Jeg skal hjelpe deg – en sykepleiers farvel til eldreomsorgen

– Jeg forstår ikke hvordan du takler å jobbe på sykehjem, sa en perifer venninne da mannen min og jeg var i et middagsselskap hos et vennepar.

Publisert: Skrevet av: Vigdis J. Reisæter, forfatter og sykepleier

Uniformen var byttet ut med en fotsid blomstrete kjole. Det var lørdag, og jeg hadde fri for første gang på tre uker. I utgangspunktet jobbet jeg kun hver tredje helg, men i det siste hadde det blitt mange ekstravakter. Litt fordi vi trengte pengene. Mest fordi det hadde manglet sykepleiere på jobb. Venninnen min fortsatte: – Jeg jobbet en liten periode som pleieassistent da jeg studerte, men jeg sluttet etter fire vakter. Jeg gjorde jo ikke noe annet enn å tørke bæsj.

Arbeidsuken som lå bak meg, hadde satt sine spor i kroppen, og jeg begynte å kjenne at det andre glasset med rødvin var på vei til å få musklene i nakken min til å slappe av. Nå strammet de seg igjen. For det var akkurat slike fordommer mot eldreomsorgen som var med på å gjøre arbeidet på landets mange sykehjem til lavstatus. Det frustrerte meg at mange hadde et bilde av at geriatrisk sykepleie i hovedsak handlet om å tørke gamle mennesker bak. De kunne ikke vært lenger fra sannheten. Selvsagt var også det en del av arbeidet, men det var viktig for meg at folk på utsiden forsto at sykepleien som foregikk rundt omkring på sykehjemmene, handlet om så mye mer. Så jeg kastet meg ut i en lang forsvarstale for yrket mitt og for sektoren min.

Mellom biter av oksehalegryte og slurker med rødvin forsøkte jeg iherdig å få menneskene rundt bordet til å se sykepleien på sykehjem slik jeg så den. Som et samfunnsansvar. At hånd i hånd med å håndtere andre menneskers kroppsvæsker og sykdom så handler det også om å gå inn i oppgaver som berører felter som juss, etikk, ernæring, psykologi, kommunikasjon og anatomi. Sykepleie for eldre er farmakologi, fysikk, kjemi og biologi. Det er også politikk, og filosofi. Sykepleie på sykehjem, og alle andre steder, dreier seg om å ha ulike roller, viktige roller, i ethvert pasientforløp.

Statistikk viser at Norge mangler 6000 sykepleiere. I 2035 vil tallet være 28 000. En av fem har forlatt sykepleieryrket ti år etter endt utdanning. Jeg er en av dem. Har vi råd til å miste flere?

Da jeg var ferdig med å snakke, satt alle stille. Noen nikket. Kommenterte at de ikke hadde tenkt på det på den måten tidligere. Mannen min ga meg et overbærende blikk. Monologen min ble kanskje litt i overkant. Men han visste hvor mye dette betydde for meg. Lente seg over bordet, strøk meg over hånden som hvilte rundt vinglasset og gned litt ekstra der gifteringen min skulle sittet. Den lå i en skål på badet. Jeg glemte som regel å ta den på meg når jeg var ferdig på jobb. Nå hadde den ligget der i over et halvt år.

Venninnen min, som hadde brakt temaet på banen, så ut til å ha falt av lasset for lengst. Hun smilte til meg, og startet en samtale med sidemannen. Gjennom andre parallelle samtaler rundt bordet hørte jeg henne fortelle hvor mye hun hadde hatt å gjøre på jobben de siste ukene. Tenk på tirsdag rakk hun ikke engang å spise lunsj!

Mange av vennene mine har valgt helt andre yrkesretninger enn meg. Rundt bordet satt det kunstnere, designere, fotografer og stylister. Andre igjen var forskere, en og annen var lærer, og et par jobbet i butikk. Én etter én kastet de seg på det nye samtaleemnet. Det så ut til at det var flere som hadde hatt travle dager i det siste, og samtalen ble livlig. Et fotooppdrag hadde blitt utsatt flere timer fordi modellen hadde forsovet seg, stoffprøver hadde ikke ankommet i tide, og en annen hadde vært hjemme to dager med sykt barn og hadde gått glipp av et viktig møte.

– Jeg har ikke hatt tid til å spise lunsj siden jeg begynte som sykepleier, hadde jeg lyst til å skyte inn. En av pasientene mine døde alene på rommet på onsdag fordi vi ikke var mange nok på jobb.

 

 

Jeg gjorde det ikke. Nå var det min tur til å falle ut. Jeg forsøkte så godt jeg kunne, men jeg hadde store vansker med å møte jobbproblemene deres med ektefølt sympati. Det lå ikke i min natur å heve meg over andre, og jeg kunne godt forstå at alle scenariene de beskrev opplevdes frustrerende, men når jeg tilbrakte dagene mine med å ta vare på mennesker på sitt mest sårbare, mennesker som var i den siste fasen av livet, så ble jobbproblemene som vennene mine presenterte, overfladiske – på en måte uviktige – i forhold.

Brøt grunnleggende menneskerettigheter

Jeg snakket ikke noe mer om jobben min den kvelden. Og sakte, men sikkert sluttet jeg å snakke om arbeidsdagene mine til mannen min også. Ikke fordi han ikke var interessert, men fordi jeg ikke orket. For hvordan forteller du egentlig en utenforstående at du har brukt store deler av dagen din på å vaske en mann du fant badende i sin egen avføring? Hvordan skal du beskrive det desperate blikket til den du skulle ha hjulpet i tide, men ikke rakk?

Hvilke ord skal du bruke for å få noen til virkelig å forstå følgene av å alltid komme til kort? Det går ikke. I alle fall klarte ikke jeg det. Så da lot jeg heller være og sa ingenting. I stedet lot jeg alle historiene og opplevelsene mine bli inni meg. For snart to og et halvt år siden sluttet jeg i jobben min som sykepleier. Jeg sluttet fordi jeg ikke lenger kunne stå inne for den eldreomsorgen jeg og mine kolleger ble tvunget til å utføre på jobb. En eldreomsorg som gikk på etikken og verdigheten løs. En eldreomsorg jeg mener brøt med grunnleggende menneskerettigheter og som gjorde at pasientene mine havnet i uetiske og nedverdigende situasjoner fordi jeg ikke rakk frem i tide. Fordi noen andre påla meg så mange oppgaver at jeg ikke strakk til overalt. Fordi det var for få mennesker med fagkompetanse på jobb.

Begynte med en klump i magen

I boken min, Jeg skal hjelpe deg – en sykepleiers farvel til eldreomsorgen, har jeg tatt bladet fra munnen, og deler de historiene og opplevelsene jeg tidligere tiet om. Samtidig som jeg ønsker å vise det brede spennet som ligger i sykepleierrollen, og hylle pleierne som hver dag, til tross for at forholdene ikke alltid er lagt til rette for det fra organisatorisk hold, gir omsorg og skaper hverdagsmagi rundt om på landets sykehjem, så ønsker jeg også å bryte tausheten om de uverdige forholdene som utspiller seg på norske sykehjem. I tillegg har jeg satt ord på hvordan det var å daglig måtte gå på kompromiss med en faglig forsvarlig praksis jeg visste var til det beste for pasientene mine, til fordel for alle effektivitets- og økonomikravene vi ble pålagt. Alle disse kravene som ga oss pleierne på jobb tidsnød. En tidsnød som igjen ga oss dårlig samvittighet for alt vi ikke fikk gjort.

Det begynte som en klump i magen allerede på sykepleierstudiet, da jeg var vitne til forhold som gikk ut over pasientsikkerheten og som var høyst kritikkverdige. Klumpen ble ikke noe mindre da jeg kom ut i lønnet arbeid. Men jeg lærte meg raskt å overse den. I veldig mange år sa jeg til meg selv: «Det er bare slik det er – det er bare å gjøre det beste ut av det.» Men etter hvert ble klumpen til en verkebyll som ikke lenger lot seg overse. Jeg kunne ikke lenger stå inne for arbeidet jeg utførte, så jeg forlot jobben min i protest. Ikke fordi det var en jobb jeg ikke trivdes i, men fordi det var en jobb jeg elsket.