Jakten på Britney Spears

«Ser jeg meg selv lenge nok i speilet, ser jeg fortsatt Britney.»

Publisert: Skrevet av: Linnéa Myhre, forfatter

Jeg har så lenge jeg kan huske vært fascinert av Britney Spears. Helt siden hun ble verdensberømt over natten på slutten av 90-tallet, har jeg sett meg i speilet og drømt om å se ut som henne. Jeg kopierte stemmen og dansetrinnene hennes – ville være henne. Og jeg var ikke alene.

Britney ble forbildet til en hel generasjon, og representerer fortsatt mye for mange.

Meg, meg, meg av Linnéa Myhre, Jakten på Britney Spears

I Meg, meg, meg reiser en ung jente til Los Angeles. Uten en plan for oppholdet – annet enn å være rundt kjæresten Zen den lille tiden han ikke jobber – begynner hun å lete etter ting å bruke tiden sin på. I mangel på noe annet kommer hun tilfeldigvis over et youtube-klipp av Britney. Det bringer henne umiddelbart tilbake barndommen. Den delen av livet hun husker som både lykkelig og smertefri, samtidig som noe uavklart og vanskelig. Hva var det egentlig som skjedde?

Minnene om Britney føles fortsatt varme og trygge, og bringer fram lengselen etter å være barn. Og det er i dette øyeblikket hun bestemmer seg – akkurat på grensen mellom barn og voksen, midt i englenes by: Hun skal finne Britney Spears.

«Generasjon meg, meg, meg»

Å dykke ned i sine egne barndomshelter og -minner kan vekke vonde følelser. Det kan fortelle oss noe om hvorfor vi ble som vi ble, og hvorfor vi velger som vi gjør. Vi blir påminnet egne begrensninger og frykter, og kan gjøre oss enda mer engstelige for å gå i de samme fellene som våre forfedre. Slik har det kanskje alltid vært, og slik vil det muligens fortsette å være.

Og for hovedpersonen i Meg, meg, meg oppstår en orkan av følelser. Særlig idet hun midt i jakten på Britney blir tvunget til å ta det kanskje mest voksne valget i sitt liv. Problemet er bare at hun ikke evner å se noen andre enn seg selv, og i frykt for å velge feil, kommer hun ingen vei.

Historien fortelles gjennom øynene til min generasjon, en generasjon som ofte omtales som «generasjon prestasjon». Den pliktoppfyllende og flinke, men på den andre siden selvopptatte og engstelige. Vi som vegrer oss for å være feil, si noe feil, velge feil, gjøre feil. Vi som vil realisere oss selv før vi tar noen sjanser, og som vil ha en garanti på at alt skal gå bra når vi først gjør det. Vi som vil være barn så lenge som mulig, og utsette voksenlivet til vi faktisk blir voksen. Men når blir man egentlig voksen?

«I’m not a girl, not yet a woman»

Britney vet en ting eller to om å ikke vite om man er barn eller voksen. Siden hun ble kjent som barnestjerne, har hun vokst opp foran øynene våre. Vi har sett kjærester komme og gå, og graviditeter bli til barn. Hennes mentale sammenbrudd ble underholdning for en hel verden, og i dag har hun rukket å bli 37 år. Skal man dømme Britneys oppførsel ut ifra hennes sosiale medier-konti i dag, føler hun seg imidlertid ikke særlig voksen.

Om det er fordi hun ble verdensberømt som barn, eller fordi man faktisk ikke er voksen som 37-åring, vites ikke. Men det er likevel mye å relatere seg til i Britneys liv og følelser, om man bare ser nøye nok etter.

Og ser jeg meg selv lenge nok i speilet, ser jeg fortsatt Britney.

 

Linnéa Myhre