Julehilsen fra Horst

Julehilsen og smakebit på ny bok fra Jørn Lier Horst.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Jeg skulle egentlig skrive en helt annen bok enn Det innerste rommet. Jeg hadde til og med begynt på en historie jeg hadde gitt arbeidstittelen Den tredje graven, der Wisting tar med seg en dobbeltdrapsmann ut av fengselet for å få påvist hvor han har gravd ned et tredje offer.

Men noen ganger kan et tilfeldig møte forandre alt. Som da jeg møtte riksadvokat Tor-Aksel Busch på Svalbard i fjor. Det ble en prat om gamle kriminalsaker, men også om bøker. Krimbøker, selvsagt. Litt spøkefullt dukket det opp et forslag om at det i en kommende kriminalroman kanskje kunne være med en klok, aldrende riksadvokat. En riksadvokat som hadde en sak han trengte Wistings hjelp for å løse.

Det innerste rommet av Jørn Lier Horst, utgitt av Capitana forlag

Jeg forlot Svalbard, men tanken om å involvere landets øverste påtaleleder i en kommende bok hadde festet seg. Riksadvokaten er den som tar ut endelig tiltale i alle drapssaker i Norge. På hans kontor har landets store straffesaker og omfattende etterretningsprosjekter blitt drøftet og diskutert. De fire veggene rommer mange hemmeligheter.

Jeg ble nødt til å legge bort arbeidet jeg hadde startet på og fikk avtalt et nytt møte, denne gangen på Riksadvokatens kontor i Oslo, for å diskutere nærmere hva en slik historie kunne handle om. Det ble til høstens bok, der Wisting er hasteinnkalt til Riksadvokatens kontor og får i oppdrag å sette ned en særskilt etterforskningsgruppe for å løse en av de mest spesielle sakene han har hatt.

Du kan lese om møtet mellom de to i første kapittel av Det innerste rommet nederst i bloggsaken her.

Det innerste rommet er en såkalt cold case-historie. En sak der sporene har blitt kalde og saksdokumentene arkivert.

Gamle, uløste kriminalsaker har opptatt meg lenge. Jeg har noen selv, fra min tid som etterforsker. En av dem var drapet på Kristin Juel Johannessen i 1999, som først fikk sin løsning i 2015 etter at ny DNA-teknologi ga nye svar og bekreftet mistanken mot mannen vi hele tiden hadde ment var skyldig.

Å finne løsning på gamle saker handler likevel ofte om at noen må begynne å snakke, for det er alltid noen som vet noe. Det var tematikk jeg skrev om i Katharina-koden i fjor. I Det innerste rommet er problemstillingen motsatt. Den som vet noe har allerede meldt fra, men ingen har vært villige til å lytte …

Forresten: Hva som ligger i Den tredje graven får du kanskje vite neste år, dersom ikke tilfeldighetene spiller inn på nytt.

 

Førjulshilsen fra Jørn Lier Horst

 

Les første kapittel av Det innerste rommet:

Klokka var tre minutter på ti om formiddagen, mandag den
18. august. WilliamWisting ble vist inn på det store kontoret. Det var
annerledes enn han hadde forestilt seg. Han hadde sett for
seg ruvende møbler, skinn og mahogni. Kontoret var enkelt
og praktisk innredet. Et skrivebord med høye dokumentstabler
dominerte rommet. Stolen som hørte til, hadde slitte
armlener. Rundt dataskjermen sto det familiebilder i ulike
størrelser og med forskjellige rammer.
Den samme kvinnen som hadde tatt ham imot på forværelset,
fulgte ham inn og plasserte kopper, glass, vannmugge
og kaffekanne på et bord ved en liten sittegruppe.
Wisting kikket ut mens han ventet på at hun skulle bli ferdig.
Solen sto allerede høyt på himmelen. Karl Johans gate
var i ferd med å fylle seg opp.
Kvinnen fra forværelset holdt det tomme serveringsbrettet
opp foran brystet, nikket, smilte og forlot rommet.
Det var under to timer siden han hadde fått anmodning
om å komme. Han hadde aldri møtt riksadvokaten før. Han
hadde hørt ham holde et innlegg om kvalitet i etterforskningsarbeidet
på et seminar en gang, men aldri snakket med eller hilst på ham.
Johan Olav Lyngh var en stor mann. Gråhåret, med et firskårent
ansikt. Rynkene og de isblå øynene ga inntrykk av et herdet menneske.
«La oss sitte,» sa han med en håndbevegelse. Wisting tok plass i sofaen mot veggen.
«Kaffe?»
«Ja takk.»
Riksadvokaten skjenket. Det var en skjelving i hånden
hans, ikke et tegn på engstelse eller uro, men noe som måtte
følge alderen. Johan Olav Lyngh var ti år eldre enn Wisting.
Han hadde sittet i embetet som øverste leder for påtalemyndigheten
i 21 år. I en tid der alle kjente strukturer i politiet var i endring, kjentes
det som om Lyngh representerte noe trygt og bestående. En som ikke skiftet kurs etter råd fra konsulenter som ville drive offentlig virksomhet etter bedriftsøkonomiske prinsipper.
«Takk for at du kunne komme,» sa han. «På så kort varsel.»
Wisting grep kaffekoppen og nikket. Han visste ingen ting
om hvorfor han var der, men forsto at den kommende samtalen
ville inneholde svært sensitiv informasjon.
Riksadvokaten fylte vannglasset og tok en slurk av det,
som om han trengte å rense stemmen.
«Bernhard Clausen døde i helgen,» begynte han.
Wisting kjente en knute av uro og vond forutanelse
stramme seg i magen. Bernhard Clausen var en pensjonert
stortingspolitiker fra Arbeiderpartiet som hadde hatt ministerposter
i ulike regjeringer. Han tilbrakte store deler av
sommerhalvåret i Stavern. Fredag hadde han fått et illebefinnende
på en restaurant i havneområdet. Han var blitt hentet
av ambulanse, men lørdag meldte partikontoret at han var død, 68 år gammel.
«Det ble sagt at det var hjertestans,» kommenterte Wisting.
«Er det grunn til å tro noe annet?»
Riksadvokaten beveget hodet fra side til side.
«Han fikk et nytt infarkt på sykehuset,» forklarte han.
«Det blir en ren medisinsk obduksjon senere i dag, men det
er ingen ting som tilsier noe annet enn at det var et naturlig dødsfall.»
Wisting ble sittende med kaffekoppen i hånden mens han ventet på fortsettelsen.
«Partisekretæren kontaktet meg i går kveld,» holdt riksadvokaten fram.
«Han var på sykehuset da Clausen døde.»
Riksadvokaten snakket om Walter Krom, som var ansatt
som partiorganisasjonens øverste leder.
«Etter at sønnen til Clausen omkom, var det ingen nær
familie igjen. Krom sto oppført som nærmeste pårørende.
Han tok hånd om eiendelene som Clausen hadde på seg da
han kom til sykehuset, deriblant nøkkelen til hytta i Stavern.»
Wisting visste hvor hytta lå. Da Clausen var utenriksminister,
hadde den inngått i politiets planverk for objektsikring.
Den lå helt i utkanten av hytteområdet ved Hummerbakken,
som strengt tatt var nærmere Helgeroa enn Stavern.
«Han dro ned til hytta i går, mest for å sjekke at vinduene
var lukket og dørene låst, men også med tanke på at det
kunne ligge noe partisensitivt der. Selv om han var pensjonert,
tilhørte Clausen en rådgivende gruppe rundt partiledelsen.»
Wisting satte seg litt fram på stolen.
«Hva fant han?» spurte han.
«Det er en eldre, romslig hytte,» fortsatte riksadvokaten,
som om han trengte tid på å komme til poenget. «Svigerfaren
hans satte den opp på 50-tallet, og da Clausen kom inn i
familien, hjalp han til med å bygge den ut. Han jobbet opprinnelig
som forskalingssnekker og jernbinder, vet du, før han gikk inn i politikken på heltid.»
Wisting nikket. Bernhard Clausen tilhørte den gamle delen
av partiet og var en av få sentrale Ap-politikere som hadde
bakgrunn som industriarbeider. Fagforeningsarbeidet var
det som hadde vekket interessen for politikk.
«Hytta ble bygget ut med tanke på at den skulle romme en
stor familie, barn og barnebarn. Seks soverom i alt.»
Riksadvokaten rettet ut en fold på den grå dressbuksen.
«Et av rommene var låst,» fortsatte han. «Krom låste seg
inn. Det var et av de minste rommene, med bare én køyeseng.
I sengene sto det stablet pappesker. Jeg vet ikke hvor mange.
Walter Krom undersøkte dem. De var fulle av penger. Kontanter.»
Wisting satte seg opp i stolen. Gjennom samtalen hadde
tankene hans gått i mange retninger, men dette hadde han ikke sett for seg.
«Pappesker med penger?» gjentok han. «Hva snakker vi om her? Hvor mye?»
«Utenlandsk valuta,» forklarte riksadvokaten. «Euro og dollar. Anslagsvis fem millioner av hver valuta.»
Wisting åpnet munnen, men måtte lete etter ordene.
«Ti millioner kroner?»
Riksadvokaten ristet på hodet.
«Fem millioner euro og fem millioner dollar,» korrigerte han.
Wisting forsøkte å regne ut totalsummen. Det måtte være snakk om rundt 80 millioner.
«Hvor kommer de fra?» spurte han.
Riksadvokaten slo ut med armene og fikk en mine som signaliserte at det var et mysterium.
«Det er derfor jeg har bedt deg om et møte,» svarte han.
«Jeg vil at du skal finne det ut.»
Det ble stille i rommet. Wisting lot blikket gli ut vinduet, mot Oslo domkirke.
«Du er stedlig kompetent,» fortsatte riksadvokaten. «Hytta
ligger i ditt politidistrikt, dessuten er du skikket til det. Det må
være en konfidensiell etterforskning. Dette er en svært potent
sak. Bernhard Clausen satt fire år som Norges utenriksminister og har vært sentral
i forsvarskomiteen. Nasjonale interesser kan være i spill.»
Wisting tenkte over hva det betydde. Endelige avgjørelser
på spørsmål som påvirket Norges forhold til fremmede makter
hadde ligget i Clausens hender.
«Jeg har bedt politimesteren din om å fristille deg fra alt
annet, uten å fortelle ham hva du skal jobbe med,» fortsatte
riksadvokaten og reiste seg. «Du vil få fri tilgang til ressurser,
økonomiske og faglige. Laboratoriene på Kripos gir deg
førsteprioritet på alt av undersøkelser.»
Han gikk bort til skrivebordet og plukket opp en stor konvolutt.
«Hvor er pengene nå?» ville Wisting vite.
«De er fremdeles på hytta,» svarte riksadvokaten og rakte ham konvolutten.
Wisting kunne kjenne at den blant annet inneholdt et nøkkelknippe.
«Jeg vil at du skal sette sammen en liten gruppe av kvalifiserte
folk og ta hånd om det,» sa riksadvokaten og ble
stående. «Krom har orientert Georg Himle. Han var statsminister
da Clausen satt i regjeringen. Ellers er det ingen som kjenner til dette.
Slik må det forbli.»
Wisting reiste seg, skjønte at møtet gikk mot slutten.
«Hytta er utstyrt med en alarm fra den gangen Clausen
satt i regjering. Det er generert en ny kode, både til hytta og
huset. Du har den der,» forklarte riksadvokaten og pekte på
konvolutten. «Jeg vil foreslå at det første du gjør, er å ta hånd om pengene.»