Les et utdrag fra Kamala Harris sin selvbiografi

– Mamma pleide alltid å si: Kamala, du kan bli den første til å gjøre mye forskjellig. Sørg for at du ikke blir den siste.

Publisert: Skrevet av: Gyldendal

I boka Sannhetene som forener oss ser Kamala Harris på utfordringene i det amerikanske samfunnet. Hun bruker sin egen erfaring og hardt tilkjempede innsikt, og arbeidet til dem som har inspirert henne mest, til å formidle en felles visjon for et stadig mer polarisert samfunn.

 

På besøk hos onkel Freddy i Harlem. Harlem har alltid vært et magisk sted for meg. (September 1966)

Les et utdrag fra boka her:
Jeg husker fortsatt den første gangen jeg gikk inn i lagmannsretten i Alameda County, i Oakland, California, som arbeidstaker. Det var i 1988, den siste sommeren av jusstudiene, og sammen med ni andre hadde jeg fått tilbud om være praktikant på statsadvokatens kontor gjennom sommeren. Jeg hadde en forestilling om at jeg ville bli anklager, at jeg ville stå i frontlinjene for reformer i strafferetten, at jeg ville beskytte de sårbare. Men siden jeg ikke hadde sett jobben på nært hold, hadde jeg ikke bestemt meg.

Som sommerpraktikanter hadde vi forståelig nok svært liten makt eller innflytelse. Oppgaven vår var først og fremst å lære og observere, samtidig som vi hjalp til der vi kunne. Det var en mulighet til å få en smak av hvordan strafferettssystemet fungerte fra innsiden, hvordan det så ut når rettferdigheten skjedde fyllest – og når den ikke gjorde det.

Vi ble utplassert hos advokater som førte alle slags saker, fra fyllekjøring til drap, og fikk muligheten til å være i rommet – og være en del av prosessen – når en sak ble forberedt. Jeg kommer aldri til å glemme den gangen veilederen min jobbet med en sak med et narkotikabeslag. Politiet hadde arrestert en rekke personer under razziaen, deriblant en uskyldig tilskuer: en kvinne som hadde vært på feil sted til feil tid og ble fanget i garnet. Jeg hadde ikke sett henne. Jeg visste ikke hvem hun var eller hvordan hun så ut. Jeg hadde ingen forbindelse til henne, bortsett fra rapporten jeg gikk gjennom. Men det var et eller annet ved henne som vekket noe i meg.

 

 

Førr ei dame!
VG

Det var sent en fredag kveld, og de fleste hadde tatt helg og dratt hjem. Sannsynligvis ville hun ikke få treffe en dommer før på mandag. Det betydde at hun måtte sitte i fengsel hele helgen. Jobber hun i helgen? Blir hun nødt til å forklare arbeidsgiveren sin hvor hun har vært? Kommer hun til å få sparken? Enda viktigere var det at jeg visste at hun hadde små barn hjemme. Vet de at hun er i fengsel? De må tro at hun har gjort noe galt. Hvem tar seg av barna akkurat nå? Er det i det hele tatt noen som gjør det? Kanskje noen ringer barnevernet. Herregud, hun kan komme til å miste barna sine! Alt sto på spill for denne kvinnen: familien, levebrødet, posisjonen i lokalsamfunnet, verdigheten, friheten. Og så hadde hun ikke gjort noe galt.

 

Stolt av afrosveis. (Sommeren 1970)

Jeg skyndte meg til domstolsadministratoren og ba om å få opp saken allerede samme dag. Jeg tryglet. Jeg ba. Hvis dommeren bare kunne komme tilbake til domstolen i fem minutter, kunne vi få henne løslatt. Det eneste jeg klarte å tenke på, var familien hennes og de engstelige barna. Og til slutt, etter hvert som dagen gikk mot slutten, kom dommeren tilbake. Jeg fulgte med og lyttet mens han vurderte saken, og ventet på at han skulle gi ordren. Og så, ved et slag med klubben, helt uten videre, var hun fri. Hun ville få reise hjem til barna før det var middag. Jeg fikk aldri mulighet til å treffe henne, men hun er en person jeg aldri kommer til å glemme.

 

Dagbladet!