Månesøsteren – første kapittel

Nå kan du lese første kapittel av Månesøsteren, femte bok i Lucinda Rileys bestselgende serie De syv søstre.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Lucinda Riley har hatt enorm suksess med sin underholdningsserie De syv søstre – nå er hun ute med femte bok i serien, Månesøsteren.

Lucinda Riley, De syv søstre, femte bok, underholdningsserie, Månesøsteren

Siden første bok kom på norsk i 2015, har lesere over hele Norge trykket denne serien til sitt lesebryst.

Godordene om bøkene i serien har vært mange:

De syv søstre, Lucinda Riley
Første bok: De syv søstre
«[…] for dem som gjerne flykter inn i en verden av degenererte aristokrater, varmblodige kunstnere og stor og tragisk kjærlighet, er dette en drøm av ei bok.» Cathrine Krøger, Dagbladet
Stormens søster
Andre bok: Stormens søster
«(…)det Lucinda Riley gjør, som fører til at lesere i tusentall elsker henne, er spenningen, alle eventyrene, alle de land og kulturer i verden som søstrene oppsøker, og som Riley bretter ut med farger og lukt og stemning.» Guri Hjeltnes, VG
Skyggesøsteren
Tredje bok: Skyggesøsteren
«Rileys kjennetegn – rike detaljer, spennende steder og fantastiske karakterer – er alle til stede i denne gavepakken av en roman. En perfekt bok å krype opp i godstolen med.» Daily Mail
Perlesøsteren
Fjerde bok: Perlesøsteren

«Dette er som å dra på en fantastisk, litterær ferie – en magisk reise gjennom håp og drømmer.» The Book Trail

Og nå er altså femte bok ute! Den har mange lesere gledet seg til. Har du?

 

Les første kapittel av Månesøsteren gratis her

Kapittel 1

«Jeg husker nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg fikk vite at faren min var død.»

«Jeg husker hvor jeg var også, da det samme skjedde meg.» Charlie Kinnaird rettet de klare, blå øynene mot meg.

«Jaha – og hvor var du?»

«I Margarets dyrereservat, opptatt med å måke hjortemøkk. Jeg skulle virkelig ønske at omstendighetene hadde vært litt mer passende, men det var de ikke. Nå ja, det er vel greit nok. Skjønt …» Jeg svelget og lurte på hvordan i all verden denne samtalen – eller rettere sagt dette intervjuet – hadde forvillet seg til å handle om Pa Salts død. Jeg satt i en varm og tett sykehuskantine, ansikt til ansikt med dr. Charlie Kinnaird.

I samme øyeblikk som han kom inn i rommet, hadde jeg lagt merke til hvordan nærværet hans tiltrakk seg alles oppmerksomhet. Det skyldtes ikke bare at han var ufattelig kjekk, med den slanke, elegante skikkelsen kledd i en velsittende grå dress og det bølgete, mørkebrune håret. Han var simpelthen en mann som utstrålte en naturlig autoritet. Flere av de andre sykehusansatte hadde sett opp fra kaffekoppen og nikket respektfullt til ham idet han passerte. Da han kom bort til meg og strakte frem hånden for å hilse, gikk det et lite, elektrisk støt gjennom kroppen min. Nå satt han altså der rett overfor meg, og jeg så hvordan de lange fingrene hans hele tiden lekte med personsøkeren og avslørte en underliggende, nervøs energi.

«Skjønt hva da, miss D’Aplièse?» spurte Charlie oppfordrende. Stemmen hans hadde en myk skotsk aksent. Jeg skjønte at han ikke hadde noen planer om å slippe meg ut av det hjørnet jeg hadde malt meg selv inn i.

«Mmm … Jeg er bare ikke helt sikker på at Pa er død. Jeg mener, selvsagt er han det, for han er jo borte, og han ville aldri dikte opp sin egen død eller noe sånt – han ville jo ha visst hvor mye smerte det ville ha påført alle oss jentene … Men jeg føler ham rundt meg hele tiden.»

«Hvis det kan være til noen trøst for deg, tror jeg det er en helt normal reaksjon,» svarte Charlie. «Mange av de etterlatte jeg snakker med, sier at de fornemmer sine kjærestes nærvær rundt seg etter at de er døde.»

«Selvfølgelig,» nikket jeg med en følelse av at han behandlet meg litt nedlatende, men jeg måtte jo huske på at det var en lege jeg snakket med – en person som sto overfor døden og sørgende etterlatte hver eneste dag. «Det er pussig,» sukket han idet han grep personsøkeren og begynte å vende og dreie på den igjen. «Som jeg nettopp nevnte, døde min egen far for ikke så lenge siden, og jeg er hjemsøkt av noe jeg bare kan beskrive som marerittlignende forestillinger om at han faktisk står opp fra graven igjen!»

«Dere hadde ikke noe godt forhold, kanskje?»

«Nei. Han var kanskje den biologiske faren min, men det var det eneste båndet som var mellom oss. Vi hadde ikke noe annet til felles. Men det hadde åpenbart du og faren din.»

«Ja, selv om det ironiske her er at både jeg og alle søstrene mine ble adoptert av ham som spedbarn, så er det ingen biologiske bånd i det hele tatt. Men jeg kunne ikke ha vært mer glad i ham. Han var virkelig helt fantastisk.»

Charlie smilte. «Det er i hvert fall et tydelig bevis på at biologi ikke er avgjørende for hva slags forhold vi får til foreldrene våre. Det er nesten som et lotteri, ikke sant?»

«Nei, det tror jeg ikke,» sa jeg og tenkte at jeg aldri kunne være noe annet enn meg selv, heller ikke under et jobbintervju. «Jeg tror at det er en grunn til at vi blir gitt til hverandre, enten vi er blodsslektninger eller ei.»

«Så du mener altså at alt er forutbestemt?» Han hevet øyebrynet på en megetsigende måte.

«Ja, men jeg vet at det er mange som ikke vil være enige med meg.»

«Og jeg er en av dem, er jeg redd. I min rolle som hjertekirurg må jeg håndtere hjertet hver eneste dag – det som vi alle forbinder med følelser og med sjelen. Dessverre er jeg nødt til å se på det som en muskelklump, og det attpåtil en muskelklump som ofte fungerer svært dårlig. Jeg er opplært til å se på verden på en rent vitenskapelig måte.»

«Jeg tror det er rom for det åndelige i vitenskapen,» protesterte jeg. «Jeg har også fått en strengt vitenskapelig utdannelse, men det er så mye vitenskapen ikke har forklart ennå.»

«Det er sant, men …» Charlie så på klokken. «Jeg er redd vi har snakket oss helt bort, og jeg må være tilbake på posten om femten minutter. Så du må unnskylde at jeg vender tilbake til forretningene igjen – men hvor mye har Margaret fortalt deg om Kinnaird-eiendommen?»

«At den består av mer enn hundre og seksti tusen mål med villnis, og at du leter etter noen med kjennskap til de ville dyrene som kunne bo der, og da særlig de skotske villkattene.»

«Ja. Etter min fars død kommer Kinnaird over på mine hender. Far brukte stedet som sin personlige lekeplass i mange år – han jaktet, skjøt, fisket og drakk de lokale destilleriene tørre, uten tanke for den naturlige balansen på eiendommen. I rettferdighetens navn må det sies at det ikke bare var hans feil – hans egen far, og utallige mannlige slektninger før ham igjen, tok med glede imot penger fra tømmerhoggerne til skipsbygging i forrige århundre. De bare sto der og så på mens enorme områder med skotsk furu ble snauhogd. Den gangen visste de ikke bedre, men nå, i vår opplyste tid, gjør vi det. Jeg er klar over at det ikke vil være mulig å skru klokken helt tilbake, i hvert fall ikke i min levetid, men jeg vil gjerne komme godt i gang. Jeg har fått tak i den beste godsforvalteren i The Highlands til å forestå nyplantingen av skog igjen. Vi har også satt i stand hovedbygningen der far bodde, så vi kan leie den ut til betalende gjester som ønsker seg litt frisk luft og noen organiserte jaktturer.»

«Akkurat,» sa jeg og forsøkte å undertrykke et grøss.

«Du har ikke sans for å redusere bestanden?»

«Jeg har ikke sans for at uskyldige dyr blir drept, nei. Men jeg forstår jo at det må gjøres,» tilføyde jeg fort. Jeg var jo tross alt kommet fordi jeg søkte en jobb på en eiendom i The Highlands, der kontroll av hjortebestanden ikke bare var vanlig praksis, men også pålagt ved lov.

«Med den bakgrunnen du har, vet du sikkert alt om hvordan balansen i den skotske naturen er blitt ødelagt av menneskene. Det er ingen naturlige kjøttetere igjen der oppe, så som ulver og bjørner, som kan holde hjortebestanden under kontroll. Nå for tiden er det vi som må gjøre den jobben. Men vi kan i det minste utføre den så humant som overhodet mulig.»

«Jeg vet det, men jeg må være helt ærlig mot deg og si at jeg aldri vil være i stand til å hjelpe til under en jakt. Jeg er vant til å beskytte dyrene, ikke myrde dem.»

«Jeg forstår følelsene dine. Jeg har sett på CV-en din, og den er virkelig imponerende. Du har altså en førsteklasses eksamen i zoologi, og i tillegg har du spesialisert deg i naturforvaltning?»

«Ja. Den tekniske siden av utdannelsen min – anatomi, biologi, genetikk, adferdsmønsteret hos ville dyr og så videre – har vært helt uunnværlig. Jeg arbeidet på forskningsavdelingen i Servion Zoo en stund, men det gikk snart opp for meg at jeg var mer interessert i å gjøre noe konkret for å hjelpe dyr, i stedet for bare å studere dem på avstand og analysere DNA-et deres i en petriskål. Jeg … jeg har en slags naturlig empati med dem, og selv om jeg ikke har noen utdannelse som veterinær, virker det som jeg har et godt håndlag med å stelle dem når de er syke.» Jeg trakk litt hjelpeløst på skuldrene, forlegen over å måtte sitte der og rose meg selv.

«Margaret er i hvert fall svært imponert over kunnskapene dine. Hun fortalte at du hadde tatt deg av de skotske villkattene i reservatet hennes.»

«Jeg har utført det daglige arbeidet, ja, men det er Margaret som er den virkelige eksperten. Vi hadde håpet at kattene ville yngle nå i år, som en del av prosjektet med å føre dem tilbake til naturen igjen, men nå når reservatet stenger og dyrene må flyttes, kommer det  sannsynligvis ikke til å skje. Villkattene er utrolig temperamentsfulle.»

«Ja, det sier godsforvalteren min, Cal, også. Han er ikke det minste glad for å overta disse kattene, men de er hjemmehørende i Skottland, og den skotske villkatten er så sjelden at jeg føler at det er vår plikt å gjøre det vi kan for å redde rasen. Og Margaret mener at hvis det er noen som kan hjelpe kattene med å tilpasse seg et nytt habitat, er det deg. Kunne du tenke deg å være på Kinnaird i noen uker og få dem etablert der?»

«Det kan jeg, men villkattene i seg selv er faktisk ingen heltidsjobb når de først er kommet på plass. Er det noe annet jeg kan gjøre der?»

«Hvis jeg skal være ærlig, Tiggy, må jeg innrømme at jeg ikke har hatt særlig mye tid til å tenke over fremtidsplanene for eiendommen i detalj ennå. Jeg har hatt hendene fulle bare med å få ordnet alle formaliteter etter min fars død, ved siden av jobben min her. Men jeg ville sette pris på om du kunne studere terrenget mens du er hos oss, og vurdere om det egner seg for andre opprinnelige skotske arter. Jeg har tenkt på å sette ut røde ekorn og innfødte fjellharer. Jeg undersøker også mulighetene for villsvin og elg, i tillegg til at jeg vil sette ut villlaks i elvene og innsjøene, og bygge laksetrapper og legge forholdene til rette for gyting. Det er enorme muligheter der hvis man bare har de rette ressursene.»

«Det høres veldig interessant ut,» nikket jeg. «Men jeg bør advare deg om at fisk ikke er en av mine spesialiteter.»

«Selvfølgelig. Og jeg bør advare deg om at de økonomiske realitetene betyr at jeg bare kan tilby deg minstelønn, pluss kost og losji. Men jeg ville være svært takknemlig for enhver hjelp du er i stand til å gi meg. Jeg er uendelig glad i Kinnaird, men driften av eiendommen viser seg å være en tidkrevende og vanskelig oppgave.»

«Du må jo ha visst om at eiendommen ville bli din før eller senere?» spurte jeg forsiktig.

«Det gjorde jeg, men jeg trodde at faren min ville være et av de menneskene som lever omtrent til evig tid. Og det trodde han nok selv også, for han døde uten å etterlate seg noe testamente. Selv om jeg er hans eneste arving, og selv om det bare er en formalitet, innebærer det nye mengder av papirarbeid som jeg virkelig ikke hadde behov for. Men advokaten min påstår at alt vil være klappet og klart i januar.»

«Hvordan døde han?» spurte jeg.

«Ironisk nok fikk han et hjerteattakk og ble fløyet inn til meg her,» sukket Charlie. «Han var død ved ankomsten, steget til værs på en sky av whiskydamp – det fortalte obduksjonen etterpå.»

«Det må ha vært tøft for deg,» sa jeg og krympet meg ved tanken.

«Det var et sjokk, ja.»

Jeg så hvordan han begynte å fomle med personsøkeren igjen – et tydelig tegn på den indre angsten hans.

«Kan du ikke selge eiendommen hvis du ikke vil ha den?»

«Selge den etter at den har vært i Kinnaird-slektens eie i over tre hundre år?» Charlie himlet med øynene og lo litt. «Jeg ville få hvert eneste gjenferd i familien på nakken resten av livet! Dessuten har jeg en forpliktelse til å forsøke å ta vare på stedet for Zara, datteren min. Hun elsker den eiendommen av hele sitt hjerte. Hun er seksten år, og hun ville droppe skolen i morgen den dag og dra opp og arbeide på Kinnaird på heltid, så sant hun bare kunne. Men jeg har satt som betingelse at hun fullfører utdannelsen sin først.»

«Akkurat.» Jeg så forbauset på ham og skyndte meg å justere det indre bildet jeg hadde av ham. Denne mannen så virkelig ikke ut til å være gammel nok til å ha barn, og langt mindre en datter på seksten.

«Hun kommer til å bli en ypperlig godseier når hun blir eldre,» fortsatte Charlie. «Men jeg vil at hun skal leve litt først – gå på universitetet, reise verden rundt og bli helt sikker på at hun virkelig ønsker å binde seg til familieeiendommen når den tid kommer.»

«Jeg visste hva jeg ønsket å bruke livet mitt på da jeg var fire år gammel, etter at jeg så en dokumentar om elefanter som ble drept for elfenbenets skyld. Jeg tok ikke noe sabbatsår – jeg begynte på universitetet med en gang. Jeg har nesten ikke reist i det hele tatt,» sa jeg med et skuldertrekk. «Det er ingenting som kan måle seg med den erfaringen man får gjennom arbeid.»

«Det er det Zara sier hele tiden også.» Charlie smilte matt.

«Jeg har en følelse av at dere to kommer til å bli perlevenner. Det jeg burde gjøre, er selvsagt å gi opp alt dette» – han slo ut med hendene i en gest som favnet omgivelsene våre – «og vie livet mitt til eiendommen inntil Zara kan overta. Problemet er at det ville være økonomisk uforsvarlig å slutte i hovedjobben min før eiendommen er i bedre stand. Og når sant skal sies, er jeg ikke sikker på at jeg egner meg til livet som en landsens godseier heller.» Han så på klokken igjen. «Jeg må gå nå, men hvis du er interessert, er det best du besøker Kinnaird og ser på forholdene der. Det har ikke snødd der oppe ennå, men det kommer nok snart. Du må være klar over at det er så avsidesliggende som det er mulig å forestille seg.»

«Jeg bor sammen med Margaret, og huset hennes ligger langt utenfor allfarvei,» påpekte jeg.

«Margarets hus er rene Times Square sammenlignet med Kinnaird,» konstaterte Charlie. «Jeg sender deg en SMS med mobilnummeret til Cal MacKenzie – godsforvalteren min – og med nummeret til fasttelefonen i hovedbygningen. Hvis du legger igjen en beskjed begge steder, hører han dem før eller senere, og ringer deg tilbake.»

«Greit. Jeg …»

Personsøkeren til Charlie pep og rev meg ut av tankerekken.

«Nå må jeg virkelig gå.» Han reiste seg. «Send meg en e-post med de spørsmålene du ikke har fått svar på, og gi meg beskjed om når du reiser opp til Kinnaird. Jeg skal prøve om jeg kan møte deg der. Og tenk alvorlig over det, er du snill. Jeg har virkelig bruk for deg. Takk for at du kom, Tiggy. Ha det så lenge.»

«Ha det,» sa jeg og fulgte ham med blikket mens han tråklet seg frem mellom bordene mot utgangen. Jeg følte meg underlig oppstemt, for jeg hadde virkelig følt at jeg fikk kontakt med ham. Det var som om jeg skulle ha kjent ham i en evighet. Og ettersom jeg trodde på reinkarnasjon, hadde jeg antagelig det også. Jeg lukket øynene og ryddet vekk alle tanker for å prøve å finne ut hvilken følelse som først rørte seg i meg når jeg tenkte på ham, og ble sjokkert over svaret. Jeg hadde ventet at jeg skulle bli fylt av en varm glød ved tanken på en som kunne bli en kombinasjon av en faderlig skikkelse og en arbeidsgiver, men det var en helt annen del av meg som reagerte.

Nei! Jeg slo øynene opp og reiste meg for å gå. Han har en tenåringsdatter, og det betyr at han er langt eldre enn han ser ut til, og antagelig gift, sa jeg strengt til meg selv mens jeg gikk gjennom de skarpt opplyste sykehuskorridorene og ut i den tåkete novemberettermiddagen. Tussmørket hadde allerede begynt å senke seg over Inverness, selv om klokken bare så vidt hadde passert tre.

Jeg skalv da jeg sto i kø og ventet på bussen som skulle ta meg til jernbanestasjonen – men jeg visste ikke selv om det var på grunn av kulden, eller fordi jeg var spent og oppglødd. Det eneste jeg visste, var at jeg helt instinktivt var interessert i denne jobben, selv om den bare var midlertidig. Charlie hadde allerede sendt meg telefonnummeret til Cal MacKenzie, og nå fant jeg frem telefonen og tastet det inn.

 

Kjøp Månesøsteren på ark.no her