Les første kapittel av: Litt av en tid

Dette er en skikkelig pageturner som du neppe legger fra deg med det første.

Publisert: Skrevet av: Berit Rødstøl, Ark-bloggen

Les første kapittel av «Litt av en tid» av Kiley Reid

Første del: Én

Den kvelden, da Mrs. Chamberlain ringte, oppfattet Emira bare de løsrevne ordene » … ta med deg Briar et eller annet sted …» og «… få dobbelt betalt.»Emira sto sammen med venninnene Zara, Josefa og Shaunie i en fullpakket leilighet, tvers overfor noen som hylte «Det er yndlingssangen min!» Det var en lørdag kveld i september og litt over en time igjen av Shaunies tjueseksårsdag. Emira skrudde opp volumet på telefonen og ba Mrs. Chamberlain om å gjenta det hun hadde sagt.

«Hadde det vært mulig for deg å ta Briar med til butikken en liten stund?» sa Mrs. Chamberlain. «Jeg er veldig lei for at jeg ringer. Jeg vet at det er sent.»

Det kjentes liksom utrolig at Emiras dagjobb som barnevakt (et sted med dyre sparkebukser, fargerike byggeklosser, våtservietter og middagstallerkener med små, atskilte rom) skulle kunne avbryte denne kvelden og den tilstanden hun befant seg i akkurat nå (med høy musikk, trange kjoler, lipliner og plastkrus). Men her ringte altså Mrs. Chamberlain, klokka 22.51, og ventet at Emira skulle si ja. Under sløret av to sterke drinker kjentes denne krysningen av omstendigheter nesten latterlig, men det som ikke var noe å le av, var Emiras bankkonto: Saldoen var på nøyaktig tjueni dollar og seksten cent. Etter en kveld med middag i tjuedollarsklassen, shots og spleisegave til bursdagsbarnet var det ingen tvil om at Emira Tucker trengte pengene.

«Vent litt,» sa hun. Hun satte drinken fra seg på et lavt salongbord og stakk langfingeren i det andre øret. «Vil du at jeg skal passe Briar nå?»

På den andre siden av bordet la Shaunie hodet på skulderen til Josefa og snøvlet: «Er jeg gammel nå, da eller? Er tjueseks gammelt?» Josefa dyttet henne vekk og sa: «Ikke prøv deg engang, Shaunie.» Ved siden av Emira rettet Zara på en Bh-stropp som hadde vridd seg. Hun så med avsky på Emira og mimet: Fy faen, er det sjefen din?

«Peter kom til å – vi har hatt en liten episode her med et knust vindu og … jeg må bare få Briar ut av huset.» Mrs. Chamberlain snakket rolig og underlig bestemt, som en jordmor midt under en fødsel: Kom igjen nå, mamma, press på. «Jeg beklager å ringe deg så sent,» sa hun. «Jeg vil bare ikke at hun skal se politiet.»

«Oi, ok. Men Mrs. Chamberlain?» Emira satte seg ytterst på en sofa. På den andre siden av armlenet begynte to jenter å danse. Til venstre gikk døra inn til Shaunies leilighet opp, og fire gutter kom inn og ropte: «Ayyee!»

«Faen, ass,» sa Zara. «Alltid noen niggas som skal showe så jævlig.»

«Jeg ser ikke akkurat ut som en barnevakt nå,» advarte Emira. «Jeg er i bursdagen til en venninne.»

«Å, Gud, beklager. Da burde du bli der –.»

«Nei, nei, det var ikke det jeg mente,» sa Emira høyere. «Jeg kan godt dra. Jeg ville bare at du skal vite at jeg har høye hæler og at jeg … har drukket litt, et glass eller to. Er det greit?»

«Brennaktuell roman!» VG

 

Lille Catherine, fem måneder og det yngste av Chamberlain-barna, hylte inn i røret. Mrs. Chamberlain sa: «Peter, kan du ta henne, er du snill?» og så, nærmere: «Emira, det er det samme for meg hvordan du ser ut. Jeg betaler en taxi hit og så taxien din hjem etterpå.» Emira stakk telefonen ned i lomma foran på skulderveska og sjekket at hun hadde fått med seg alt. Da hun reiste seg og signaliserte til venninnene at hun var nødt til å gå tidlig, sa Josefa: «Skal du sitte barnevakt nå? Kødder du med meg?»

«Hei … dere. Jeg trenger ikke barnevakt,» sa Shaunie. Det ene øyet var åpent og det andre prøvde så godt det kunne å henge med.

Josefa hadde flere spørsmål. «Hva slags mor ber om barnevakt så seint?»

Emira følte ikke for å gå i detaljer. «Jeg trenger pengene,» sa hun. Og selv om hun visste at det ikke var særlig sannsynlig: «Men jeg kommer tilbake hvis jeg blir tidlig ferdig.»

Zara dultet til henne og sa: «Jeg slenger meg med.» Å, takk Gud, tenkte Emira. Høyt sa hun: «Ok, fint.» De to jentene tømte hvert sitt glass i én lang slurk mens Josefa la armene i kors. «Jeg syns det er helt utrolig at dere to bare drar fra festen til Shaunie.»Emira trakk fort på skuldrene. «Jeg tror ikke det er så lenge før Shaunie drar fra festen sin selv,» sa hun idet Shaunie kravlet ned på gulvet og erklærte at hun ville ta seg en liten lur. Emira og Zara gikk mot trappa. Og mens de sto og ventet på en Uber ute på det svakt opplyste fortauet, gjorde Emira et raskt overslag i hodet. Seksten ganger to … pluss taxipenger … Ja, for faen.

Da Emira og Zara kom fram til familien Chamberlains hus, hørtes Catherines gråt fortsatt innenfra. På vei opp trappa fikk Emira øye på noe gjennomsiktig og slimete som rant fra et lite, taggete hull i vinduet. Mrs. Chamberlain sto på verandaen og samlet det blanke lyse håret til Briar i en hestehale. Hun takket Emira, hilste på Zara sånn som hun alltid gjorde («Hei, Zara, så hyggelig å se deg igjen») og sa til Briar: «Du skal få være sammen med de store jentene.»

Briar tok Emira i hånda. «Jeg hadde lagt meg,» sa hun, «og nå har jeg ikke det.» De gikk ned trappa, og mens de tre jentene gikk de tre korte kvartalene til Market Depot, kom Briar stadig med komplimenter til Zara for skoene hennes – et åpenlyst, men fruktesløst knep for å få prøve dem.

Hos Market Depot fikk man kjøpt buljong, trøffelsmør, smoothier fra en disk som var stengt for kvelden og flere typer nøtter i løsvekt. Butikken var grelt opplyst og tom, og den eneste åpne kassa var hurtigkassa med begrensning på ti varer. Ved siden av en hylle med tørket frukt trakk Zara i kjolen så den ikke skulle gli opp mens hun bøyde seg ned i de høye hælene for å løfte opp en eske rosiner trukket med yoghurt. «Eh … åtte dollar?» Hun satte den fort tilbake og reiste seg. «Fy faen. Dette er en butikk for rikinger.» Vel, ja, mimet Emira der hun sto med den lille jenta på armen, og dette er ungen til rikinger.

 

«Jeg vil ha den.» Briar strakte begge hendene ut mot Zaras kopperfargede øreringer. Emira flyttet seg litt nærmere. «Kan du spørre pent, da?»

«Væsåsnill jeg vil ha den nå Mira væsåsnill.»

Zara ble stående og måpe. «Hvorfor snakker hun alltid så hest og søtt?»

«Ta vekk flettene dine,» sa Emira. «Jeg vil ikke at hun skal dra i dem.»

Zara slengte de lange flettene – hvorav flere var blonde, nesten hvite – over den ene skulderen og holdt øreringen fram mot Briar. «Jeg skal få hun der som kusina mi kjenner til å tvinne dem neste uke. Hei, du, lille miss Briar, du kan godt få ta på dem.» Det durte i Zaras telefon. Hun trakk den opp av veska og begynte å taste mens hun lente seg inn mot Briar for hvert lille rykk.

«Er de der fortsatt?» spurte Emira.

«Ha!» Zara la hodet bakover. «Shaunie spydde nettopp i en plante og Josefa er dritsur. Hvor lenge må du bli her?»

«Jeg vet ikke.» Emira satte ned Briar igjen. «Men hun her kan se på nøttene i timevis, så det er ikke noe stress.»

«Mira tjener penger, Mira tjener penger …» Zara danset inn i avdelingen for frysevarer. Emira og Briar fulgte etter henne der hun la hendene på knærne og hoppet opp og ned, svakt avtegnet i de blanke fryseskapsdørene med gjenskinn av pastellfargede iskremlogoer på lårene. Det durte i telefonen hennes igjen. «Å herregud, jeg ga nummeret mitt til han fyren hos Shaunie, ikke sant?» sa hun med blikket festet til skjermen. «Og han er så klar for meg at det er helt vilt.»

«Du danser.» Briar pekte opp på Zara. «Du … du danser og ikke musikk.»

«Vil du ha musikk?» Zara begynte å skrolle med tommelen. «Jeg skal spille noe, men da må du også danse.»

«Ikke noe med banning, vær så snill,» sa Emira. «Hvis hun gjentar det, får jeg sparken.»

Zara viftet tre fingre mot henne. «Nei da, nei da, jeg fikser dette.»

Noen sekunder senere dundret det musikk ut av telefonen. Hun skvatt, sa «Oops» og skrudde ned volumet. Lyden av en synth fylte hylleraden, og da Whitney Houston begynte å synge, begynte Zara å vrikke på hoftene. Briar spratt opp og ned med hendene knuget om de hvite, myke albuene, og Emira lente seg inn mot fryseskapet med frokostpølser og vafler i skinnende blanke esker.

Briar Chamberlain var ikke et tøysete barn. Hun gikk aldri i spinn bare hun så en ballong, og ble snarere bekymret enn frydefull når klovner kastet seg ned på bakken eller satte fyr på fingrene sine. I bursdager og på balletten ble Briar fryktelig usikker når noen spilte musikk eller tryllekunstnere ba publikum om å bidra med rop og jubel, og hun kikket ofte opp på Emira med engstelige blå øyne som sa: Må jeg gjøre dette? Er det virkelig nødvendig? Så da Briar uten videre begynte å vugge fram og tilbake til åttitallshiten sammen med Zara, sørget Emira som vanlig for at Briar hadde en utvei. Når Briar hadde fått nok, ville Emira at hun skulle vite at hun kunne gi seg, selv om Emiras hjerte svulmet av glede akkurat nå. I dette øyeblikket fikk hun, tjuefem år gamle Emira, trettito dollar timen for å danse i en matbutikk sammen med bestevenninnen sin og det herligste lille mennesket hun visste om.

Zara virket like overrasket som Emira. «Ooo!» sa hun da Briar danset heftigere. «Okei, jenta mi, nå snakker vi.»

Briar så på Emira og sa: «Du også, Mira.»

Så Emira sluttet seg til dem mens Zara sang refrenget, at hun ville feel the heat with somebody. Hun snurret Briar rundt og gjorde criss-cross-bevegelser med overkroppen da noen kom gående mot dem langs hylla. Emira ble lettet da hun så at det var en middelaldrende dame med kort, grått hår, kledd i sporty tights og en T-skjorte med St. Paul’s Pumpkinfest 5K på brystet. Hun så absolutt ut som om hun hadde danset med noen barn i sin tid, så Emira fortsatte. Dama la en boks iskrem i kurven sin og smilte til det dansende trekløveret. Briar ropte: «Du danser som mamma!»

Da sangen var ved den siste moduleringen, kom det enda en vogn, og denne ble trillet av en som var mye høyere. På genseren hans sto det Penn State, og han hadde søvnige, pene øyne, men Emira var altfor langt inne i koreografien til å kunne stanse uten at det ville virke skikkelig påtatt. Hun danset The Dougie og fikk se en klase bananer i vogna da den passerte. Hun børstet av skuldrene mens han strakte seg etter en pose frossen grønnsaksblanding. Da Zara ba Briar bukke, klappet mannen fire ganger i deres retning før han forsvant. Emira vred skjørtet på plass over hoftene.

«Jøss, jeg ble helt svett, jeg.» Zara bøyde seg ned. «High five. Sånn ja. Ok, det holder for meg.»

«Stikker du?» sa Emira.

Zara sto med telefonen sin igjen og tastet som en gal. «Jeg tror kanskje det blir noe på en viss person i kveld.»

Emira skjøv det lange svarte håret over den ene skulderen. «Altså, du gjør som du vil, men den fyren der er skikkelig hvit.»

Zara dultet borti henne. «Det er 2015, Emira! Det er greit!»

«M-hm.»

«Men takk for at jeg fikk sitte på. Snakkes, sista.»

Zara kilte Briar oppå hodet før hun snudde seg for å gå. Da hælene hennes klikket mot utgangen, kjentes butikken plutselig veldig hvit og veldig stille. Briar oppfattet ikke at Zara gikk før hun var borte. «Vennen din,» sa hun og pekte på den tomme plassen. De to fortennene hang ut over underleppa.

«Hun måtte hjem og legge seg,» sa Emira. «Vil du se på nøttene?»

«Jeg skal legge meg snart.» Briar tok Emiras hånd mens hun hoppet bortover de blanke gulvflisene. «Skal vi sove i butikken?»

«Nei da,» sa Emira. «Vi skal bare være her litt til.»

«Jeg vil … jeg vil lukte på teen.»

Briar var alltid opptatt av hva som skulle skje og i hvilken rekkefølge, så Emira forklarte rolig at de kunne se på nøttene først og så lukte på teen etterpå. Men idet hun begynte å forklare, ble hun avbrutt av en stemme som sa: «Unnskyld meg, ma’am.» Så fulgte lyden av fottrinn, og da Emira snudde seg, blinket og lynte det i et skilt like foran ansiktet hennes. Øverst sto det Vaktservice og i en bue under: Philadelphia. Briar pekte på ansiktet hans. «Det,» sa hun, «er ikke postmannen.» Emira svelget og hørte seg selv si: «Å, hei.» Mannen stilte seg foran henne og hektet tomlene i beltehempene, men han hilste ikke tilbake.

Emira strøk seg over håret og sa: «Holder dere på å stenge, kanskje?» Hun visste at butikken var åpen i tre kvarter til – den var åpen, ren og velfylt helt til midnatt i helgene – men hun ville at han skulle høre hvordan hun kunne snakke. Bak vekterens mørke kinnskjegg, i den andre enden av hylleraden, så Emira et annet ansikt. Den gråhårede sporty dama, hun som hadde virket så betatt av Briars dansing, sto med armene i kors over brystet. Hun hadde satt fra seg handlekurven på gulvet.

«Ma’am,» sa vekteren. Emira kikket opp på den store munnen og de små øynene hans. Han så ut som en sånn fyr som hadde en stor familie, av den sorten som var sammen hele dagen når de feiret helligdager, fra morgen til kveld, ikke en sånn fyr som sa ma’am til tilfeldige forbipasserende. «Det er veldig sent å være oppe for en som er så liten,» sa han. «Er dette ditt barn?»

«Nei.» Emira lo. «Jeg er barnevakten hennes.»

«Jaha, vel …» sa han, «hvis jeg skal være helt ærlig, så ser du ikke akkurat ut som noen barnevakt.»

Emira kjente hvordan hun formet munnen som om hun hadde tatt en bit av noe altfor varmt. Hun skimtet en forvandlet refleksjon i en fryseskapdør, så seg selv i sin fulle lengde. Ansiktet hennes – fyldige brune lepper, en liten nese og en høy panne, dekket av en sort lugg – var knapt synlig i speilbildet. Det svarte skjørtet, den trange toppen med V- utringning og eyelineren nektet å tre fram på den tjukke glassplaten. Hun så bare noe veldig mørkt og tynt, og toppen av en liten, blond hårtust som tilhørte Briar Chamberlain.

«Altså,» sa hun på utpust. «Jeg er barnevakten hennes, og moren hennes ringte meg fordi –.»

«Hei, beklager, men jeg bare … hei.» Fra den andre enden av hylla kom dama gående, og de svært velbrukte tennisskoene hennes knirket mot gulvflisene. Hun la en hånd på brystet. «Jeg er mor selv. Og da jeg hørte den lille jenta si at hun ikke var sammen med sin mor, så ble jeg litt nervøs, siden det er så sent, mener jeg.» Emira så på henne og lo en liten latter. Det var kanskje barnslig, men det eneste hun greide å tenke, var: Så du gikk rett og slett og sladret på meg?

«Hvor …» – Briar pekte mot den ene enden av avdelingen – «Hvor går døra?»

«Vent litt, snuppa. Ok …» sa Emira. «Jeg er barnevakten hennes, og moren hennes ba meg ta henne fordi det var oppstått en krisesituasjon og de ville ha henne ut av huset. De bor tre kvartaler unna.» Hun kjente huden stramme seg ved halsen. «Vi gikk bare hit for å se på nøttene. Vi tar ikke på dem eller noe sånt, altså. Vi bare … vi er veldig opptatt av nøtter for tiden, så … ja.»

Vekteren spilte ut neseborene. Han ble stående en stund og nikke for seg selv, som om noen hadde stilt ham et spørsmål, og så sa han: «Du har vel ikke tilfeldigvis drukket i kveld, ma’am?» Emira lukket munnen og tok et skritt bakover. Ved siden av ham krympet dama seg og sa: «Å, gud.»

Avdelingen for kjøtt og fjærkre kom til syne. Der hadde Penn State-fyren fra tidligere stanset, og det var tydelig at han fulgte med på samtalen. Plutselig kjentes hele situasjonen – på toppen av de fordekte anklagene – fryktelig ydmykende, som om noen hadde gitt klar beskjed om at navnet hennes ikke sto på gjestelista. «Vet du hva – det er greit,» sa hun. «Vi kan gå.»

«Nei, vent nå litt.» Vekteren strakte ut en hånd. «Jeg kan ikke la dere gå, for det er et barn involvert.»

«Men akkurat nå er hun mitt barn.» Emira lo igjen. «Jeg er barnevakten hennes. Jeg er formelt sett dagmamma …» Dette var en løgn, men Emira ville antyde at hun hadde undertegnet en avtale om ansettelsesforholdet og at det knyttet henne til barnet.

«Lille venn.» Dama bøyde seg ned med hendene presset mot knærne. «Vet du hvor mammaen din er?»

«Moren hennes er hjemme.» Emira klappet seg to ganger på kragebeinet og sa: «Og du kan snakke med meg.»

«Du mener altså å si,» sa vekteren for å avklare det hele, «at en tilfeldig kvinne, tre kvartaler unna, ba deg passe barnet hennes på denne tiden av døgnet?»

«Å, herregud, nei. Det var ikke det jeg sa. Jeg er dagmammaen hennes.»

«Det var en annen jente her også for noen minutter siden,» sa dama til vekteren. «Jeg tror hun nettopp gikk.» Emiras ansiktsuttrykk gled over i forbløffelse. Det var som om hele hennes eksistens var blitt opphevet. Hun fikk lyst til å rekke opp armen som om hun lette etter en venn i en stor folkemengde, med telefonen til øret mens hun sa: Ser du meg? Jeg veiver med armen nå. Dama ristet på hodet. «De holdt på med en slags … jeg vet neimen ikke hva jeg skal kalle det … en slags erotisk dans eller hva det nå var? Og jeg tenkte bare at dette, det kjennes ikke riktig.»

«Ehh.» Stemmen til Emira skar opp i fistel da hun sa: «Tuller du med meg?» Briar nøs inn mot beinet hennes. Penn State-fyren kom nærmere. Han holdt telefonen opp foran brystet og filmet.

«Å, herregud.» Emira dekket ansiktet med de flisete svarte neglene som om hun hadde slumpet til å komme med på et gruppebilde. «Kan du la være?»

«Jeg tror du vil ha dette filmet,» sa han. «Skal jeg ringe politiet?»Emira senket armen og sa: «På grunn av hva da?»

«Hei du, store jenta.» Vekteren sank ned på ett kne; stemmen var mild og erfaren.

«Hvem er det der?»

«Vennen min?» sa dama mykt. «Er det venninnen din?»

Emira ville bøye seg ned og løfte opp Briar – hvis hun fikk se ansiktet hennes nærmere, ville hun kanskje greie å si navnet hennes? – men hun visste at skjørtet var seriøst kort, og nå var det en mobiltelefon innblandet. Det var som om skjebnen hennes plutselig lå i hendene på en toåring som trodde at broccoli var babytrær og at man var vanskelig å finne hvis man gjemte seg under et teppe. Emira holdt pusten mens Briar stakk fingrene i munnen. Så sa Briar: «Mir» og Emira tenkte: Takk, Gud.

Men vekteren sa: «Vennen din, ja. Hva heter hun? Briar skrek: «Miira!»

«Hun sier navnet mitt,» sa Emira. «Jeg heter Emira.» «Kan du stave det for meg?» sa vekteren.

«Hei hei hei.» Mannen bak mobiltelefonen prøvde å fange Emiras oppmerksomhet. «Du er ikke pliktig å vise legitimasjon, selv om de ber om det. Det er loven her i Pennsylvania.»

«Dude, jeg kjenner mine egne rettigheter,» sa Emira.

«Sir?» Vekteren reiste seg og snudde seg rundt. «Du har ikke noe med å legge deg borti en kriminell handling.»

«Altså, vent litt, kriminell handling?» Det kjentes som om hun falt ned i et dypt hull. Som om alt blodet i kroppen suste og skvulpet i ørene og bak øynene. Hun bøyde seg ned og tok Briar på armen, spredte beina for å få bedre balanse og slengte håret bak på ryggen. «Og hvilken kriminell handling er det som blir begått her, mener du? Jeg er på jobb. Jeg tjener penger, og jeg tipper jeg tjener mer enn deg. Vi kom for å se på nøttene, så er vi arrestert, eller kan vi gå nå?» Emira dekket ørene til Briar mens hun snakket. Briar stakk hånda innenfor V-utringningen hennes. Igjen slo sladrekjerringa en hånd for munnen, denne gangen mens hun sa: » Å nei. Å himmel.»

«Vel, ma’am?» Vekteren spredte beina for å matche hennes. «Du er nødt til å bli her til vi har kommet til bunns i dette, ettersom et barns sikkerhet er i fare. Kan du være så snill å sette fra deg jenta –»

«Ok, vet du hva?» Emiras venstre ankel skalv mens hun fant mobilen i den lille veska. «Jeg ringer faren hennes, så kan han komme ned hit. Han er en gammel hvit fyr, så da vil sikkert alt føles mye bedre.»

«Ma’am, nå må du roe deg ned.» Han rettet håndflatene mot Emira og fanget blikket til Briar igjen. «Hvor gammel er du, jenta mi?»

Emira tastet de første fire bokstavene i Peter Chamberlain og klikket på det lysende blå telefonnummeret. Hjertet hamret under huden, mot hånda til Briar.

«Hvor gammel er du, vennen?» spurte dama. «To år? Tre?» «Jeg tipper to,» sa hun til vekteren.

«Å, herregud, hun er nesten tre,» mumlet Emira.

«Ma’am?» Vekteren stakk en finger opp i ansiktet hennes. «Jeg snakker til barnet.» «Å, sier du det? Ja, for hun er jo den rette å spørre. BB, se på meg.» Emira presset fram et muntert smil og gynget den lille jenta opp og ned et par ganger. «Hvor mange år er du?»

«En to tre fi fem!»

«Og hvor gammel er jeg?»

«Gratlerer med dagen!»

Emira så på vekteren igjen og sa: «Skjønner?» I telefonen hadde ringingen stanset. «Mr. Chamberlain?» Hun hørte et klikk på linja, men ingen stemme. «Det er Emira. Hallo? Kan du høre meg?»

«La meg få snakke med faren hennes.» Vakten strakte seg etter telefonen.

«Hva faen gjør du? Ikke rør meg!» Emira snudde seg vekk. Briar gispet ved bevegelsen og holdt Emiras syntetiske svarte hår inn mot brystet som en rosenkrans.

«Dude, du bør helst ikke røre henne,» advarte Penn State. «Hun gjør ikke motstand. Hun ringer faren til ungen.»

«Ma’am, jeg må be deg om å gi meg telefonen.»

«Hallo, du kan ikke ta telefonen hennes, da.»

Vekteren snudde seg med en utstrakt hånd og ropte: «Ligg unna, sir!»

Med telefonen presset mot øret og Briars hånd i håret, ropte Emira: «Du er ikke ordentlig politi engang, så ligg unna sjæl!» Da så hun et skifte i ansiktet hans. Øynene hans 20 sa: Jeg ser deg nå. Jeg vet nøyaktig hvem du er, og hun holdt pusten mens han ringte etter forsterkninger. Emira hørte stemmen til Mr. Chamberlain i mobilen. Han sa: «Emira?» og så «Hallo?»

«Mr. Chamberlain? Kan du være så snill å komme ned til Market Depot?» Og så, med den samme tøylede panikken som tidligere på kvelden, sa hun: «For de tror at jeg har stjålet Briar. Kan du skynde deg?» Han sa noe midt mellom hva og herregud, og så: «Jeg kommer med én gang.»

Emira hadde ikke ventet at de opphetede beskyldningene skulle være å foretrekke framfor stillheten som fulgte. De fem ble bare stående, mer irriterte, virket det som, enn fornøyd med å ha fått viljen sin, mens de ventet på å få utropt en vinner. Mens Emira stirret om kapp med gulvet, klappet Briar håret som lå over skuldrene hennes. «Det er som håret til hesten min,» sa hun. Emira heiste henne opp og sa: «Mm. Og det var veldig dyrt, så vær forsiktig med det.» Endelig hørte hun den automatiske inngangsdøra gli opp, og med raske skritt kom Mr. Chamberlain til syne bak hylla med frokostblanding. Briar pekte med én finger og sa: «Det er pappa.»

Mr. Chamberlain så ut som om han hadde løpt hele veien – han hadde små svetteperler på nesa – og han la en hånd på Emiras skulder. «Hva er det som foregår her?» Emira svarte med å rekke ham datteren. Dama tok et skritt tilbake og sa: «Ok, fint. Da overlater jeg resten til dere.» Vekteren begynte å forklare og beklage. Han tok av seg hatten da forsterkningene kom. Emira ventet ikke på at Mr. Chamberlain skulle bli ferdig med å lekse opp for vekterne om hvor lenge han hadde vært kunde i butikken, at de ikke hadde rett til å holde folk tilbake uten gyldig grunn og hvor upassende det var at de stilte spørsmål ved hans avgjørelser som forelder. I stedet hvisket hun: «Vi ses i morgen.»

«Vent litt, Emira,» sa han, «la meg få betale deg.»

Hun viftet avvergende med begge hender. «Jeg får betalt på fredager. Vi ses i bursdagen din, Bri.» Men Briar hadde nesten sovnet på skulderen til Mr. Chamberlain.Da hun kom ut av butikken, småløp Emira rundt hjørnet i motsatt retning av Chamberlain-familiens hus. Hun stanset foran et bakeri med muffins i et stativ bak en gitterport; hendene hennes skalv fortsatt der hun sto uten å tekste noen. Mens hun pustet inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, skrollet hun seg gjennom flere hundre sanger. Hun vrikket på hoftene og trakk skjørtet ned på plass.

«Hei hei hei.» Penn State rundet gatehjørnet. Han kom bort til henne og sa: «Går det bra med deg, eller?»

Emira trakk litt betuttet på skuldrene som for å si Jeg vet ikke. Hun holdt telefonen framfor seg og bet seg på innsiden av kinnet.

«Du, det der var skikkelig føkka,» sa han. «Jeg har hele greia på video. Hvis jeg var deg, ville jeg sendt det til en nyhetsstasjon, så kan du …»

«Uff. Ja … nei,» sa hun. Hun strøk håret vekk fra ansiktet. «Nei, ikke faen … men takk uansett.»

Han tidde og lot tunga gli over fortennene. «Men den fyren var jo skikkelig drittsekk mot deg. Vil du ikke at han skal få sparken?»

Emira lo og sa: «Hva skulle det være godt for?» Hun flyttet vekten fra den ene høye hælen til den andre og la telefonen tilbake i veska. «Så han kan gå til et annet supermarked og få en ny møkkajobb til ni dollar timen? Altså, hallo. Jeg gidder ikke å ha folk som googler navnet mitt for å se meg brisen, med en unge som ikke er min, i en jævla matbutikk på Washington Square.»

Mannen sukket og holdt den ene hånda i været som for å overgi seg. Under den andre armen hadde han en papirpose fra Market Depot. «Jeg mener bare …» Han satte den ledige hånda i siden. «Du kunne sikkert få gratis mat i et år, i det minste.»

«Å ja, nettopp. Så jeg kan hamstre kombucha og greier, da eller?»

Han lo og sa: «Nei, det kan du si.»

«Få se på telefonen din.» Emira strakte ut hånda med håndflaten opp mens hun viftet med ring- og langfingeren. «Jeg vil at du skal slette den filmen.»

«Er du helt sikker på det?» spurte han forsiktig. «Jeg mener det. Du kunne jo skrive en kronikk eller noe.»

«Jeg skriver ikke,» sa Emira. «Og jeg driver ikke og kødder med internett, så gi meg den.»

«Ok, hør på meg.» Han fant telefonen sin. «Det er selvfølgelig din avgjørelse, og jeg sletter den gjerne, men la meg i hvert fall få sende den til deg først, i tilfelle du noen gang skulle ombestemme deg.»

«Det kommer ikke til å skje –»

«Men bare for sikkerhets skyld … her. Skriv inn mailadressen din.» Fordi det virket enklere å gi ham adressen enn å få overbevist ham på noen annen måte, holdt Emira veskestroppen med den ene hånda og begynte å skrive med den andre. Men da hun fikk se adressen i Fra-feltet og det sto: KelleyTCopeland@gmail.com, stoppet hun opp og sa: «Vent litt, hvem faen er Kelley?»

Han blunket. «Det er meg.»

«Å.» Og mens hun skrev seg ferdig, kikket hun opp og sa: «Seriøst?»

«Ja da, ja da.» Han tok telefonen fra henne. «Men jeg greide meg gjennom barneskolen, så du kan ikke såre meg.» Emira smilte. «Ikke rart du handler her.»

«Hallo, jeg gjør ikke det til vanlig, da.» Han lo. «Og ikke få meg til å føle meg enda verre enn jeg allerede gjør. Jeg har to sorter kombucha i posen her.»

«M-hm,» sa hun. «Slettet du den?»

«Den er borte.» Han viste henne skjermen og skrollet bakover. Det siste bildet var av en ukjent mann med en post-it klistret til ansiktet. Hun så ikke hva det sto på den.

«Fint.» Emira fjernet et hårstrå som hadde satt seg fast i lipglossen. Hun sendte ham et trist Jeg vet ikke, jeg-smil og sa: «Ja. Ha det, da.»

«Ok, ja, ha en fin kveld, og ta vare på deg selv.» Det var tydelig at han ikke hadde trodd hun ville gå, men Emira ga blaffen. Hun gikk mot T-banen og skrev en melding til Zara: Kom bort til meg når du er ferdig.

Hun kunne ha tatt en taxi – Mrs. Chamberlain ville utvilsomt ha betalt henne tilbake – men hun gjorde det ikke, for hun gjorde det aldri. Hun beholdt den framtidige tjuedollarseddelen og tok T-banen til leiligheten i Kensington. Litt over ett ringte Zara på nede.

«Jeg skjønner ingenting av det her.» Det var Zara som sa det, mens hun satt på dolokket til Emira. Emira vasket av seg sminken og møtte venninnens blikk i speilet. «Jeg mener, for …» Zara løftet begge hendene opp til ansiktet. «Når ble hip-hop erotisk dans, liksom?»

«Jeg vet ikke.» Emira fjernet leppestiften med en klut. «Men vi diskuterte det?» sa hun med en beklagende mine. «Og alle var enige om at jeg er bedre enn deg til å danse.» Zara himlet med øynene.

«Ikke at det er noen konkurranse, altså,» forsøkte Emira seg igjen. «Men jeg vant.» «Du,» sa Zara. «Det der kunne ha gått dårlig.»

Emira lo og sa: «Det går bra, Z,» men så la hun håndbaken mot munnen og begynte stille å gråte.