Les første kapittel av Solsøsteren

Her får du en gratis smakebit av den nyeste romanen til Lucinda Riley, sjette bok i serien De syv søstre.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Lucinda Riley har hatt stormende suksess med romanserien De syv søstre, og nå er hun ute med sjette bok, Solsøsteren.

Solsøsteren av Lucinda Riley, les første kapittel

Her finner du e-bokutgaven

Vi har fått lov til å dele første kapittel med dere her i ARK-bloggen.

«Formidabel pageturner! (…) Solsøsteren er feel-good fra første side, selv om det er atskillig alvor underveis. Men trivselsskaperen Riley vet å punche inn miljøer, detaljer, godbiter og parallellhistorier i fortid og nåtid. Hun overvinner, ja jeg innrømmer det, den mest standhaftige skeptiker med sin fortellerglede og fortellerevne.» Guri Hjeltnes, VG

Les og nyt – du kommer ikke til å motstå Lucinda Rileys hypnotiserende univers.

 

Les første kapittel av Solsøsteren:

Electra
New York
Mars 2008

Kapittel 1

«Jeg husker ikke hvor jeg var eller hva jeg holdt på med, da jeg fikk vite at faren min var død.»

«Nei vel. Har du lyst til å gå nærmere inn på det?»

Jeg studerte Theresa, der hun satt i den store ørelappstolen. Hun fikk meg til å tenke på syvsoveren i Alice i Eventyrland, eller en av de sjuskete vennene hans. Hun blunket en hel masse bak de små, runde brilleglassene, og leppene var konstant snurpet sammen. Hun hadde flotte ben under det knelange tweedskjørtet, og håret var også bra. Jeg kom frem til at hun kunne vært pen hvis hun hadde ønsket det, men jeg visste at hun ikke var interessert i annet enn å se intelligent ut.

«Electra? Nå forsvinner du for meg igjen.»

«Ja, beklager – jeg var langt, langt borte.» «Tenkte du på hva du følte da faren din døde?»

Siden jeg ikke godt kunne fortelle henne hva jeg hadde tenkt på, nikket jeg alvorlig. «Ja, det gjorde jeg.»

«Og?»

«Jeg husker det ærlig talt ikke. Beklager.»

«Det virker som om du er sint for at han døde, Electra. Hvorfor ble du sint?»

«Jeg er ikke … Jeg var ikke det. Jeg mener – jeg kan virkelig ikke huske det.»

«Du kan ikke huske hva du følte i det øyeblikket?»

«Nei.»

«Nei vel.»

Hun noterte noe på blokken sin – antagelig noe sånt som at «klienten nekter å forholde seg til farens død». Det var det den forrige psykologen sa til meg, selv om jeg i aller høyeste grad forholdt meg til det. Men årene hadde lært meg at de gjerne 13 ville finne årsaken til at jeg var så forskrudd, og så ville de gjerne klamre seg til den, omtrent som en mus med et stykke ost, og gnage løs på meg til jeg sa meg enig med dem og gulpet opp en masse tull og tøys bare for å holde dem i godt humør.

«Hvilke følelser har du i forbindelse med Mitch, da?»

Den frasen som dukket opp i tankene mine da hun ba meg om å beskrive eksen min, ville antagelig ha fått Theresa til å gripe telefonen for å advare politiet om at det var et sinnssykt kvinnemenneske på frifot som ønsket å blåse ballene av en av verdens mest berømte rockestjerner. I stedet smilte jeg søtt.

«Det går bra. Jeg har kommet meg videre.»

«Forrige gang du kom for å snakke med meg, var du svært sint på ham, Electra.»

«Ja, men jeg har det helt fint nå. Virkelig.» «Det var jo godt nytt. Og hva med drikkingen? Har du fått den litt mer under kontroll?»

«Ja.» Jeg løy igjen. «Hør her, jeg er nødt for å løpe for å rekke et møte.»

«Men vi er bare halvveis gjennom timen vår, Electra.»

«Jeg vet det. Det er fryktelig leit, men sånn er livet.» Jeg reiste meg og gikk mot døren.

«Kanskje vi kan finne en tid til deg litt senere i uken? Snakk med Marcia når du går.»

«Det skal jeg gjøre. Takk.» Jeg var allerede i ferd med å lukke døren etter meg. Jeg marsjerte rett forbi Marcia, resepsjonisten, og gikk bort til heisen. Den kom nesten med en gang, og da jeg suste nedover, lukket jeg øynene – jeg hater små, innelukkede rom – og la den varme pannen min mot den kjølige marmorveggen.

Herregud, tenkte jeg, hva er det i veien med meg? Jeg er så totalt forskrudd at jeg ikke engang kan fortelle sannheten til terapeuten min!

Du skammer deg så voldsomt at du ikke tør fortelle sannheten til noen … og hvordan skulle hun klare å forstå den, selv om du gjorde det? påpekte jeg overfor meg selv. Hun bor antagelig i en lekker leilighet sammen med advokatektemannen sin, har to barn og et kjøleskap dekket av søte magneter som holder kunstverkene deres på plass. Å ja, tilføyde jeg for 14 meg selv mens jeg satte meg inn i baksetet på limousinen, og selvsagt med et av disse kvalmende fotografiene av mamma og pappa med barna, alle kledd i matchende denimskjorter, i en kjempeforstørrelse over sofaen.

«Hvor skal vi, ma’am?» spurte sjåføren over samtaleanlegget.

«Hjem,» glefset jeg, tok en flaske vann ut av det lille kjøleskapet og skyndte meg å lukke det igjen før jeg ble fristet til å utforske hva det inneholdt av alkohol. Jeg hadde verdens verste hodepine, som ikke hadde latt seg dempe uansett hvor mange smertestillende tabletter jeg tok, og klokken var over fem om ettermiddagen. Men det hadde vært en fenomenal fest kvelden før, så vidt jeg kunne huske, i hvert fall. Maurice, den nye designerbestevennen min, hadde vært i byen og hadde stukket innom for å ta et par drinker sammen med noen av New York-lekekameratene sine, og de hadde ringt og invitert enda noen flere … Jeg husket ikke at jeg hadde gått og lagt meg, og det hadde vært litt av en overraskelse å finne en fremmed mann ved siden av meg da jeg våknet i dag morges. Men det var i det minste en riktig kjekk mann, og etter at vi hadde stiftet bekjentskap med hverandre igjen rent fysisk, hadde jeg spurt hva han het. Fernando hadde vært varebilsjåfør og kjørt for Walmart inntil for noen få måneder siden, da en av moteoppkjøperne hadde lagt merke til ham og bedt ham om å ringe en venn i et modellbyrå i New York. Han gjorde det klart at han mer enn gjerne ville slå følge med meg på en rød løper i en ikke altfor fjern fremtid – jeg hadde lært av smertefulle erfaringer at et bilde av meg arm i arm med ham ville sende mister Walmarts karriere rett til himmels – så jeg skyndte meg å bli kvitt ham så fort som mulig.

Og hva så om du hadde fortalt fru Syvsover sannheten, Electra? Hva så om du hadde innrømmet at du var så overstadig ruset på sprit og kokain i går kveld at du kunne ha ligget med selveste julenissen uten å vite om det? At grunnen til at du ikke var i stand til så mye som å tenke på faren din, ikke har noe med at han er død å gjøre, men at du vet hvor mye han ville ha skammet seg over deg … hvor mye han har skammet seg over deg?

Så lenge Pa Salt var i live, visste jeg da i det minste at han ikke kunne se hva jeg foretok meg, men nå da han var død, var han på sett og vis blitt allestedsnærværende – han kunne ha vært på soverommet hos meg i går kveld, eller sittet her i limousinen sammen med meg akkurat nå …

Jeg sprakk og fant frem en miniatyrflaske med vodka, som jeg helte rett ned i halsen mens jeg forsøkte å glemme det skuffede uttrykket i Pas ansikt den siste gangen jeg så ham før han døde. Han var kommet til New York for å besøke meg, for han hadde noe å fortelle meg, sa han. Jeg hadde unngått ham helt til den absolutt siste kvelden, da jeg motstrebende gikk med på å spise middag med ham. Da jeg kom til Asiate, en restaurant rett overfor Central Park, var jeg allerede grundig polstret med vodka og oppkvikkende piller. Jeg satt der rett overfor ham under hele måltidet, fullstendig nummen, og hver gang han forsøkte å komme inn på et tema jeg ikke ønsket å snakke om, ba jeg meg unnskyldt og gikk ut på dametoalettet for å fylle på med mer kokain.

Da desserten var kommet på bordet, la Pa armene over kors og betraktet meg rolig. «Jeg er forferdelig bekymret for deg, Electra. Det virker som om du er fullstendig fraværende.»

«Vel, men du har ingen anelse om hvor mye press jeg lever under hele tiden,» glefset jeg til ham. «Hva det krever å være meg!» Jeg skammet meg dypt over å innrømme at jeg bare hadde vage erindringer om hva som skjedde etterpå, eller hva han sa, men jeg vet at jeg reiste meg og bare gikk fra ham. Så nå kom jeg aldri til å få vite hva det var han gjerne ville fortelle meg …

«Hvorfor bryr du deg med dette, Electra?» spurte jeg meg selv. Jeg tørket meg om munnen og puttet den tomme flasken i lommen – sjåføren min var ny, og jeg hadde virkelig ikke behov for noe avisoppslag om at jeg hadde drukket minibaren tom. «Han var ikke den ordentlige faren vår engang.»

Dessuten var det ingenting jeg kunne gjøre med det nå. Pa var borte – akkurat som alle andre som hadde betydd noe for meg i livet mitt – og jeg måtte bare komme meg videre. Jeg hadde ikke bruk for ham, jeg hadde ikke bruk for noen …

«Vi er fremme, ma’am,» sa sjåføren i samtaleanlegget.

«Takk, jeg bare hopper ut,» sa jeg, gjorde det og lukket døren etter meg. Det var best å gjøre ankomsten så ubemerket som mulig, uansett hvor jeg skulle – andre kjendiser kunne gjøre bruk av forkledninger og snike seg ut og spise på en lokal restaurant i fred og ro, men jeg var over en meter og åtti høy, og det ville ikke vært enkelt å overse meg i en forsamling, selv om jeg ikke hadde vært berømt.

«Hallo, Electra!»

«Hei, Tommy,» sa jeg og klarte å få til et smil da jeg gikk inn under baldakinen mot inngangen til leilighetskomplekset der jeg bodde.

«Hvordan står det til med deg i dag?»

«Bare bra nå som jeg har sett deg, ma’am. Har du hatt en god dag?»

«Helt fin, takk,» nikket jeg og så ned – og da mener jeg ned – på min mest helhjertede beundrer. «Vi ses i morgen, Tommy.»

«Det gjør vi, Electra. Du skal ikke ut i kveld, altså?»

«Nei, i dag blir det en fredelig hjemmekveld. Ha det bra,» sa jeg, vinket til ham og gikk inn.

Han elsker meg i det minste, tenkte jeg da jeg hentet posten min hos resepsjonisten og gikk bort til heisen. Mens portneren kjørte opp sammen med meg, simpelthen fordi det var jobben hans (jeg vurderte å tilby ham nøklene mine, ettersom de var det eneste jeg bar på), tenkte jeg på Tommy. Han sto vakt utenfor bygningen de fleste dagene, og hadde gjort det i flere måneder nå. Til å begynne med syntes jeg det var nifst, og jeg hadde bedt dørvakten om å bli kvitt ham. Men Tommy sto på sitt – bokstavelig talt – og sa at han hadde all mulig rett til å stå på fortauet. Han plaget ikke noen, og det eneste han ønsket, var å passe på meg. Dørvakten oppfordret meg til å tilkalle politiet og få ham tiltalt for stalking, men en morgen hadde jeg spurt om hans fulle navn, og etterpå hadde jeg bedrevet litt internettsnoking på egen hånd. På Facebook oppdaget jeg at han var en krigsveteran som hadde fått medaljer for tapper innsats i Afghanistan, og at han hadde kone og en datter i Queens. Nå følte jeg meg ikke truet av Tommy lenger, tvert imot – han ga meg trygghet. Dessuten var han alltid høflig og respektfull, så jeg hadde sagt til dørvakten at det var i orden.

Portneren gikk ut av heisen og slapp meg forbi, og så utførte vi en form for dans der jeg måtte trekke meg litt bakover for å la ham komme forbi så han kunne gå i forveien bort til penthouseleiligheten min for å åpne døren for meg med sin egen hovednøkkel.

«Vær så god, miss D’Aplièse. Ha en fin dag.» Han nikket til meg, men det var ingen varme i blikket hans. Jeg visste at de ansatte her ønsket at jeg skulle forsvinne som en røyksky opp gjennom en ikke-eksisterende pipe. De fleste av de andre beboerne hadde vært her siden de var fostre i sin mors mage, på et tidspunkt da en farget kvinne som meg ville ha ansett det som et «privilegium» å få være tjenestepiken deres. De eide leilighetene sine, alle sammen, mens jeg bare tilhørte bondestanden – en leieboer, om enn aldri så rik, sluppet inn på en leiekontrakt bare fordi den gamle damen som hadde bodd her, var død, og sønnen hennes hadde pusset opp leiligheten og forsøkt å selge den til en helt urimelig pris. Det hadde han åpenbart ikke klart å gjøre, på grunn av en økonomisk krise som visstnok skyldtes boliglån til folk med dårlig betalingsevne. I stedet måtte han nøye seg med å selge leiekontrakten til høystbydende – meg. Prisen var sinnssyk, men det samme var leiligheten, stappfull av moderne kunstverker og alle de elektroniske finessene man overhodet kunne forestille seg (jeg ante ikke hvordan jeg skulle bruke flesteparten av dem), og utsikten fra terrassen over Central Park var helt utrolig.

Hvis jeg trengte en påminnelse om suksessen min, var det mer enn nok å se seg om i denne leiligheten. Men det den mest av alt minner meg på, tenkte jeg da jeg sank ned i sofaen som kunne gjøre tjeneste som en behagelig seng for minst to fullvoksne karer, er hvor ensom jeg er. Størrelsen fikk selv meg til å føle meg liten og spinkel … og veldig, veldig isolert her oppe på toppen av bygningen.

Mobilen min våknet til liv et eller annet sted i leiligheten. Den spilte den sangen som hadde gjort Mitch til en superstjerne av verdensformat – jeg hadde forsøkt å endre den, men jeg hadde ikke fått det til. Hvis CeCe er dyslektisk med ord, er jeg minst like dyslektisk med elektronikk, tenkte jeg da jeg gikk inn på soverommet for å ta den. Jeg var lettet over å se at hushjelpen hadde skiftet på den enorme sengen, og at alt var perfekt som på et hotellrom igjen. Jeg likte den nye hushjelpen som den personlige assistenten min hadde funnet til meg, og på samme måte som alle de andre hadde hun signert en avtale om hemmeligholdelse, så hun ikke skulle plapre til mediene om noen av de mindre fordelaktige vanene mine. Likevel grøsset jeg ved tanken på hva hun – var det Lisbet hun het? – måtte ha tenkt da hun kom inn i leiligheten min i dag morges.

Jeg satte meg på sengen og lyttet til beskjedene på telefonsvareren. Fem var fra agenten min, som ba meg om å ringe tilbake snarest i forbindelse med morgendagens fotoseanse for Vanity Fair, og den siste var fra Amy, den nye assistenten min. Hun hadde bare arbeidet for meg i tre måneder, men jeg var godt tilfreds med henne.

Hei, Electra, det er Amy. Jeg … ja, altså, jeg ville bare si at det virkelig har vært fint å arbeide for deg, men jeg tror dessverre ikke at det kommer til å fungere på lengre sikt. Jeg har levert inn oppsigelsen min til agenten din i dag, og jeg ønsker deg lykke til i fremtiden, og …

«FAEN!» skrek jeg, trykket på «slett» og kastet mobilen tvers gjennom rommet. «Hva i helvete har jeg gjort henne?» spurte jeg taket. Samtidig lurte jeg på hvorfor jeg ble så opprørt over at et ubetydelig lite null og niks, som faktisk nesten hadde ligget på kne og tigget meg om å få en sjanse, hadde valgt å droppe meg tre måneder senere.

«Jeg har drømt om å arbeide i motebransjen helt siden jeg var en liten jentunge. Vær så snill, miss D’Aplièse – jeg skal arbeide for deg døgnet rundt, jobben skal komme foran alt annet, og jeg lover at jeg aldri skal svikte deg!» Jeg etterlignet Amys sutrende Brooklyn-aksent mens jeg ringte til agenten min. Det var bare tre ting jeg ikke kunne leve uten – vodka, kokain og en personlig assistent.

«Hei, Susie. Jeg har nettopp fått beskjed om at Amy har sagt opp.»

«Ja, det er høyst beklagelig. Hun var faktisk riktig dyktig.» Susies britiske stemme var tørr og forretningsmessig.

«Ja, det syntes jeg også. Vet du hvorfor hun valgte å si opp?» Det ble en kort pause før hun svarte. «Nei. Men jeg skal sette Rebekah på saken, så tenker jeg vi har en ny til deg i slutten av uken. Fikk du beskjedene mine?»

«Ja, det gjorde jeg.»

«Ikke vær sen i morgen, da. De vil ta bildene akkurat idet solen kommer opp. Bilen henter deg klokken fire, greit?»

«Ja visst.»

«Jeg hørte du hadde litt av en fest i går kveld.»

«Det var ganske livlig, ja.»

«Ingen festing i kveld, Electra. Du må være frisk og uthvilt til i morgen. Det er et forsidebilde.»

«Ta det med ro, jeg skal legge meg klokken ni som en snill liten pike.»

«Fint. Beklager, jeg har Lagerfeld på den andre linjen. Rebekah tar kontakt med deg med en liste over mulige assistenter. Ciao.»

«Ciao,» hermet jeg inn i mobilen idet forbindelsen ble brutt. Susie var en av de få personene på kloden som hadde mot til å legge på i øret på meg. Hun var den mektigste modellagenten i New York og hadde alle de virkelig store navnene på listen sin. Hun hadde oppdaget meg da jeg var seksten. På det tidspunktet arbeidet jeg som servitrise i Paris, etter at jeg var blitt utvist fra min tredje skole i løpet av like mange år. Jeg hadde sagt til Pa at det ikke var noen vits i at han forsøkte å finne en ny skole til meg, for jeg ville bare bli utvist fra den også. Til min overraskelse hadde han tatt det forbausende pent.

Jeg husker hvor overrasket jeg ble over at han ikke kjeftet på meg fordi jeg hadde tabbet meg ut enda en gang. Han ble vel egentlig bare skuffet, og det hadde tatt vinden ut av seilene mine.

«Jeg tenkte at jeg kunne reise litt eller noe sånt,» foreslo jeg. «Hente lærdom gjennom erfaringer.»

«Jeg er enig i at det meste av den lærdommen du trenger å ha for å lykkes i livet, ikke nødvendigvis er resultatet av en akademisk prosess,» svarte han. «Men jeg hadde håpet at du i hvert fall ville skaffe deg noen kvalifikasjoner, ettersom du er så intelligent. Du er litt vel ung til å reise rundt på egen hånd. Det er en stor, svær verden der ute, Electra.»

«Jeg kan ta vare på meg selv, Pa,» sa jeg bestemt.

«Det er jeg sikker på at du kan, men hva har du tenkt å gjøre for å finansiere reisene dine?»

«Jeg får meg en jobb, så klart,» sa jeg med et skuldertrekk. «Jeg har tenkt meg å begynne med Paris.»

«Utmerket valg,» nikket Pa. «Det er en fantastisk by.»

Jeg så på ham over det store skrivebordet i arbeidsværelset hans, og tenkte at han så nesten drømmende ut, og trist. Ja, helt avgjort trist.

«Ja ja,» fortsatte han. «Hva sier du til at vi inngår et kompromiss? Du vil gjerne slutte på skolen, og det har jeg forståelse for, men jeg er bekymret over at den yngste datteren min reiser ut i verden på egen hånd i så ung alder. Marina har noen kontakter i Paris. Jeg er sikker på at hun kan hjelpe deg med å finne et trygt sted å bo. Ta sommeren der, og så snakker vi sammen igjen til høsten og ser hva du har lyst til å gjøre videre.»

«Greit, det høres ut som en plan,» nikket jeg, fremdeles forbauset over at han ikke hadde kjempet hardere for å få meg til å fullføre utdannelsen. Da jeg reiste meg for å gå, tenkte jeg at han enten var lut lei av å ha ansvaret for meg, eller at han hadde bestemt seg for å la meg løpe linen ut. Uansett, Ma hadde ringt til noen hun kjente, og jeg hadde havnet i en søt liten ettromsleilighet med utsikt over hustakene på Montmartre. Leiligheten var knøttliten, og jeg måtte dele bad med en gjeng med utvekslingsstudenter som var der for å forbedre fransken sin, men den hadde vært min.

Jeg husket godt den første, deilige smaken av uavhengighet da jeg sto der i det lille rommet mitt den kvelden jeg kom, og det gikk opp for meg at det ikke var noen der til å fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Det var heller ingen der til å lage mat til meg, så jeg gikk ut og fant en kafé rett borte i gaten, og tente en sigarett mens jeg studerte menyen. Jeg bestilte fransk løksuppe og et glass vin, og kelneren fortrakk ikke en mine over at jeg satt der og røkte og bestilte alkohol. Tre glass vin senere hadde jeg samlet mot nok til å gå bort til sjefen og spørre om han hadde bruk for en servitrise. Tyve minutter senere gikk jeg de få hundre meterne tilbake til leiligheten min med en jobb. Et av de stolteste øyeblikkene i livet mitt var da jeg ringte til Pa fra telefonautomaten borte i gangen neste morgen. Og i rettferdighetens navn skal det sies at han lød like henrykt som den gangen min søster Maia ble tatt opp som student ved Sorbonne.

Fire uker senere serverte jeg en croque monsieur til Susie, som nå er agenten min, og resten er historie …

Hvorfor ser jeg meg tilbake hele tiden? spurte jeg meg selv da jeg gikk tilbake til telefonsvareren igjen for å lytte til resten av beskjedene. Og hvorfor tenker jeg så mye på Pa …?

«Mitch … Pa …» mumlet jeg mens jeg ventet på at telefonsvareren skulle gi slipp på hemmelighetene sine. «De er borte, Electra, og det samme er Amy fra og med i dag, og du må bare se til å komme deg videre.»

Min kjære Electra! Hvordan har du det? Jeg er tilbake i New York igjen … Hvilke planer har du for i kveld? Kunne du tenke deg å dele en flaske Cristal og litt chow mein dans ton lit avec moi? Jeg lengter etter deg. Ring meg tilbake så snart du kan.

Jeg kunne ikke la være å smile, enda så nedfor jeg var. Zed Eszu var en gåte i livet mitt. Han var overdådig rik, hadde gode forbindelser, og var – til tross for at han var mye lavere enn meg, og slett ikke den typen jeg vanligvis falt for – utrolig god i sengen. Vi hadde vært sammen til og fra gjennom tre år etter hvert. Det tok selvfølgelig slutt da forholdet mellom Mitch og meg ble alvorlig, men vi hadde gjenopptatt kontakten for noen uker siden, og det var ingen tvil om at han hadde gitt selvfølelsen min det løftet jeg hadde hatt behov for.

Var vi forelsket? Absolutt ikke, ikke jeg i hvert fall, men vi vanket i de samme kretser i New York, og det beste av alt – vi snakket fransk når vi var alene sammen. Han var akkurat som Mitch, ikke det minste imponert over karrieren og berømmelsen min, noe som var en sjelden opplevelse for meg nå for tiden, og faktisk ganske avslappende.

Jeg så tankefullt på telefonen mens jeg forsøkte å bestemme 22 meg for om jeg skulle ignorere Zed og følge Susies instrukser om en tidlig kveld, eller om jeg skulle ringe ham og tilbringe en hyggelig kveld sammen med ham. Det var ikke så mye å lure på egentlig, så jeg ringte til Zed og sa at han bare måtte komme. Mens jeg ventet på ham, tok jeg en dusj og kledde meg i en behagelig silkekimono som var skapt spesielt for meg av en japansk designer, en vordende stjerne. Etterpå drakk jeg noe som kjentes som flere liter vann, som motvekt mot den alkoholen og eventuelle andre fæle ting jeg kunne finne på å gjøre sammen med Zed.

Portvakten ringte opp for å varsle Zeds ankomst, og jeg ba ham om å sende ham rett opp. Litt etter sto han utenfor døren min med en kjempebukett av de hvite rosene jeg er så glad i, og den champagneflasken han hadde lovet meg i telefonbeskjeden.

«Bonsoir, ma belle Electra,» sa han på den underlige, avmålte fransken sin mens han lesset av seg champagnen og blomstene og kysset meg på begge kinn. «Comment tu vas?»

«Bare bra, takk,» svarte jeg med et grådig blikk på champagnen. «Skal jeg åpne den?»

«Det er visst min jobb, tror jeg. Kan jeg ta av meg jakken først?»

«Selvfølgelig.»

«Bare en liten ting først,» sa han, stakk hånden i lommen og rakte meg et fløyelstrukket etui. «Jeg så denne og tenkte på deg.»

«Takk,» sa jeg, satte meg i sofaen og trakk de irriterende lange bena mine opp under meg mens jeg beundret etuiet jeg holdt i hendene, like oppglødd som et barn. Zed kom ofte med gaver til meg – de var sjelden prangende, ironisk nok, med tanke på den enorme formuen hans, men de var alltid omtenksomme og interessante. Jeg åpnet etuiet og fant en ring. Steinen var oval, med en myk, smørgul glød.

«Det er rav,» sa Zed da han så at jeg studerte måten steinen fanget lyset fra taklampen på. «Prøv den på.»

«Hvilken finger skal jeg sette den på?» ertet jeg og så opp på ham. «Den du selv foretrekker, ma chère, men hvis jeg hadde hatt planer om å gjøre deg til min hustru, ville jeg nok antagelig ha satset litt høyere enn dette. Jeg går ut fra at du vet at den greske navnesøsteren din har en tilknytning til rav.»

«Er det sant? Nei, det visste jeg ikke.» Jeg betraktet ham mens han åpnet champagneflasken. «Hva slags tilknytning?»

«Jo, det greske ordet for rav var elektron, og legenden forteller at solens stråler var fanget inne i steinen. En gresk filosof oppdaget at hvis man gned to stykker rav mot hverandre, oppsto det en friksjon som skapte energi … Navnet ditt kunne ikke passet bedre til deg,» smilte han og satte et glass champagne foran meg.

«Sier du at jeg skaper friksjon?» smilte jeg tilbake. «Spørsmålet er om jeg har vokst inn i navnet mitt, eller om navnet har vokst inn i meg. Santé.»

«Santé.» Vi klinket glassene sammen, og han satte seg ved siden av meg.

«Mmm …»

«Du lurer kanskje på om jeg har med meg flere gaver?»

«Ja.»

«Du får kikke under fôret i etuiet, da.» Jeg gjorde som han sa, og ganske riktig, under den tynne fløyelsputen som ringen hadde ligget på, var det en liten plastpose.

«Takk, Zed.» Jeg åpnet posen og stakk fingeren ned i innholdet, nesten som en unge med en honningkrukke, og gned noe av den på gommene.

«Bra saker, hva?» bemerket Zed da jeg drysset litt ut på bordet, trakk det korte strået opp av posen og sugde i meg en nesefull.

«Veldig bra,» nikket jeg. «Vil du ha litt?»

«Det vet du at jeg ikke vil. Nå, hvordan har du hatt det?»

«Å … greit nok.»

«Du høres ikke helt sikker ut, Electra, og du ser trett ut.»

«Det har vært travelt,» sa jeg og tok en stor slurk av champagnen. «Jeg hadde en jobb på Fijiøyene i forrige uke, og jeg skal til Paris i neste uke.»

«Kanskje du burde sette ned farten litt. Ta deg en pause.»

«Sier mannen som påstår at han tilbringer flere netter med å sove i sitt private jetfly enn hjemme i sengen sin,» ertet jeg.

«Kanskje vi burde sette ned farten litt begge to, da. Kan jeg friste med en uke om bord i yachten min? Den ligger for anker i St. Lucia de neste månedene, før jeg får den seilt ned til Middelhavet for sommeren.»

«Det hadde vært skjønt,» sukket jeg. «Men timeplanen min er fullpakket frem til juni.»

«I juni, da. Vi kan seile rundt de greske øyene.»

«Kanskje,» sa jeg med et skuldertrekk, uten å ta ham alvorlig. Han la ofte planer når vi var sammen, uten at det ble noe av dem, og – når sant skal sies – uten at jeg ønsket at det skulle bli noe av dem heller. Zed var alle tiders for en natts selskap og litt gymnastikk, men ble det noe mer enn som så, endte det gjerne med at han begynte å irritere meg fordi han var så kresen og så ufattelig arrogant.

Dørtelefonen ringte igjen, og Zed reiste seg og tok den. «Send den opp med en gang, takk.» Han skjenket mer champagne til oss. «Vi skal ha kinesisk mat, og jeg lover deg – det blir den beste chow mein du noen gang har smakt,» smilte han. «Nå, hvordan går det med søstrene dine?»

«Det aner jeg ikke. Jeg har hatt det altfor travelt til å ringe til dem i det siste. Men jeg vet at Ally har fått en baby, selvfølgelig – en liten gutt. Hun kaller ham Bamse, og det er jo virkelig søtt. Det er forresten sant, det er jo meningen at jeg skal treffe dem alle sammen på Atlantis i juni – vi skal seile Pas båt ut til de greske øyene for å legge ut en krans på vannet der hvor Ally mener at kisten hans ble senket i havet. Faren din ble funnet på en strand i nærheten, ikke sant?»

«Ja, men jeg er akkurat som deg – jeg har heller ikke lyst til å tenke på min fars død, for det går så innpå meg,» svarte Zed skarpt. «Jeg tenker bare på fremtiden.»

«Jeg vet det, men det er da et sammentreff …»

Det ringte på døren, og Zed gikk for å lukke opp.

«Se her, Electra,» sa han da han bar to esker ut på kjøkkenet. «Kom og hjelp meg med disse.»