Om å reise seg igjen

Lucy Dillon er dagens gjesteskribent. Hun er aktuell med den nydelige romanen Der lyset slipper inn.

Publisert: Skrevet av: Lucy Dillon, forfatter

Der lyset slipper inn av Lucy Dillon

Det er hardt å være heltinnen i en feelgood-roman. Virkelig hardt. Selv før første kapittel er slutt, er det store sjanser for at hun har blitt dumpet, sagt opp, eller fått et umulig ultimatum av sjefen – eller, enda verre, dårlige nyheter fra legen.

Ta for eksempel Rachel fra Ensomme hjerter og hjemløse hunder. Hun mistet jobben og kjæresten og leiligheten samtidig, da hun gikk ut av et forferdelig forhold. Den eneste oppmuntringen hun fikk, var en kennel full av hjemløse hunder – og hun liker ikke engang hunder.

Gina, fra 100 umistelige ting, befinner seg på et sted som er hakket bedre – hun skal innrede en ny leilighet. Det som står mellom henne og hjemlig hygge, er den store mengden skrot hun har samlet i løpet av sitt havarerte ekteskap og tilfriskning etter alvorlig sykdom. I forsøket på å bli kvitt noen av de uønskede tingene, greier hun å skaffe seg en greyhound, noe hun heller ikke trenger. For å rydde opp i rotet, tvinges hun til å huske mange vonde øyeblikk.

«Du kan ikke ha feelgood uten en god dose feelbad til å begynne med»

Sammenliknet med disse to kvinnene er heltinnen i min nyeste roman, Der lyset slipper inn, et godt sted i livet. Hun øyner muligheten til å oppfylle sin livslange drøm: det lokale kunstgalleriet hun elsket som barn, skal leies ut og hun har akkurat nok penger til å få det opp og stå. Det eneste problemet – for selvfølgelig er det et problem – er at hun har ikke vært i Longhampton på årevis: det er her familien hennes imploderte i et sammensurium av hemmeligheter, og det er ingen sjanse i havet for at Lorna kan unngå å finne ut noen harde sannheter om sine kunstneriske foreldre og seg selv. Spørsmålet er: Vil hun det?

Der lyset slipper inn, en feelgood-roman av Lucy Dillon

Tidligere tenkte jeg at jeg ikke kunne skrive thrillere fordi jeg ikke var kaldblodig nok til å myrde karakterene mine. Men nå har jeg en mistanke om at det å skrive feelgood-romaner faktisk krever mer ondskap. Du kan ikke ha feelgood uten en god dose feelbad til å begynne med. Men det mine heltinner har til felles, er evnen til å reise seg når de ligger nede – og det begynner med en liten gnist av håp i deres mørkeste time.

Gina, Rachel og Lorna er svært forskjellige kvinner, men likevel finner de styrke til å bygge opp livet sitt igjen fordi de er villige til å trekke pusten dypt og konfrontere sin hemmelige frykt. Det er modig. De gjør det ikke helt alene (takk og pris for venner og hunder) og de gjør feil underveis. Men de greier å se små tegn i universet på at det er mennesker der ute som de kan stole på, grunner til å prøve på nytt og grunner til å tro på seg selv. Inntil du tror på deres fortvilelse, kan du ikke føle motet deres.

«jeg har sørget og jeg har pleid et knust hjerte»

Jeg elsker å lese feelgood-romaner fordi jeg, i likhet med de fleste mennesker, har blitt skuffet, over meg selv og andre; jeg har sørget og jeg har pleid et knust hjerte. Romantiske romaner med en beleilig lykkelig slutt var ikke tingen da: det virket som om helten plutselig dukket opp fra ingen ting, og at heltinnens slankekur var det som skulle til. Litt for mye Askepott for min smak. Mens magien i feelgood-romaner er reell: små tegn på tillit og godhet, og vennskap som sakte gjenoppbygger troen på det gode i mennesket. Det minner meg på se etter disse tingene i mitt eget liv, og det er mange av dem: naboen som går tur med bikkja når jeg er syk, vennen som kommer med blomster på merkedager som er vonde å minnes.

Gleden ved feelgood-litteraturen er å se mennesker som oss ta tak i sin egen historie, selv når katastrofen inntreffer. Det er en påminnelse om at i det virkelige livet kan vi begynne på et nytt kapittel, introdusere noen nye karakterer, åpne hjertet for nye muligheter – vi må bare finne den første gnisten av håp inni oss. Og kanskje kan en hjemløs greyhound kickstarte den prosessen.

 

Lucy Dillon