Ni vilt fremmede, et spahotell, ti dager

Velkommen til et smart, spennende og humoristisk romanunivers.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Ni vilt fremmede av Liane Moriarty

Oversatt til norsk av Solveig Moen Rusten

 

Ni mennesker reiser til et avsidesliggende spahotell drevet av en karismatisk og mystisk kvinne. Det tar ikke lang tid før de ni fremmede spør seg selv om de skal våge å ta imot alt hotellet har å by på – eller dra mens de ennå har sjansen.

«Holder deg på pinebenken til siste side» Reese Witherspoon

Her kan du kjøpe boken Ni vilt fremmede av Liane Moriarty

Les kapittel 1 her:

Yao

«Det går helt fint,» sa kvinnen. «Det feiler meg ingenting.» Det så ikke slik ut for Yao.
Det var hans første dag som ambulanselærling. Hans tredje utrykning. Yao var ikke nervøs, men han var dypt konsentrert, for han tålte ikke å gjøre feil, heller ikke ubetydelige feil. Som barn hylte han utrøstelig hvis noe ikke gikk som det skulle, og det vrengte seg fortsatt i magen hans ved tanken på å gjøre noe galt.

En svettedråpe rant nedover kvinnens ansikt og laget en sti gjennom sminken, som etter en snegl. Yao lurte på hvorfor kvinner malte seg oransje i ansiktet, men spørsmålet var ikke relevant.

«Det går fint. Sikkert bare et virus. Det går nok over,» sa kvinnen, med et snev av østeuropeisk aksent.

«Observer alt ved pasienten og pasientens omgivelser,» hadde Yaos veileder, Finn, sagt. «Se på deg selv som en hemmelig agent på jakt etter ledetråder som kan avsløre diagnosen.»

Yao observerte en middelaldrende, overvektig kvinne med rødsprengt hud og sjøgrønne øyne og pistret hår samlet i en stusselig liten knute i nakken. Hun var blek og klam, og pusten var ujevn. Storrøyker, etter askebegerlukten å dømme. Hun satt i en skinnstol med høy rygg bak et gigantisk skrivebord. Det store hjørnekontoret tydet på at hun var en betydningsfull person i en viktig stilling. De befant seg i syvende etasje. De store vinduene vendte mot havna, og seilene på Operahuset var så nær at man kunne se de kremhvite, diamantformede flisene.

Kvinnen hadde blikket rettet mot en enorm dataskjerm, og begynte å skrolle nedover listen med innkommet e-post. Det var tydelig at hun følte at de to ambulansearbeiderne hadde forstyrret henne i arbeidet, som om de var vaktmesteren som hadde stukket innom for å fikse en stikkontakt. Hun var kledd i en ettersittende, marineblå drakt som så ut til å sitte ubehagelig stramt over skuldrene.

Yao tok kvinnens ledige hånd og festet et pulsoksymeter på fingeren hennes. Han registrerte en glinsende, tørr, rød flekk på underarmen hennes. Prediabetes?

«Bruker du noen medisiner, Masha?» spurte Finn. Han småpratet alltid med pasientene, snakket om løst og fast, som om han var på hagefest med en øl i hånden.

Yao merket seg at Finn alltid brukte pasientenes fornavn. Selv ble han forlegen når han snakket til dem som om de var gamle venner, men hvis det var gunstig for utfallet, skulle han greie å overvinne sjenansen sin.

«Jeg bruker ingen medisiner overhodet,» sa Masha med blikket rettet mot skjermen. Hun klikket besluttsomt på noe, før hun flyttet blikket mot Finn. Øynene hennes så ut som om hun hadde lånt dem fra en veldig vakker person. Fargede kontaktlinser, antok Yao. «Jeg er frisk som en fisk. Beklager bryderiet, men jeg har på ingen måte bedt om noen ambulanse.»

«Jeg ringte ambulansen,» sa en mørkhåret og svært pen ung kvinne i høye hæler og ettersittende rutet skjørt prydet med diamanter i samme form som flisene på Operahuset. Hun kledde det skjørtet utrolig godt, men det var åpenbart helt irrelevant, selv om hun teknisk sett var en del av pasientens omgivelser og dermed noe Yao skulle bite seg merke i. Kvinnen bet på lillefingerneglen sin. «Jeg er hennes personlige assistent. Hun … eh …» Hun dempet stemmen som om hun var i ferd med å avsløre noe skambelagt. «Hun ble likblek i ansiktet, og så falt hun av stolen.»

«Jeg falt ikke av stolen!» freste Masha.
«Hun gled liksom ned fra den,» rettet assistenten. «Jeg ble bare svimmel et øyeblikk,» sa Masha til Finn.

«Jeg begynte å jobbe igjen umiddelbart etterpå. Fint om vi kan få en slutt på dette nå. Jeg betaler gjerne full pris eller fullt gebyr eller hva dere nå tar for tjenestene dere tilbyr. Jeg har selvfølgelig privat helseforsikring, og jeg har faktisk ikke tid til dette akkurat nå.» Hun snudde seg mot assistenten sin. «Har ikke jeg et møte med Ryan klokken elleve?»

«Jeg avlyser.»

«Hørte jeg noen nevne navnet mitt?» sa en mann fra døråpningen. «Hva skjer her?» En fyr i altfor trang lilla skjorte spankulerte inn i rommet med en bunke mapper i armene. Han snakket med dannet britisk aksent, som om han tilhørte kongefamilien.

«Ingenting,» sa Masha. «Slå deg ned.»

«Du ser vel at det ikke passer så bra akkurat nå!» sa den stakkars assistenten.

Yao følte med henne. Han mente alt som hadde med helse å gjøre, burde tas alvorlig, og at yrket hans fortjente mer respekt. Han hadde også en sterk aversjon mot fyrer med piggsveis og snobbete aksent som brukte for trange lilla skjorter for å vise frem sine altfor definerte brystmuskler.

«Nei da, bare sett deg, du, Ryan! Dette tar ikke lang tid. Det er ingenting i veien med meg,» sa Masha og vinket ham utålmodig til seg.

«Er det i orden om jeg tar blodtrykket ditt … eh, Masha?» sa Yao, mens han gjorde seg klar til å feste mansjetten rundt overarmen hennes.

«Vi tar av jakken først.» Finn hørtes ut som om han moret seg. «Jeg ser du er en travel dame, Masha.»

«Det er faktisk veldig viktig at hun skriver under på disse nå,» sa den unge fyren lavt til assistenten.

Det er faktisk veldig viktig at jeg sjekker de vitale tegnene til sjefen din akkurat nå, ditt jævla rasshøl, tenkte Yao.
Finn hjalp Masha ut av jakken og hang den over stolryggen hennes.
«Gi meg de papirene, Ryan.» Masha fiklet med knappene på den kremfargede silkeblusen.
«Jeg trenger signatur på de to øverste bare.» Ryan-fyren rakte henne den ene mappen.
«Tuller du?» Assistenten løftet hendene vantro.
«Du må nesten komme tilbake litt senere, kamerat,»

sa Finn. Hagefeststemmen hadde fått en krass tone nå. Ryan-fyren trakk seg unna, men da Masha knipset med fingrene etter mappen, bykset han frem og ga den til henne. Han var åpenbart mer redd for Masha enn han var for Finn, noe som sa ganske mye, for Finn var en stor og sterk mann.
«Dette tar fjorten sekunder, maks,» sa hun til Finn.

Stemmen hennes ble tykk og rar da hun uttalte ordet «maks», slik at det hørtes ut som «masj».

Yao, som fortsatt sto med blodtrykksmansjetten i hånden, møtte Finns blikk.

Mashas hode falt til siden, som om hun plutselig hadde sovnet. Mappen gled ut av hånden hennes.

«Masha?» Finn snakket med høy, bestemt stemme nå.

Hun ség sammen med slappe armer, som en filledukke.

«Akkurat sånn!» ropte assistenten fornøyd. «Det var nøyaktig det som skjedde i stad!»

«Herregud!» Den lillakledde fyren trakk seg unna. «Herregud. Unnskyld! Jeg bare …»

«Greit, Masha, nå legger vi deg ned på gulvet,» sa Finn.

Han tok tak under armene hennes mens Yao tok tak i beina. Anstrengelsen fikk ham til å stønne. Hun var en veldig høy kvinne, innså Yao, mye høyere enn ham selv, over én åtti, og helt slapp i kroppen. Han og Finn la henne i stabilt sideleie på det grå teppet. Finn brettet jakken hennes sammen til en pute og la den under hodet hennes.

Mashas venstre arm hevet seg stiv og zombieaktig over hodet hennes. Hendene strammet seg til spastiske knyttnever. Hun fortsatte å puste ujevnt og gispende.

Hun hadde et anfall.

Anfall var urovekkende å se på, men Yao visste at det ikke var annet å gjøre enn å vente til det gikk over. Det var ingenting rundt Mashas hals som Yao kunne løsne på. Han lette med blikket rundt henne, og så ingen steder hun kunne komme til å slå hodet.

«Skjedde dette i stad også?» Finn kikket opp på assistenten.

«Nei. Nei, i stad var det mer som om hun besvimte.» Assistenten stirret storøyd, med sjokkert fascinasjon.

«Har hun hatt slike anfall før?» spurte Finn.

«Jeg tror ikke det. Jeg vet ikke.» Mens hun snakket, beveget assistenten seg mot døren, der en gruppe mennesker i skjorter og drakter hadde samlet seg. Noen holdt en mobiltelefon på strak arm og filmet, som om sjefens anfall var en rockekonsert.

«Begynn hjertekompresjon.» Finns blikk var rolig og hardt som stein.

Det gikk et øyeblikk – ikke mer enn et sekund, men likevel et øyeblikk – før Yao reagerte, som om hjernen hans trengte tid på å oppfatte det som nettopp var blitt sagt. Det var et fastfrosset sekund han aldri kom til å glemme. Han visste at anfallssymptomer kunne opptre ved hjertestans, men tenkte likevel ikke i de baner, fordi hjernen hans, helt feilaktig, hadde tolket det annerledes: Denne pasienten har et anfall. Om Finn ikke hadde vært der, hadde Yao kanskje satt seg på huk og sett på en dame med hjertestans uten å reagere, som en pilot som krasjer et fly fordi han stoler blindt på de defekte instrumentene sine. Yaos instrument var hjernen, og i dag hadde den en defekt.

De ga henne to støt, men greide ikke å gjenopprette normal hjerterytme. Masha Dmitrisjenkos hjerte hadde stanset da de bar henne ut av hjørnekontoret hun aldri skulle vende tilbake til.