Julegavetips fra innsida

Hvilke av årets bøker vil sentrale folk i forlagene løfte frem? Her er mange gode gavetips fra innsida!

Publisert: Skrevet av: BOK365

Det nærmer seg jul, og mange er på jakt etter den perfekte bokgaven. Og, i tillegg til bokhandlerne, hvem er vel bedre til å hjelpe deg enn nettopp de som utgir bøkene? Her får et knippe sentrale forlagsfolk lov til å løfte frem en bok fra eget forlag, som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener i år, samt velge en bok fra et konkurrerende forlag.

Kari Spjeldnæs, forlagsdirektør i Aschehoug

Lars Petter Sveen: Fem skuggar (Aschehoug)

– En frittstående oppfølger til Fem stjerner fra i fjor. Vi møter igjen Aisha, Isir, Said og Khadar som har kommet seg over Middelhavet og til Europa, der de må kjempe seg videre – gjennom egen forhistorie og for sin egen fortsettelse. Jeg har aldri tidligere lest meg så nær innsiden av en tilværelse som flyktning og asylsøker. Gjennom intens, tidvis manende, tidvis drømmende, tidvis rent refererende fortelling levendegjør Sveen fire (fem når vi inkluderer Aaliyah) liv som kjemper for en fremtid der nådeløs fortid og uvennlig nåtid konstant følger hakk i hæl. En roman som gjør meg glad over kraften i språket, en roman som gjør meg litt klokere og nesten nummen med sine sterke påminnelse om alt vi ikke kan ta for gitt.

Merete Morken Andersen: Blodet i årene. Amalie Skram og hennes tid (Spartacus)

– Selv om jeg ennå ikke kan påstå å ha lest alle de 544 sidene livshistorie (men jeg er godt i gang, følger forfatterens anmodning om å lese på tvers). Andersen har skrevet fram en imponerende, original, bredspektret collage-biografi. Hun bryter radikalt med den tradisjonelle fra-vugge-til-grav-standarden der kronologi skaper hovedstruktur. Her leser vi Amalie fram gjennom hennes verk, hennes og andres brev, hennes familie, hennes samtid og samtidige, hennes steder og geografi, hennes smerte og sykdom, hennes lengsel og styrke. Og innimellom trer også biograf Andersen direkte fram, som i brevet til Amalie som fylte 44 år i 1890. Gjennom komposisjonen og bredden i kildearbeidet minner Merete Morken Andersen oss på hvordan levd liv er så mye mer enn hendelser i en bestemt rekkefølge, hun skjerper min historiske nysgjerrighet – og, ikke minst, hun minner meg på Amalie Skrams romaner så jeg snart må lese enda mer. (Og godt er det!)

 

Arild Rossebø, redaktør i Gyldendal

Arild Røssebø, GyldendalAnders Totland og Kristian Krohg – Sørensen (ill.): Den norske slavehandelen (Gyldendal)

– Et lite omtalt kapittel i norsk historie tas opp i på en svært engasjerende måte i Den norske slavehandelen. Stoffet er brutalt, men teksten er spennende, velskrevet og samspillet mellom tekst og illustrasjoner sitter som et skudd. Siden jeg er så glad i de fysiske bøkene, har jeg lyst å legge til at den er en solid og deilig trykksak.

Simon Stranger og Helena Lindholm (ill.): Kokotopia – Riddere, hekser og prikkedøden (Fontini)

– Denne boken druknet kanskje litt i suksessen som Stranger opplever med romanen Leksikon om lys og mørke? Dette er forfatterens andre side: Koko-banans-gøye-Simon. Det flommer over av artige påfunn, ordspill, visuell lek og generell galskap i denne herlige skrønen, satt i en middelaldersetting. Pur underholdning og leseglede, med andre ord.

 

Bjørn Fredrik Drangsholt, salgssjef hos Kagge

Andreas Tjernshaugen: Hvaleventyret (Kagge)

Hvaleventyret er det man kan kalle norsk verdenshistorie, om hvordan vi nesten utryddet verdens største dyr som noensinne har levd. Eventyrlig og skremmende på samme tid, med samme kvaliteter som internasjonale bestselgere som Mark Kurlanskys Torsk og Elizabeth Kolberts Den sjette utryddelsen. Boka kombinerer norsk kulturhistorie om hvalfangst, med populærvitenskapelig blikk på blåhvalen og vår tids viktigste utfordringer knyttet til miljøvern, artsmangfold og hvilken klode vi overlater til generasjonene som kommer etter oss.

Janne Stigen Drangsholt: Winterkrigen (Tiden)

– Det er så mange fine bøker i høst at det er bortimot umulig å bare velge én fra et annet forlag. Ta for eksempel Spartacus’ to perler, den fornøyelige På vandring med et esel i Cevennene av Robert Louis Stevenson og en av høstens absolutt vakreste, Nære fugler av Roine Magnusson (foto) Mats og Åsa Ottoson. Men jeg lander allikevel på Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen (Tiden) som min favoritt. Are Kalvø har så rett når han skriver: «Drangsholt er ein av dei svært få norske skjønnlitterære forfattarar eg veit om som faktisk er morsom, med overlegg…» Winterkrigen er Stigen Drangsholts beste så langt, synes jeg. Jeg liker hvordan romanen mikser tyngde og letthet, humor og alvor. Smart er det også. Boka er ikke på bestselgerlistene, sier du? – What the Foucault, som Ingrid Winter ville ha sagt.

 

Torgeir Husby, markedssjef i Press

Philippe Sand: Tilbake til Lemberg (Press)

– En utrolig velskrevet og lærerik bok. Den ble kåret til årets sakprosabok i flere britiske aviser i fjor, med god grunn. Hvordan Sands klarer å kombinere egen families historie, utviklingen av en internasjonal straffedomstol og fortellingen om jødeutryddelsen under andre verdenskrig er imponerende. At han i tillegg er en skikkelig hyggelig mann, gjør at jeg fryktelig gjerne skulle sett at boka fikk mye mer oppmerksomhet.

Bjørn Hallvard Samset: Lys (Spartacus)

– I høst har det kommet veldig mye sakprosa som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. Jeg anbefaler Bjørn Hallvard Samsets bok Lys (Spartacus). Engasjerende og godt formidlet. Og et tema som kanskje er nerdete, men viktig for alle. Og så vil jeg rose Samlaget for sin serie Norsk røyndom – det er forlagsarbeid av høy klasse!

 

Anne Iversen, informasjonssjef i Vigmostad & Bjørke

Tove Braathen: Effekten av måneskinn på nyfallen snø (Vigmostad & Bjørke)

– Det er mange av våre forfattere som hadde fortjent mer oppmerksomhet, men mitt hjerte banker litt ekstra for Tove Braathen. Hun debuterte i godt voksen alder i fjor med blinkskuddet Alle disse dagene og allerede i høst kom hun med nok en innertier. Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en klok og sorgmunter roman om to kvinner som livet har satt på prøve. Men det er også en skarp og aktuell fortelling om resultatstyring i skolen, fremmedgjøring og manglende tilhørighet med det flerkulturelle Grorud som bakteppe. Tove Braathen har, i likhet med sin mye omtalte forfatterkollega Zeshan Shakar, bodd i Groruddalen i hele sitt liv og skriver med varme, engasjement og innsikt om integreringsproblematikken i Oslo øst.

Per Petterson: Menn i min situasjon (Oktober)

– Per Petterson trenger vel strengt tatt ingen ekstra anbefaling, men jeg må bare benytte anledningen til å nevne Menn i min situasjon, som er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Ellers har jeg en har en hel stabel med uåpnete romaner fra bokhøsten som jeg håper jeg får pløyd meg gjennom i løpet av juleferien. Den første jeg skal kaste meg over er Ene: skissen av Ida Hegazi Høyer. Hun er en spennende forfatter som jeg aldri blir klok på. Har lest alle bøkene hennes med vekslende grad av entusiasme, undring og beundring. Hva har hun kommet opp med denne gangen? Det gleder jeg meg til å finne ut av.

 

Ragnfrid Trohaug, forlagssjef i Cappelen Damm

Vera Micaelsen: Spør Vera (Cappelen Damm)

– Fra eget forlag vil jeg løfte fram nylig avdøde Vera Micaelsens bok Spør Vera, som er ei samling spørsmål om vanskelige, morsomme, flaue og forunderlige ting stilt av leserne i Aftenposten jr. Vera ga kloke svar på alt fra hvorfor blir jeg så glad av å ta på meg fotballsko? til hvordan kan jeg bli venn igjen med venninna mi som jeg har krangla med? Som barn har man ofte mange spørsmål man ikke har svar på, følelser man ikke har språk for og mange har ikke en voksen de kan spørre. Da er det fabelaktig fint å ha ei bok som har gode svar på viktige spørsmål. Jeg tenker på denne boka som ei viktig håndbok for barnelivet. Har man Spør Vera så er man litt tryggere i verden.

Teresa Grøtan: Før øya synker – en klimadokumentar (Gyldendal)

– Sakprosaboka Før øya synker- en klimadokumentar fra Gyldendal er ei bok som fortjener taletid, fordi den formidler et viktig og aktuelt emne på en god måte. Forfatter, journalist og festivalsjef Teresa Grøtan har reist verden rundt og besøkt barn og unge på steder som er rammet av klimaforandringene. Hun snakker med ungdommer på Kiribati, øyriket som står i fare for å bli oversvømt og utradert, besøker unge klimaaktivister i et brannherja California og treffer ungdommer som fikk huset sitt knust av ras på Svalbard. Ikke bare lærer leseren om klimaendringer og ofrene for disse endringene, man får som leser også en introduksjon til den journalistiske og fortellende sakprosaen, en sjanger man ikke finner i skolebøkene på samme måte. Det lære og erfare at all kunnskap fortelles fra et ståsted, er viktig lærdom, spesielt i vår tid.