i kveldslyset.

De første ukene så de hverandre hver dag.

De møttes ved et eiketre i Clara-parken. Paula kom alltid for tidlig, hun så ham svinge inn på stien på racersykkelen og begynte å vinke fra langt hold. Hvert gjensyn begynte med lett forlegenhet, som fortok seg etter det første kysset.

Fra treet la de ut på turer i parkene og de tilstøtende kvartalene. Paula likte at han la hodet på skakke og strålte når han så på henne. Hun likte den mørke stemmen og den rolige måten å snakke på. Hun lot seg smitte av mosjonsiveren hans, lot seg imponere av hans kunnskaper om økologiske byggemetoder, selvberging og plante- og dyreliv.

Rett som det var kom Ludger og besøkte henne i bokhandelen.

Noen ganger oppdaget hun hodet hans i rulletrappa på vei opp til avdelingen med skjønnlitteratur. Noen ganger overrasket han henne når hun var opptatt med å sortere eller bestille bøker. Da rørte han diskré ved hånden eller armen hennes, og hun snudde seg og kjente på en hemmelig fryd fordi de kvinnelige kollegene helt sikkert la merke til hvor kjekk han var.

De overnattet alltid hos ham. Bare én gang lå han over hos henne, i leiligheten hun delte med Judith den gangen. Da satt de sammen alle tre, spiste pizza og drakk rødvin. Og uansett hva de snakket om, klarte Ludger å dreie samtalen inn på sitt spesialområde – menneskets økologiske fotavtrykk og hvordan det kunne holdes så lite som mulig. Gang på gang avbrøt han Judith for å utdype et tema, korrigere et unøyaktig utsagn.

Paula så venninnens vipping med foten, det anspente draget rundt munnen, og skjønte tegningen.

Dagen etter kom Judith inn på rommet hennes. Hun sto med en stabel medisinske fagbøker i armene og forklarte Paula at hun trengte ro i leiligheten nå som det snart var avgangseksamen, og at det var best om Ludger ikke kom tilbake med det første.

Forts. under bildet.

 

Om nettene lå de tett sammen.

Hendene eller føttene var alltid i berøring. Paula strøk ham på ryggen mens hun talte klokkeslagene fra kirketårnet på den andre siden av gata, og var det lenge nok til det ble morgen, la hun en hånd i skrittet hans.

Hun så ikke noe galt i måten de hadde sex på, eller i at Ludger sa det om alle ting de gjorde. Liker du det? Har du lyst til det? Hun stusset heller ikke over at han vek unna første gang hun ville utforske de unevnelige stedene på kroppen hans med tunga. Han lot henne gjøre det til slutt. Mens han lå helt stille, med armene i kors over ansiktet.

Etterpå åpnet de seg.

Ludger fortalte om foreldrenes død. Da han snakket om hvordan de var blitt most av en trailer i enden av en trafikkkork, ble stemmen klangløs. De hadde vært på vei til ham. Han hadde mottatt arkitektdiplomet bare noen dager før.

Paula kysset skuldrene hans og halsen, og han la hodet mot brystet hennes.

Da de hadde kjent hverandre i noen måneder, ba Ludger henne komme innom ham på kontoret. Han virket oppspilt, men ville ikke si hvorfor. Da Paula sto i døra til Brinkmann & Krohn, snudde Brinkmann-brødrene seg synkront på stolene sine og gliste. Ludger bøyde hodet, tok Paulas hånd og dro henne med seg inn på møterommet.

På bordet lå det en plantegning. En loftsleilighet med fire meters takhøyde og et boligareal på tre hundre kvadrat. Uten å trekke pusten forklarte han hvor det skulle bygges forhøyninger for å strukturere rommet, hvor trappa opp til mesaninen skulle gå, og hvorfor man fint kunne klare seg uten avdelte rom, ja selv uten skillevegger. Til slutt kunngjorde han som i forbifarten, revet med av egen begeistring: Der skal vi bo.

Paula sa ingenting. Hun trengte noen sekunder til å la det synke inn.

Hun kom til å tenke på alle gangene han hadde nevnt hvor deprimerende det var med den kirken rett overfor leiligheten. Ludger ville ikke ha daglige påminnelser om hva slags ærbødige bygg kristenfolket, som han kalte dem, hadde satt opp for guden sin.

Hva synes du? spurte han. Gleder du deg?

Dagen etter dro de på befaring med sykkel. De møttes ved eiketreet i parken. Med lue, skjerf og hansker syklet de til en bydel Paula sjelden forvillet seg til, men som Ludger spådde en rask oppgang. Råloftet lå i en brosteinslagt gate kantet av trær, hadde utsyn mot kanalen og var på størrelse med en stasjonshall. Det fantes ingen kirker i nærheten, og ikke stort annet heller. Den rå murveggen ruvet foran henne, det var kaldt inne, og hennes første impuls var å komme seg vekk så fort som mulig.

Ludger brettet ut plantegningen på gulvet. Han skrittet opp hallen, undersøkte murverk og vinduer og begynte å beskrive. Og vips, der så Paula kjøkkenøya reise seg på forhøyningen, hun kjente tregulvet under føttene, gikk opp trappa til sovesonen, lente seg mot rekkverket på mesaninen og skuet utover hele rommet.

Det var tungt å si farvel til Judith.

De hadde bodd sammen i fem gode år. Ingen andre sto henne så nær. Som babyer hadde de ligget i nesten identiske barnevogner og blitt trillet side om side av mødrene, de hadde gått i samme småbarnsavdeling i barnehagen, i samme storbarnsavdeling også, og på samme skole. De var blitt konfirmert sammen, hadde fått mensen i samme måned, i samme år, og hadde begge flyttet fra Naumburg da de var atten. Judith for å studere medisin i Leipzig, Paula for å gå i bokhandlerlære i Regensburg.

Under flyttingen sto Judith bare i veien uten å ta del. Hun hørte taust på alle som lovpriste den nye leiligheten, og allerede før den siste kassa var båret opp fra flyttebilen, sa hun ha det til Paula.

De første månedene de bodde sammen, snakket Ludger bare om én ting – et saneringsprosjekt i bykjernen. Det dreide seg om et hus fra sekstenhundretallet. Selv om det var nysanert, oppsto det stadig problemer med fukt og muggsopp. Det første arkitektkontoret mistet prosjektet – det nye kostnadsestimatet deres lå mange ganger over den opprinnelige maksgrensen – og Ludger grep sjansen. Han skrev et tilbud som var umulig å underby. Det var så gunstig at det skapte mistro, og løsningen virket for god til å være sann.

Metodens oppfinner, restauratøren Henning Grosseschmidt, hadde testet ut temperering etter varmefordelingsprinsippet i en rekke slott og museer og oppnådd gode resultater med det. Ludger hadde studert hos ham. Han hadde fulgt flere av Grosseschmidts forelesninger.

I stedet for alminnelige radiatorer ble det støpt inn radiatorrør i ytterveggene, og den jevne varmen som virket på alle overflater, fjernet problemet med fukt og mugg. Inneklimaet og luftkvaliteten ble bedre, energibruken og vedlikeholdsbehovet var minimalt.

Selv under middagen brettet han ut plantegninger og forklarte Paula hvor langt under overflaten rørene skulle legges, hva slags materiale de var laget av, i hvilke bygg metoden allerede var prøvd ut med gode resultater. Ordet temperering ble uttalt nærmest med ærefrykt, og ikke en eneste gang klarte planleggingen av det forestående bryllupet å trylle frem den samme begeistringen hos ham.

Kirkelig vielse stilte Ludger seg avvisende til, og Paula føyde seg. Det føltes riktig å kompromisse og skape harmoni. De fleste bryllupsgjestene kom dessuten fra hennes side. Ludger inviterte Brinkmann-brødrene med koner, pluss gjengen som hadde hjulpet til med flyttingen. Ingen av slektningene hans kom. Hans kontakter begrenset seg til kolleger, oppdragsgivere og håndverkere.

Paula sto for planleggingen av middagen, samt drikkeutvalget, utformingen av invitasjonene og pyntingen av leiligheten. Bare når det gjaldt musikken, ville Ludger ha et ord med i laget.

De satt oppe halve natten. Ludger bladde gjennom jazzplatene på jakt etter de beste sporene mens han røykte og av og til nynnet lavt med på melodien. Da Paula spontant begynte å danse etter to glass vin, ble han sittende og se på henne, med den forlegenheten som var så typisk for ham og som Paula etter hvert kjente ganske godt.

Med senket hode og høye skuldre, ølflaska løftet til munnen, slik satt han og så. Fulgte henne med blikket.

Da Paula deiset ned på fanget hans, satte han fra seg ølen, la armene rundt midjen hennes og kysset henne. Like etter skjøv han henne fra seg og reiste seg. Kroppen spente seg, blikket sveipet gjennom rommet, og så kunngjorde han begeistret at temperering var den beste løsningen også for denne leiligheten.

Ingen mennesker er helt som man vil at de skal være.

Paula håpet at tiden skulle bryte ned skillet mellom ønskedrøm og virkelighet.