Månedens utvalgte bok: Forventning

Les om månedens utvalgte roman, Forventning av Anna Hope, og få en smakebit fra boka!

Publisert: Skrevet av: Anna Fløtaker, redaktør i Armada

Endelig er Forventning lansert, og i den forbindelse ønsket vi å høre hva redaktøren for boken, Anne Fløtaker, hadde å si om den. Nedenfor finner du hennes egne ord om Forventning, og til slutt en smakebit på selve boka! 

Denne boka ble anbefalt meg av en som leser minst like mye som en forlagsredaktør – nemlig en bokhandler. Hun hadde merket seg hvordan den fikk stadig mer omtale i engelske aviser, og at kritikkene var enestående. Som forlagsredaktør blir man raskt vant til at de aller fleste har lest eller skrevet en bok de syns fortjener å komme ut. Det er nesten som å være lege i selskapslivet. Bare at rollene er byttet om, folk vil gi deg råd, de ber ikke om dine.

Forventning av Anna Hope, månedens utvalgte bok i april hos ARK Bokhandel

Et langt forlagsliv har heldigvis lært meg hvem jeg skal lytte til, og når bokhandlerne snakker så spisser jeg ørene. Forventning hadde gått meg hus forbi, men nå fant jeg frem til agenten og skaffet meg boka. Neste skritt var å legge seg på lesebenken under kaprifolen ute i hagen og begynne å lese.

Det tok knapt nok én side før jeg var fortapt. De tre venninnene Cate, Hannah og Lissa og livene deres traff meg på flere plan. Anna Hope er en dreven forteller, hun skaper kontraster og konflikter mellom venninnene som man kjenner seg igjen i og som er humoristiske, pinlige og noen ganger vonde. Men det er mer. Hope undersøker hva det vil si å være kvinne i det 21. århundre. Og hun holder opp og undersøker misforholdet mellom forventningen om hvordan livet skulle bli, og hvordan det egentlig ble. Spørsmålet som stadig aktualiseres i romanen er i hvor stor grad feminismen har frigjort kvinner og i hvor stor grad våre forventninger til oss selv og våre liv holder oss tilbake.

Vi treffer de tre venninnene på mange stadier i livet, fra de er ungdommer til de er midt i førtiårene. Vi blir kjent med de lyse og de mørke sidene av livene deres. Cates vanskeligheter med å finne seg til rette i morsrollen. Suksessfulle Hannah som ikke blir gravid, og hvis ekteskap er i ferd med å revne under vekten av én negativ graviditetstest til. Og Lissa som snart må innse at hun har mislyktes som skuespiller. Livet er blitt annerledes enn de drømte om. Alle ønsker de seg noe de andre har.

Magasinet RED skrev i anmeldelsen sin at ‘Omtrent 99 prosent av alle kvinner vil kjenne seg igjen i denne boken.’ Og de har rett!

Avisen The Guardian mente at boken er ‘Dypt intelligent og menneskelig. Fortjener plass på mange litteraturprislister.’ De har rett de også!

Jeg syns du skal unne deg å lese denne, få venninnene dine til å lese den også. Og så vil dere garantert ha lyst til å snakke om den. Rundt et bord eller i et nettforum. Og kanskje kommer samtalen inn på hvilke forventninger du selv hadde til livet da du var 18, og hvordan livet er akkurat nå. Annerledes enn du forestilte deg, det skal jeg vedde på!

 

LES SMAKEBIT FRA BOKA HER

Å være mor er ikke et problem man løser eller et spørsmål man besvarer.

Man kaster seg ut i det uten tanke på konsekvensene.

Jacqueline Rose, Mothers: An Essay on Love and Cruelty

 

London Fields

2004

Det er lørdag og markedsdag. Det er sent på våren eller  tidlig på sommeren. Det er i midten av mai, og steinnypene blomstrer i den tilgrodde hagen foran huset. Det er fortsatt tidlig på dagen, i alle fall til å være helg – klokken er ennå ikke ni, men Hannah og Cate har stått opp. De snakker ikke så mye sammen, koker bare vann og lager toast og te. Solen står skrått inn i rommet og lyser opp hyllene som er fulle av kopper og kar og kokebøker, og de dårlig malte veggene. Da de flyttet inn for to år siden, hadde de sverget på å male over den fryktelige lakserosa fargen på kjøkkenet, men så langt kom de aldri. Og nå liker de fargen. Som med alt annet i det rufsete, vennlige huset, føles den varm.

Lissa ligger og sover i andre etasje. I helgene står hun sjel- den opp før tolv. Hun jobber på en av barene i området og drar ofte videre etter arbeidstid – til en fest i en leilighet i Dalston eller i en av bulene ved Kingsland Road, eller enda lenger borte, i kunstnerstudioene ved Hackney Wick.

De spiser toast og lar Lissa sove, så henter de sine falmede handlenett fra krokene på baksiden av døren og går ut i det sterke morgenlyset. De tar til venstre rett ut på Broadway Market, der bodene nå er i ferd med å bli satt opp. Dette er den beste tiden – før hordene kommer. De kjøper mandelcro-

 

issanter fra bakeren øverst i veien. De kjøper en skarp cheddar og en geitost med aske. De kjøper gode tomater og brød. De kjøper en avis fra den enorme haugen utenfor den tyrkiske butikken som også selger alkohol. De kjøper to flasker vin til senere. (Rioja. Alltid Rioja. De vet ingenting om vin, men de vet at de liker Rioja.) De rusler videre nedover gaten, til de andre bodene, ser på krimskrams og brukte klær. Utenfor barene sitter det folk, slik det alltid gjør når det er marked i London, med halvlitere allerede klokken ni. Da de kommer hjem, legger de maten ut over bordet på kjøkkenet, lager en svær kanne med kaffe, setter på musikk og åpner vinduet mot parken, der gressmatten er i ferd med å fylles opp med folk. Fra tid til annen kommer en av disse til å kikke opp mot huset. Og jentene vet hva de tenker – hvem er det som bor i et slikt hus? Hvem er det som bor i et treetasjes viktoriansk townhouse på grensen til Londons beste park? Folk som har flaks, er svaret. En venn av en venn av Lissa hadde tilbudt henne et rom, og så, i løpet av et år, hadde to rom til blitt ledige, og nå bor de her sammen, de tre. Huset tilhører dem på alle måter, bortsett fra rent formelt. Det finnes en utleiemegler et eller annet sted i utkanten av Stamford Hill, men de har en sterk mistanke om at han ikke vet hva som skjer med området, siden leien har vært uendret de siste to årene. De har inngått en pakt om at de aldri skal be om noe, aldri klage på linoleumen som flaker seg eller de flekkete teppene. Det er sånt som ikke spiller noen rolle når man bor i et hus som er så høyt elsket.

En eller annen gang rundt klokken elleve våkner Lissa  og kommer tuslende ned. Hun drikker en halvliter vann og tar seg til hodet, så drikker hun litt kaffe og tar en bit av en croissant. Hun tar med kaffen ut på trappen og ruller seg

 

en sigarett og nyter morgensolen, som akkurat har begynt å varme opp det nederste trinnet.

Da de har drukket kaffe og røkt sigaretter og morgenen er blitt til formiddag, tar de med seg tallerkener og mat og pledd ut i parken og legger seg i den brokete skyggen under yndlingstreet sitt. De spiser langsomt. Hannah og Cate leser avisen på omgang. Lissa skygger for øynene med kultursidene og stønner. Litt senere åpner de vinen og drikker den, og den er lett å drikke. Det blir stadig senere på ettermiddagen, lyset blir tyktflytende og samtalene i parken mer høylytte.

Dette er livet deres i 2004, i London Fields. De jobber mye. De går i teateret. De besøker gallerier. De er på konserter og hører venner spille i band. De spiser vietnamesisk mat på restaurantene i Mare Street og Kingsland Road. De deltar på åpninger i Vyner Street på torsdager og går ofte innom galle- rier og drikker gratis øl og vin. De unngår å bruke plastposer når de skal handle i butikken på hjørnet, men noen ganger glemmer de det. De sykler overalt, alle steder, hele tiden. De bruker nesten aldri hjelm. De ser på filmer på Rio i Dalston, og så går de på tyrkiske restauranter og drikker tyrkisk øl  og spiser pide og pickles de får vann i munnen av. De drar til blomstermarkedet i Columbia Road og kjøper blomster tidlig-tidlig på søndagene. (Noen ganger drar Lissa innom på vei hjem fra fest og får tak i billige blomster til hele huset

– store favner med gladioler og iriser. Noen ganger får hun dem gratis fordi hun er vakker.)

De drar til besøksgården i Hackney Road dagen derpå og spiser stekt frokost blant familier med skrikende barn – og sverger på aldri å dra dit igjen på en søndag morgen før de får sine egne barn.

 

Noen ganger går de turer søndagene, langs Regent’s Canal til Victoria Park, og enda lenger, til det gamle Greenway, til Three Mills Island, og de gleder seg over dette skråblikket på London.

De er interessert i historien til East End. De kjøper bøker om psykogeografi fra bokhandelen lenger ned i gaten. De prøver å lese Iain Sinclair, men gir opp i løpet  av første kapittel og leser i stedet andre, mer tilgjengelige bøker, om de suksessive bølgene av immigrasjon som har preget deres del av byen: hugenottene, jødene, bengalerne. De vet at de selv er en del av en immigrasjonsbølge. Og skal de være ærlige, skulle de ønske at de kunne stoppe  den – de frykter en invasjon av folk som ligner på dem selv.

De bekymrer seg. De bekymrer seg for klimaendringer – for hvor raskt permafrosten  smelter  i  Sibir.  De  bekymrer  seg for ungdommene som bor i høyhusene rett bak deli-  katessen der de kjøper kaffe og tabbouleh. De bekymrer   seg for mulighetene til disse ungdommene. De bekymrer  seg for sine egne relative privilegier. De bekymrer seg for våpenkriminaliteten. Så leser de artikler som antyder at volden nesten alltid skjer mellom ulike gjenger, og trekker et lettelsens sukk, før de får dårlig samvittighet for at de føler seg lettet. De bekymrer seg for fyren som sitter utenfor en av butikkene og som bare ber om tjue pence. De bekymrer seg for gentrifiseringsbølgen som kommer skyllende inn fra London City og som allerede skvulper lett i utkanten av  parken deres. Noen ganger føler de at de burde ha bekymret seg mer for disse tingene, men akkurat nå er de lykkelige, og derfor gjør de ikke det.

 

De bekymrer seg ikke for en mulig atomkrig, eller for rente- nivået, eller sin egen fruktbarhet, eller velferdsstaten, eller aldrende foreldre, eller studielån.

De er tjueni år gamle. Ingen av dem har barn. I alle andre generasjoner i menneskehetens historie ville dette vært et bemerkelsesverdig faktum. I denne generasjonen bemerkes det knapt nok i det hele tatt.

De vet at denne parken – London Fields – og denne gress- matten de ligger på, alltid har tilhørt allmennheten, at det har vært et sted folk kunne la kyrne og sauene beite. Og det gleder dem, de tenker at det til en viss grad forklarer tiltrek- ningen de kjenner på overfor denne lille, grønne flekken de liker å se på som sin egen. De føler at de eier den fordi de faktisk gjør det, den tilhører dem alle.

De vil stoppe tiden – akkurat her, akkurat nå, i denne parken, i dette praktfulle ettermiddagslyset. De vil at bolig- prisene skal fortsette å være overkommelige. De vil røyke sigaretter og drikke vin som om de fremdeles var unge og det ikke spilte noen rolle hva de gjorde. De vil grave seg ned her, i denne maidagens skjønnhet. De bor i det beste huset ved den beste parken i den beste delen av den beste byen på planeten. Mye av livet ligger fortsatt foran dem. De har gjort noen feil allerede, men de er ikke fellende. De er ikke lenger unge, men de føler seg ikke gamle. De har fortsatt tid, tid til å se seg tilbake, tid til å se fremover. Livet er fremdeles formbart og fullt av potensial. De veiene man ikke har gått, er fremdeles åpne og ennå ikke barrikadert.

De har fremdeles tid til å bli dem de skal bli.

2010

Hannah

 

Hannah sitter på sengekanten og holder plastesken med ampullene. Hun lar tommelneglen gli langs den tynne folien og dytter ut den lille beholderen. Den veier nesten ingenting. En rask sjekk av nålen, et knips for å løsne boblene – hun vet hva hun gjør, hun har gjort det før. Og likevel. Kanskje hun burde markere øyeblikket på en eller annen måte.

Den første gangen, for to år siden, hadde Nathan bøyd seg over henne med nålen og kysset magen hennes hver dag før sprøyten ble satt.

Han hadde kysset henne på en annen måte i morges.

Lov meg én ting, Hannah, etter dette forsøket gir vi oss.

Og det lovet hun ham, for hun visste at etter dette forsøket var det ikke nødvendig med flere.

Hun løfter skjorten og klyper seg i huden. Et raskt stikk nå, og så er det over. Da hun er ferdig, reiser hun seg, retter på klærne, og går ut i morgenlyset, til jobben.

 

Da Hannah kommer til Rio, er ikke Lissa der, så hun kjøper en kopp te i den lille baren og går ut. Det er september, men fremdeles varmt, og det lille torget ved siden av kinoen myldrer av folk. Hannah ser en høy skikkelse komme tra-

 

vende oppover gaten fra stasjonen og løfter hånden for å vinke. Lissa har på seg en jakke Hannah aldri har sett før, den er smal over skuldrene og svinger ut ved livet. Håret er langt og henger som alltid løst.

«Så fin den er», mumler Hannah da Lissa lener seg frem og kysser henne på kinnet. Hun tar jakkeslaget mellom pekefingeren og tommelen, kjenner at det er i en slags grov lin.

«Denne?» Lissa kikker nedover seg selv, som om hun er overrasket over at det er den jakken hun har på seg. «Jeg kjøpte den for mange år siden. På brukthandelen nede i Mare Street. Husker du den?»

Klærne hennes var aldri fra et sted der man bare kunne dra og kjøpe maken, det var alltid snakk om en brukthandel, eller den lille boden på markedet, mannen på Portobello, husker du ham?

«Vin?» sier Lissa.

Hannah rynker på nesen. «Kan ikke.»

Lissa legger en hånd på armen hennes. «Så du har begynt på igjen?»

«I morges.»

«Hvordan er formen?»

«Bra. Det går bra.»

Lissa tar hånden hennes og klemmer den lett. «To sekunder.»

Hannah ser etter vennen sin da hun tråkler seg bort   til baren. Hun ser den unge mannen bak baren lyse opp da Lissa fester oppmerksomheten på ham. De ler høyt sammen, og så kommer Lissa ut igjen, med rødvin i en plastkopp. «Er det greit om jeg tar en rask sigg?»

 

Hannah holder vinen mens Lissa ruller. «Når har du tenkt å slutte?»

«Snart.» Lissa tenner sigaretten og blåser røyken over skulderen.

«Det har du sagt i femten år nå.»

«Har jeg det? Ja, ja.» Lissas armbånd klikker da hun strekker seg etter vinen. «Jeg ble innkalt på nytt», sier hun.

«Å ja?» Det er forferdelig, men Hannah klarer aldri     å huske hvilket stykke det er snakk om. Det har vært så mange auditioner. Så mange roller hun nesten har fått.

«Det er en fri teatergruppe – men bra saker. En dyktig regissør. Den polske kvinnen.»

«Ah.» Nå husker hun det. «Tsjekhov?»

«Ja. Onkel Vanja. Jelena.»

«Så hvordan gikk det?»

Lissa trekker på skuldrene. «Bra. Stort sett.» Hun tar  en slurk vin. «Jeg aner ikke. Hun jobbet en hel del med replikkene mine.» Hun hiver seg ut i en etterligning av den polske regissøren, proppfull av aksent og affektasjon.

«Kom igjen, en gang til. Men troverdig denne gangen. Ikke sånne – hva er det dere kaller det? Mikrobølgefølelser – sett den på maks. To minutter. Pling! Smaker helt jævlig.»

«Herregud», sier Hannah og ler. Hun lar seg stadig for- bløffe over hvor mye Lissa finner seg i. «Hvis du ikke får rollen, kan du alltids gjøre en monolog: Regissører jeg har fått avslag fra

«Ja, og det hadde jo vært morsomt, om det ikke hadde vært så sant. Nei. Det er morsomt. Bare …» Lissa rynker pannen, så kaster hun sigarettsneipen i rennesteinen. «Du trenger ikke å gjenta det.»

 

«Slett ikke så verst», sier Lissa da de går ut fra kinoen, ut i gatemørket utenfor. «Litt tsjekhovsk, i grunnen.» Hun stikker armen inn under Hannahs. «Det skjer nesten ingenting på en liten evighet, og så kommer det store emosjonelle smellet. Den polske regissøren ville antakeligvis ha elsket den. Men den var lang», sier hun da de går nedover mot markedet, «og den hadde ingen anstendige kvinneroller.»

«Ikke?» Det hadde ikke Hannah tenkt på, men nå slår det henne hvor sant det er.

«Den ville ikke ha bestått Bechdel-testen.»

«Bechdel-testen?»

«Herregud, Hannah, og du kaller deg feminist?» Lissa styrer henne mot fotgjengerfeltet. «Du vet – er det to kvinner med i filmen? Navngis begge? Har de en samtale om noe annet enn en mann? Det var en amerikansk tegne- serieskaper som definerte det. Det er mange filmer som ikke består den testen. De færreste består den, faktisk.»

Hannah tenker seg om. «De hadde en samtale», sier hun. «Midt i filmen. Om den fisken.»

Begge ler så de griner da de krysser gaten arm i arm.

«Apropos fisk», sier Lissa, «har du lyst på en matbit? Vi kunne finne et sted og spise noen nudler.»

Hannah drar frem telefonen. «Jeg må komme meg hjem.

Jeg har en rapport som skal inn i morgen.»

«Skal vi gå gjennom markedet, da?»

«Gjerne.» Det er helst her de går når de skal hjem. De tar seg forbi stengte afrikanske frisørsjapper, skakke papp- eskestabler, kasser med overmodne mangoer som har til- trukket seg summende fluer. Den metalliske blodstanken fra slakterbutikkene.

 

Halvveis nedi gaten ligger det en åpen bar, og en gruppe unge mennesker står utenfor og drikker grelle cocktailer med retroparaplyer. Gruppen har noe løssluppent og avvæpnende ved seg, noen av dem har fremdeles på seg solbriller i skumringen. Da Lissa får øye på dem, sakker hun av på farten og napper Hannah i armen. «Du, kunne vi ikke bare tatt én drink?»

Men Hannah er plutselig sliten – gremmer seg over disse unge menneskene som står her og ler på en hverdagskveld, over Lissas grenseløshet. For hun trenger jo ikke å stå tidlig opp om morgenen. Gremmer seg over at Lissa hele tiden klarer å glemme at Hannah ikke drikker.

«Bare gå du. Jeg må tidlig av gårde i morgen. Jeg har denne rapporten som skal leveres. Jeg tror bare jeg tar bussen.»

«Å, OK.» Lissa snur seg. «Jeg tror bare at jeg spaserer. Det var så nydelig ute i kveld. Hei, du» – hun legger hendene om Hannahs ansikt – «lykke til.»

Cate 

Noen roper på henne. Hun går etter stemmen, men den smetter unna, lager et ekko, lar seg ikke fange. Hun kjemper seg opp, bryter overflaten, og så går det opp for henne – det er sønnen hennes som gråter, han ligger ved siden av henne i sengen. Hun legger ham til brystet og famler etter telefonen. På skjermen står det 03.13 – det er mindre enn én time siden forrige vekking.

Hun hadde drømt igjen: marerittet der hun vandrer rundt med Tom i armene gjennom ødelagte gater, og det

 

er murbrokker overalt, og hun går der og leter gjennom de utbrente skallene av noen bygninger, etter noe, etter noen

– men hun kjenner seg ikke igjen, verken i gatene eller i byen, har ingen formening om hvor hun er, og alt er over, alt er ødelagt.

Tom dier, og litt etter litt løsner han grepet. Hun lytter etter endringen i pusten hans som signaliserer inngan- gen til søvnen. Med knapt merkbare bevegelser drar hun brystvorten ut av den lille munnen, senker armen, snur seg over på siden og trekker dynen opp til ørene. Og så faller hun, så lar hun seg falle, ned i søvnens brønn, og søvnen er vann – men så gråter han igjen, og nå intensiveres den raskt, som en kunngjøring av den fortvilelse og indigna- sjon han føler over at hun kan la seg falle bort fra ham på denne måten, så hun drar seg opp igjen, tilbake til våken tilstand.

Den bitte lille sønnen hennes bukter seg under henne i det grynete lyset. Hun løfter ham opp og stryker ham over ryggen. Han raper litt, og så legger hun ham til brystet igjen, lukker øynene mens han suger, og så biter han. Hun skriker til av smerte og ruller seg unna.

«Hva? Hva er dette for noe?» Hun presser knyttnevene mot øynene og hører Tom klage høylytt mens han veiver med armer og bein, og hendene ikke finner noe å gripe tak

  1. «Gi deg, Tom. Vær så snill, vær så snill.»

På den andre siden av den tynne veggen høres lave stemmer, knirking fra en seng. Hun kjenner at hun må tisse. Hun flytter den gråtende sønnen sin inn til midten av sengen og går ut på trappeavsatsen der hun blir stående et øyeblikk. Til høyre for henne ligger det andre soverommet,

 

der Sam har innrettet seg. Han lar seg ikke vekke av noe. Under henne er det en smal gang fylt opp med esker, sammen- raskede hauger av ting hun ikke har orket å forholde seg til etter flyttingen.

Hun kunne bare ha dratt, tatt på seg jeans og støvler og gått sin vei, bort fra dette klagende vesenet som hun ikke klarer å tilfredsstille, bort fra ektemannen som er fullsten- dig innpakket i søvnens interstellare tomhet. Bort fra seg selv. Hun ville ikke ha vært den første kvinnen som hadde gjort det. Inne på soverommet tiltar sønnens skriking

– dette lille, skremte dyret.

Hun skynder seg inn på toalettet og tisser raskt, så snubler hun tilbake til soverommet der Tom nå ligger og hyler. Hun legger seg ned ved siden av ham, trekker ham inntil brystet. Selvfølgelig har hun ikke tenkt å dra – det er det siste, det absolutt siste hun ville ha gjort – men hjertet hennes hamrer så underlig, og pusten er hakkete, og kan- skje kommer hun ikke til å ha noe valg, kanskje kommer hun til å dø – bare dø slik moren hennes hadde gjort, og så må hun etterlate sønnen med faren sin og familien hans i dette sterile huset i utkanten av Kent.

Omsider kan hun kjenne Tom dirre litt mot brystet, bli slapp og sovne. Selv er hun lys våken nå. Hun setter seg opp i sengen og trekker fra gardinene. Gjennom vinduet kan hun se parkeringsplassen der bilene står pent på rad og rekke, med den mørke formen av elven bakenfor, og bak den igjen de oransje lysene fra ringveien, der trafikken allerede er i ferd med å tetne, lastebiler på vei mot kysten, eller på vei tilbake fra havnene langs Den engelske kanal, biler på vei mot London, et stort veloljet maskineri som

 

dundrer av gårde mot lyset. Hun kjenner hjertet slå og adrenalinet skylle gjennom blodet. Månen dukker frem bak noen skyer og lyser opp rommet, den krøllete dynen, den bitte lille sønnen hennes som har overgitt seg til søvnen nå, med armene rett ut. Hun vil så gjerne beskytte ham. Hvordan skal hun klare å beskytte ham mot alt som kan ramme det utsatte hodet hans? Hun strekker ut en hånd og stryker ham over håret, og da hun gjør det, ser hun tatove- ringen på håndleddet sitt, den ser sølvaktig ut i månelyset. Hun trekker til seg hånden, stryker en finger langsomt over tatoveringen – en edderkopp og et spindelvev utført i filigranmønster – en levning fra et annet liv.

Hun skulle så gjerne ha møtt noen. Snakket med noen. Noen fra et annet liv. Noen som fikk henne til å føle seg trygg.

 

Hun sitter på benken sin, vendt mot elven, der en lav tåke løfter seg opp fra vannet og et virvar av nesler har inntatt bredden. Hun kan se bevegelse bortover trekkveien nå,  en tynn strøm av menneskelighet, joggere, arbeidere på morgenskiftet, med hodet bøyd, på vei mot byen. Tom er i alle fall rolig nå, en varm vekt mot brystet hennes, ansiktet innrammet av en liten bjørnelue. Han våknet igjen rundt klokken fem og fant ikke roen igjen, så de dro hit. Telefo- nen forteller henne at klokken nærmer seg sju. Det betyr at supermarkedet snart åpner, og det betyr at det i alle fall finnes ett tørt sted de kan dra til. Hun reiser seg og går langs bredden av den lille sideelven, over hvelvbroen, gjennom undergangen og ut på parkeringsplassen. Da hun slutter seg til den lille folkemengden utenfor supermarkedet, har det begynt å duskregne.

 

Tom sutrer i bæreselen, og Cate hysjer på ham. Det kommer en uniformert kvinne ut og kikker opp på him- melen, hun går inn igjen, og så glir dørene opp. Folk setter seg i bevegelse og kanaliseres gjennom bakeridelen der det henger en duft av sukker og gjær og deig. Cate går mot babyavdelingen og fyller vognen med små foliepakker. Til å begynne med hadde hun kjøpt en eller to av disse pakkene om gangen – alltid overbevist om at det neste måltidet kom til å være noe hun laget fra bunnen av – nå kjøper hun dem i store partier. Det samme gjelder bleiene. Til å begynne med hadde hun vært overbevist om at hun kom til å bruke tøybleier, men etter den traumatiske fødselen hadde hun begynt med engangsbleier, og så hadde de flyttet, og nå står hun her og løfter digre bleiepakker opp i vogna, bleier av den sorten som det tar et halvt millennium å bryte ned.

Det tar to minutter å gå hjem igjen, forbi trær omsluttet av betong og nettingbur, innebygde søppelkasser med hengelås, en parkeringsplass med gjerder og skilt som opplyser at veggene har anti-klatre-maling. Hun når frem til inngangs- døren og låser seg inn på det smale kjøkkenet, setter fra seg posen og løfter Tom opp fra bæreselen over i barnestolen. Hun velger en av de små foliepakkene – banan og blåbær

– og Tom strekker ut hendene etter den da hun vrir av korken og holder plasttuten mot leppene hans. Han suger fornøyd på den, som en liten astronaut med romnæringen sin.

«God morgen.» Sam kommer inn med flokete sovesveis. Han ser ut som om han har sovet i klærne han hadde på seg dagen før – en falmet T-skjorte med et bandnavn og boksershorts. Han går rett bort til vannkokeren uten å se

 

opp, strekker frem hånden for å teste temperaturen, slår den på, heller gruten i presskannen ut i vasken og skyller kannen raskt før ny kaffe helles oppi. Luksusen ved å være innhyllet i morgentranse – ingen vits å snakke før koffeinen har inntatt blodomløpet.

«God morgen», sier hun.

Sam ser på henne, øynene er blanke som om de befinner seg under vann. «Hei.» Han løfter en hånd.

«Når kom du hjem?»

«Sent», sier han og trekker på skuldrene. «Rundt klok- ken to. Vi tok et par øl etter skiftet.»

«Sovet godt?»

«Tja. OK.» Han sukker, strekker på nakken. «Ikke fan- tastisk, men OK.»

Hvor mange timer sammenhengende? Selv om han legger seg sent, har han, ja, hvor mange? Seks, kanskje  sju timer sammenhengende søvn – tanken på det, på sju sammenhengende timer, hvordan det må føles. Likevel ser han altså trøtt ut og har mørke skygger under øynene – det er ansiktsfargen til en profesjonell kokk som stort sett holder seg innendørs. Han sover på gjesterommet, som ikke lenger er til gjester, kan det se ut til: Nå er det rommet hans, akkurat slik rommet som var deres, nå tilhører henne

– henne og sønnen deres, Toms sprinkelseng står ubrukt og tjener som oppsamlingsplass for klær, mens Tom sover sammen med Cate. Det er enklere slik, siden Tom våkner så veldig, veldig ofte.

Sam vender oppmerksomheten mot kaffen igjen, presser ned filteret, skjenker i. «Vil du ha en kopp?»

«Gjerne.»

 

Han går bort til kjøleskapet og henter melken. «Tidlig skift i dag», sier han. «Må lage lunsj.»

Han jobber som soussjef på en restaurant i sentrum. De ligger ti år etter London, var det hun hadde hørt ham si på telefonen da han snakket med en venn i Hackney her om kvelden, men OK, jeg mener, OK. Jeg begynner å få noen ideer allerede.

Han hadde stått på nippet til å åpne et sted i Hackney Wick før leien gikk til værs. Før hun ble gravid. Før de flyttet hit.

Han gir henne kaffen, tar en slurk av sin egen. «Har du vasket arbeidsklærne mine?»

Hun ser seg omkring, får øye på haugen i hjørnet, tre dager gammel. «Beklager, det har jeg ikke.»

«Mener du det? Jeg la dem midt på gulvet, så du ikke skulle glemme det.» Sam går bort til haugen, løfter den minst flekkete overallen opp i lyset og begynner å skrubbe intenst på den med gryteskrubben i vasken, utenfor har yret begynt å tetne til regn.

«Hva skal dere to gjøre i dag?» spør han.

«Vaske litt, antar jeg. Pakke ut.»

«Hva med den lekegruppen? Den mor nevnte?» Han nikker mot det fargerike flygebladet som er festet til kjøle- skapet, flygebladet Alice hadde kommet med en dag. Alice, moren til Sam, med det bekymrede ansiktet og munnen snurpet til noe midt mellom en grimase og et smil. Det er en koselig, liten gruppe, det er det virkelig. Kanskje du kan få noen venner der. Alice, hjernen bak planen om å kjøpe et lite hus til dere alle. I Canterbury. Alice, deres frelser. Alice, som har nøkkel til det koselige, lille huset deres og som liker å stikke uanmeldt innom.

 

«Ja», sier Cate. «Kanskje det.»

«Og så har vi den greia i kveld», sier Sam og gir seg med skrubbingen og henger overallen over en stol så den kan tørke, «det må du ikke glemme. Hos Mark og Tamsin.»

«Jeg har ikke glemt det.»

«Skal jeg hente deg?»

«Gjerne det.»

«Men Cate?»

«Ja?»

«Prøv å komme deg en tur ut i dag, OK? Ta med Tom ut?»

«Jeg var ute mens du sov. Kjøpte bleier og mat.»

«Jeg mener ut-ut.»

«Definer ut», sier hun lavt.

Sam gransker kjøkkenet. «Vet du», sier han og tar et kjøkkenhåndkle og tørker over benken. «Det er virkelig lett å sette på en vask på slutten av dagen. Du gjør bare det samme som kokkene gjør og legger dagens kjøkkenhånd- kle inn i vaskemaskinen. Sammen med arbeidsklærne mine.» Han løfter opp det fuktige, skitne håndkleet. «Hvor er skittentøyskurven?»

Hun ser opp på ham. «Jeg er ikke sikker.»

«Du trenger bare et system», sier han og rister på hodet.

«Et system er det du trenger.» Han legger håndkleet til side, så lener han seg frem og løfter Tom ut av barnestolen, løfter ham opp over hodet sitt, og ungen deres hyler av fryd og sparker med hælene. Øyeblikket utspiller seg, passerer, og så gir Sam ham tilbake, legger en hånd på Cates skulder.

«Dødstrøtt», sier han ut i luften.

«Ja», sier hun. «Jeg også.»