Les de første sidene av Røykteppe!

Ny krim fra Jørn Lier Horst og Thomas Enger – få smakebit her!

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Røykteppe er andre bok i serien om Alexander Blix og Emma Ramm, skrevet av Jørn Lier Horst og Thomas Enger.

Radarparet rider igjen, og denne gang går en bombe av i Oslo. Politiførstebetjent Alexander Blix og nyhetsblogger Emma Ramm forsøker på hver sin side å finne ut av mysteriet som eksplosjonen avdekker.

Røkyteppe av Thomas Enger og Jørn Lier Horst

Forlagets omtale

En bombeeksplosjon på nyttårsaften setter Oslo i terrorberedskap. Et av ofrene på listen over skadde er et kjent navn for Alexander Blix. Ruth-Kristine Smeplass er moren til to år gamle Patricia som ble kidnappet for ti år siden, og som har vært borte siden. Når saken får ny aktualitet, fatter også nyhetsbloggeren Emma Ramm interesse for det uløste mysteriet. Blix og Ramm prøver fra hver sin side å jobbe seg gjennom det røykteppet som er lagt ut for å skjule sannheten om Patricia.

Leseutdrag fra Røykteppe

PROLOG

 

1. januar 2019

Gitterdøra i enden av gangen slo igjen. Lyden forplantet seg i murveggene.

Christer Storm Isaksen løftet hodet fra boka og lyttet.

Små, korte skritt mot linoleumsgulvet.

Frankmann.

Det var bare han som tok seg bryet med å gå en ekstra runde dersom det var noe spesielt.

Skrittene stanset utenfor cella. Det raslet i nøkler før en knoke slo lett mot døra.

Isaksen la fra seg boka.

«Ja?»

Det øvre hengslet skrapte da Frankmann åpnet. Det  så ut som om han hadde gått enda mer ned i vekt i løpet av den siste uka. Uniformskjorta hang løst på den tynne overkroppen.

«Godt nyttår,» hilste han med et nikk. Han hadde en hvit konvolutt i hånden.

«Godt nyttår,» nikket Isaksen tilbake.

Han ville spørre hvordan jule- og nyttårshelgen hadde vært, men holdt igjen. Konvolutten gjorde ham nysgjerrig.

«Brev til deg,» sa Frankmann. «Jeg tenkte du ville ha det med en gang.»

Isaksen tok imot.

 

Det var ikke adresse eller poststempel på konvolutten. Bare navnet hans med små, runde bokstaver. Skriften var skråstilt og litt utydelig, som om det var skrevet av noen med dårlig tid.

«Det lå i postkassa ute ved porten,» forklarte Frankmann.

Isaksen kjente på konvolutten. Den inneholdt noe som var litt stivere enn et brev. Kanskje et postkort.

Han gned tommelen over der hvor frimerket ville vært, og vendte på konvolutten. Ingen avsender.

Han kunne ikke huske sist han fikk et håndskrevet brev.

Etter at moren døde, var det slutt på julekortene også.

Frankmann ble stående i celledøra med et nysgjerrig blikk.

«Det skulle normalt vært gjennomgått sammen med den andre posten,» sa han som forklaring på at han måtte bli værende til konvolutten var åpnet. «Bikkja kommer ikke før på fredag,» la han til og snakket om narkotikahunden.

Isaksen pirket løs en flik av bretten på baksiden og rev konvolutten forsiktig opp. Videt ut åpningen med to fingre og kikket nedi.

Det var et bilde.

Han tok det ut og kjente hvordan noe strammet seg i brystet.

Jenta på bildet var åtte, ni år,  med blå hettegenser og langt, brunt hår som var trukket bakover og samlet i en høy hestehale. Hun satt bak en skolepult og hvilte hendene på en bok. Hun hadde tannregulering som hun ikke klarte å skjule, fordi hun var midt i et smil mot kameraet. Over neseroten hadde hun et dryss av fregner. Øynene var isblå, som hans egne.

«Det er henne,» glapp det ut mellom leppene hans. Frankmann tok et skritt nærmere.

«Hvem da?» spurte han. Isaksen svarte ikke.

Det er henne, gjentok han for seg selv. Hun som alle mente var død.

 

20 timer tidligere.

1

Nyttårsrakettene lyste opp byen. Hylende piler skjøt fart mot himmelen og eksploderte i fargerike formasjoner. Smellene varierte i styrke og intensitet. De siste minuttene hadde de kommet tettere og tettere.

Tung dis hadde drevet inn over fjorden og lagt seg som et lokk over vannet utenfor Rådhuskaia. Temperaturfallet hadde fått festkledde mennesker til å kneppe igjen jakkene og trekke skjerfene tettere rundt seg. De støttet seg til hverandre i snøslapset, skrålte og lo.

Emma Ramm hadde pakket seg inn i en tykk vinterjakke. På føttene hadde hun gummistøvler med to par ullsokker i. Hun var ikke blant dem som kikket opp mot himmelen med mobilen framme eller som frenetisk forsøkte å komme i kontakt med venner og familie, nå, like før midnatt. I stedet gikk hun og stirret på folk etter tegn på om de var der for å feire eller ikke, usikker på hvordan de signalene ville se ut.

Det var litt over en halvtime siden Emma hadde dratt fra Irenes leilighet, midt i en krangel med Kasper som hadde gitt avkall på den tradisjonelle vennefesten på Amager «fordi han heller ville begynne det nye året i en seng ved siden av henne». Han hadde ikke skjønt hvorfor hun så absolutt måtte være på Rådhuskaia når klokka slo tolv, hun som ikke engang likte raketter.

«Jeg bare må det,» hadde Emma svart. Kasper hadde ledd av det barnslige, vage svaret. Han hadde også blitt sur nok til å si «greit, men da får du dra dit alene – jeg gidder ikke bli kald og våt.»

«Jeg kan bli med,» hadde Martine sagt. «Jeg vil se på rakettene. Kan jeg, tante? Vær så snill?»

Emma hadde smilt, men ristet på hodet. Hun hadde ikke lyst til å si til niesen at det kunne være farlig for et lite barn å være der. For en voksen også, for så vidt. Mange avsluttet det gamle året på akutten med en rakettskade.

Men den egentlige grunnen var en annen.

Gjennom høsten hadde Emma vært sterkt delaktig i opprullingen av det avisene hadde kalt nedtellingsdrapene, og hun var selv nær ved å bli et av ofrene for gjerningsmannens kalkulerte nullpunkt. Da det nærmet seg nyttår og en offentlig nedtelling, var hun engstelig for at noen hadde latt seg inspirere til å gjøre noe liknende.

Emma hadde fortalt psykologen om den irrasjonelle frykten. Han hadde nikket og sagt at han forsto bakgrunnen for den, men at det ikke var noen holdepunkter for å tro at noe liknende kom til å skje. Emma hadde forsøkt å overbevise seg selv om at det var absurde spekulasjoner, men ideen hadde fått feste og vokst seg større. Hun hadde tenkt på den store rakettfesten Oslo kommune hvert år arrangerte i havnebassenget utenfor Rådhuskaia, der det alltid samlet seg tusenvis av mennesker. Til slutt hadde psykologen foreslått at hun skulle være der, at hun ville komme styrket ut av det ved å møte frykten og se med egne øyne at ingenting kom til å skje.

Hun hadde egentlig bestemt seg for å la det være, men ut over kvelden var hun også blitt fanget av en klaustrofobisk redsel for hva Kasper kunne finne på når klokka slo tolv. Ikke at hun trodde han ville gå ned på knærne og fri – de hadde ikke kjent hverandre i mer enn åtte måneder – men at han elsket henne, derimot, kunne det hende han ville påstå. Emma var fortsatt ikke sikker på hva hun synes om ham, annet enn at han var en fin fyr det føltes godt å være sammen med, så lenge de bodde i hver sin by og ikke traff hverandre for ofte. Hun ville bare fortsette å nyte en tilnærmet ukomplisert tilværelse som nyslått krimreporter i news.no, uten å tenke for mye på framtiden.

Hun tok fram mobilen. Kasper hadde forsøkt å ringe for bare et lite minutt siden, men hun gadd ikke ringe ham opp igjen. Klokka var 23.59. Emma trakk pusten dypt. Folk hadde begynt å kaste seg rundt halsen på hverandre. De skålte og sølte i den opptråkkede snøen. Rundt henne var det en konstant kakofoni av sprak, smell, stemmer og hyl. Emma savnet ikke en eneste side av partylivet, kanskje med unntak av gledesrusen hun av og til kunne kjenne litt på, et glass eller to før det alltid hadde bikket over i det motsatte.

Noen begynte å telle ned fra ti. Emma kjente hvordan noe skarpt og ubehagelig dyttet på magen og brystet, men forsøkte å holde fast ved psykologens forsikring om at ingenting kom til å skje. Snart kunne hun dra hjem til Irene, Kasper og Martine, fri for bekymringen, klar til å begynne det nye året.

Fem!

Fire!

Tre!

To!

En! …

Brått ble alt rundt henne badet i et blendende lys. En voldsom eksplosjon fikk bakken til å riste under henne.

Trykket og varmebølgen slo henne over ende. Løse gjenstander suste gjennom lufta. Hun krøllet seg sammen på bakken med hendene rundt hodet, samtidig som hun forsøkte å orientere seg.

Nede ved bryggekanten, om lag tretti meter fra henne, var en bred søyle av oransje, gule og røde flammer i ferd med å falle sammen. Det pep i ørene, men hun hørte skrikene, så hvordan festkledde mennesker støtte sammen, skjøv hverandre unna, mens de panisk lette etter venner, kjærester, barn, et svar på hva som hadde skjedd.

Emma reiste seg. Svarte filler og fragmenter dalte ned fra himmelen. En mann kom sjanglende mot henne med den ene armen i brann. Han skrek og klappet febrilsk på flammene før han fikk vrengt jakka av seg.

Fornemmelsen fra de siste ukene hadde ligget som en vond uro i mellomgulvet, samtidig som en rasjonell del av henne hadde sagt at det var en absurd tanke og umulig forutanelse.

Men det var ingen følelse lenger. Det var ingen frykt. Det var virkelighet.

Og rundt henne smalt det fremdeles raketter.