Ingen tid å miste

Tore Renberg begeistrer igjen!

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Ingen tid å miste av Tore Renberg

Cappelen Damm

199 sider

 

Når Tore Renberg kommer med ny roman, sitter vi sprekkeferdige av forventning idet vi blar om til første side. Dette er en forfatter som våger seg inn på nye territorier, som strekker forfatterskapet sitt i ulike retninger. Fra det sprudlende, billedrike og rå, til det vare, skjøre og underfundige. Man kan alltid vente seg en ny opplevelse – en god en.

Inspirert av en mormor

Tore Renbergs nye bok Ingen tid å miste er en varm roman om et mor-datter-forhold som er inspirert av relasjonen mellom moren og mormoren til Renberg. Han skriver i romanens etterord at personligheten til karakterene er ren fiksjon. En og annen reell situasjon har sant nok funnet vei inn på boksidene, påpeker han imidlertid, og språket er basert på brev mormoren skrev til Renberg over mange år.

Kjøp boken Ingen tid å miste av Tore Renberg her i ARK-bloggen

Ingen tid å miste tar deg tett på livet til en eldre kvinne og hennes datter, som etter ektemannens død begynner å møtes hver onsdag, for å komme nærmere hverandre før det er for sent.

Edna er 89 år gammel da ektemannen dør. Hun har ikke hatt et særlig nært forhold til datteren Tove – som var sterkere knyttet til faren både i barndommen og i voksen alder. Dette skal de bøte på nå, trass i at de to kvinnene er svært forskjellige, med ulikheter som kanskje heller skaper friksjon enn harmoni – men også underholdende dialog.

Vemod og spionasje

Ingen tid å miste er et vakkert, varmt og litt vemodig verk – et menneskeportrett som byr på fine utsnitt av et liv på vei mot en ende.

Renberg er en mester i å gi leseren en naturlig og behagelig plass i sine litterære univers. I denne romanen bringes du til og med inn i handlingen. Du gis en observerende rolle – det føles filmatisk og fascinerende å manøvrere seg rundt i teksten til Renberg, og få skamløst spionere på karakterene hans.

Hvor er vi? I hvilket liv? Vi lukker skapdørene pent etter oss. I det nederste hjørnet som vender mot hagen, får vi øye på et bord. På bordet står en symaskin med grått plasttrekk. Det er en Singer. På den korteste veggen, tvers overfor skapene, henger et broderi. Det er ganske stort, det kommer med dype, tunge farger, vanskelig å like, men lett å la seg bevege av. Er dette alt? Det må være mennesker her. Vi myser. Vi lytter. Vi er de nysgjerrige.

Romanen er stillferdig og sjarmerende, men også humoristisk og menneskelig i alle fasetter. En liten verden du tilbringer noen ytterst behagelige timer i, før du sier farvel til Edna og datteren Tove – berørt og beriket.