Leseutdrag: En høyere rettferdighet

Endelig en ny krim om Sebastian Bergman fra Hjorth Rosenfeldt!

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Er du en av dem som er blitt hekta på krimserien om den traumatiserte og lynende intelligente kriminalpsykologen Sebastian Bergman?

Da er det bare å gni seg i hendene, for nå er sjette bok ute, En høyere rettferdighet.

Kjøp boka En høyere rettferdighet, sjette krimroman om Sebastian Bergman av Hjorth Rosenfeldt

Bergman har innsett at hans dager på Riksmord er over. Nå holder han forelesninger og skrive bøker. Den eneste han har sporadisk kontakt med, er Ursula.

Datteren Vanja har han ikke hørt fra på fire måneder. Hun har en midlertidig jobb som etterforsker i Uppsala. Der jobber hun med en serie overfallsvoldtekter, hvor gjerningsmannen smyger seg på ofrene bakfra, bedøver dem med en sprøyte og trekker en sekk over hodet før han fullbyrder overgrepet.

Da et av ofrene dør, kobles Riksmord inn. Og snart også Sebastian Bergman.

 

Få en smakebit av boken her:

 

DEL EN

 

13. oktober

Jeg drømmer om deg.

Nesten hver natt siden jeg begynte.

Hva ville du ha ment hvis du visste det?

Om det jeg gjør.

Du ville nok ikke ha likt det.

Du ville bedt meg om å slutte.

Du var et bedre menneske enn jeg er.

Men i natt ba du meg om å redde deg.

Redde dere begge to.

Jeg kunne ikke.

Ikke engang i drømmen kunne jeg det.

Så jeg gjør hva jeg kan.

Jeg har tenkt å gjøre det igjen.

I kveld.

Den femte.

Klara Wahlgren.

 

 

Oktober kom med vinteren.

Det hadde vært et merkelig år værmessig.

Våren hadde ikke fått ordentlig fart på seg før sent i mai. Det hadde snødd både på de hvite studentluene ved den tradisjonstunge og godt besøkte Valborgsmesse-feiringen og på de betydelig mer glisne førstemaitogene dagen etter. Sommeren hadde latt vente på seg til slutten av juni, uken etter sankthans krøp temperaturen for første gang over 20 grader, men varmen varte på den annen side til midten av september.

Og så ble det liksom ingen høst.

Den åttende oktober var det på’n igjen. Et tynt, hvitt pudderdekke møtte Uppsalas innbyggere da de trakk opp rullgardinene om morgenen. Drøye fire måneder uten snø ga naturligvis klimafornekterne vann på mølla.

«Spør du meg, virker det ikke akkurat som om jorden blir varmere.»

«Ingen har spurt deg», ville Klara si hver gang hun hørte den forslitte frasen og så det lille, selvgode fliret som oftest fulgte med.

Klimaendringene var i høyeste grad virkelige.

Tre år med miljøvitenskap i Lund og en magistergrad i bærekraftig utvikling hjemme i Uppsala gjorde Klara sikker. Mange års forskning over hele verden talte sitt tydelige språk uansett hvordan det så ut utenfor kjøkkenvinduet i oktober.

Men det var veldig kaldt, tenkte hun da hun gikk ut fra kurslokalet noen minutter på ni om kvelden og kneppet igjen den altfor tynne kåpen. Hun hadde som vanlig blitt igjen, ryddet bort og satt ting på plass etter at siste kursdeltager var gått.

Møbeltapetsering.

Klokken 18.30–20.30 med start 15. september.

Ni ganger.

I kveld hadde de møttes for femte gang. Klara likte å se fremskrittene alle gjorde. Hun elsket å holde disse kursene.

Det fjerde året nå.

Hun kjente etter en ekstra gang at døren bak henne virkelig var låst før hun begynte å gå bortover Östra Ågatan. Raske skritt i kulden. Telefonen ringte, og hun tok den og svarte med et lite, forbauset smil.

«Hei, gutten min, sover du ikke?»

«Når kommer du hjem?» Victors trøtte stemme. Hun så ham for seg der han satt i sofaen i Spiderman-pyjamasen, med pussede tenner og rufsete hår mens han kjempet for å holde øynene åpne.

«Jeg er på vei til bilen nå, så om et kvarter eller 20 minutter. Var det noe spesielt?»

«Såret.»

Sønnen hadde løpt orientering i gymtimen i forrige uke, før snøen, og hadde løpt inn i noe rustent skrot som var slengt i skogen og skåret opp leggen. Fem sting var det blitt. Bandasjen skulle skiftes hver kveld.

«Kan ikke pappa gjøre det?»

«Du gjør det bedre.»

Klara sukket stille for seg selv. Det var alltid hyggelig å være likt og ønsket, men hun og Zach hadde delt på foreldrepermisjonen, og han hadde vært minst like nærværende som henne under hele sønnens oppvekst, iblant mer, men likevel, når det gjaldt … det meste, faktisk, spurte Victor etter mamma. Hun kunne se på Zach at det plagde ham litt at han alltid var andrevalget.

«Men jeg er ikke hjemme, og du må sove», prøvde hun samtidig som hun svingte inn i Ångkvarnsgatan.

«Men såret, da?»

«La pappa ordne det, gå og legg deg, og hvis du er våken og det ikke er bra når jeg kommer hjem, gjør jeg det om igjen.»

Forslaget ble møtt med taushet, som om åtteåringen prøvde å finne ut av om han ble lurt på en eller annen måte.

«Skal vi gjøre det sånn?» spurte Klara.

«Ja vel …»

«Bra. Suss. Vi ses i morgen.»

Hun avsluttet samtalen og stakk telefonen i lommen igjen. Lot hånden bli der. Det var virkelig kaldt.

Hadde hun gjort det rette?

Hvis Victor var våken når hun kom hjem og hun skiftet bandasje, ville det vel bli ensbetydende med å innrømme at Zach ikke gjorde det like bra som henne? Burde hun ha vært hardere? Sagt at pappa skulle skifte forbindingen, og at han skulle gå og legge seg? Dermed basta?

Ikke gi noen alternativer.

Nekte å gjøre det på nytt.

Antagelig.

I beste fall sov Victor når hun kom hjem, og da ville hun slippe problemet, tenkte hun og svingte inn på parkeringsplassen.

Det var seks plasser på den kvadratiske gårdsplassen. To av dem tilhørte Studiefrämjandet. Den blå Poloen hennes lengst inne i kroken var den eneste bilen som sto igjen.

Klara stoppet opp.

Det var mørkt.

Mørkere enn vanlig.

I alle husene rundt plassen var det kontor- og foreningslokaler som var mørklagt på denne tiden av døgnet. Det pleide å være sånn, men i kveld var også begge utelampene på fasaden slukket. Klara visste ikke hvor strømbryterne til lampene var, men tenkte at noen måtte ha slått dem av ved et uhell.

Der tok hun feil, innså hun da hun gikk mot bilen mens øynene langsomt vente seg til mørket. Under armaturen på veggen, nærmest bilen hennes, lå det glasskår.

Noen hadde knust lampen.

Eller kunne den på en eller annen måte ha løsnet fra festet og knust mot bakken? Nei, siden begge lampene var ødelagt, hadde antagelig noen moret seg med å knuse dem. Selv om Klara fortsatt så på seg selv som ung, tok hun seg i å tenke «sikkert ungdom». Kanskje det var mest ønsketenkning. At vandalisering og annen normløs oppførsel hørte til en viss umodenhet. Tegnene i samfunnet pekte stadig tydeligere på at det ikke var tilfelle.

Hun trakk bilnøkkelen opp fra lommen. Poloen blinket to ganger, og bakspeilene stilte seg i posisjon med en svak summing. Hun skulle akkurat til å legge hånden på det sikkert iskalde håndtaket da hun spisset ører, og et instinktivt grøss av ubehag for gjennom kroppen.

Stille skritt bak henne.

Hun var ikke alene.

Et kort øyeblikk så hun en svart skygge speile seg i sideruten.

Forvrengt. Stor. Nær.

Uten å tenke tok hun et raskt skritt til side samtidig som hun snudde seg. I stedet for å komme tett innpå henne bakfra havnet den mørke skikkelsen ved siden av henne mot bilen. Hun rakk å merke seg den svarte hetten og det tildekte ansiktet før lyden overrasket henne, høy og gjennomtrengende.

Som en alarm.

Det tok et kort sekund før Klara skjønte at det var hun selv som skrek.

Skikkelsen foran henne så ut til å rygge litt bakover av styrken i stemmen, men den ga Klara kraft.

Det falt henne ikke engang inn å prøve å flykte, å løpe derfra.

Hun skulle forsvare seg.

For enhver pris.

Et sted i bakhodet summet informasjon hun hadde hørt om å gjøre så mye motstand som mulig ved et eventuelt angrep, så det var det hun gjorde. Hun slo og sparket. Armer og bein skjøt ut. Hun traff angriperens kropp. Hardt. Om og om igjen. Blindt og rasende. Samtidig som hun fortsatte å skrike.

Klara visste ikke hvor lenge det pågikk, antagelig bare i noen sekunder, selv om det føltes mye lenger før hun så angriperen ta noen skritt tilbake og løpe sin vei, bortover mot inngangen og til venstre ut i Ångkvarnsgatan.

Klara ble stående igjen. Gispende, hese åndedrag. Hun rakk å tenke at hun måtte ha skreket i stykker noe i halsen før all kraft rant ut av henne og hun gled ned på bakken, nesten uten å ense kulden og fukten som umiddelbart trengte gjennom buksen. Åndedragene gikk over i stillferdig jamring. Hun stirret tomt fremfor seg. Blikket falt på en liten, avlang gjenstand rett ved siden av bilen.

En sprøyte full av en slags væske.

Hun skulle bedøves.

Bedøves og voldtas.

Akkurat som Ida.