Å lese Hvitt hav gjør deg litt klokere, litt mer ydmyk

Hvitt hav, oppfølgeren til Roy Jacobsens fortreffelige roman De usynlige, er et mesterverk – en pur fryd å lese.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Roy Jacobsen er en ordkunstner av de sjeldne. Det beviser han gang på gang, og i høy grad med Hvitt hav, som er ute i pocket nå. Dette er en roman man leser så langsomt man bare makter, for å nyte den så lenge som mulig. Underveis i lesingen stanser man nærmest andektig opp for å la setninger synke inn.

Året er 1944. Ingrid drar tilbake til Barrøy, sin barndoms øy. I sin ensomhet befolker hun den øde øya og ruster opp til den kommende vinteren. Hun setter garn, reparerer, planlegger, vandrer og eksisterer. Men hun er ikke alene. Krigens grusomheter inntar også Barrøy, og gjennom et skjebnemøte får Ingrid oppleve kjærligheten en stakket stund, gjennom kalde, inderlige vinteruker.

Ingrid Barrøy er en skikkelse man umiddelbart fester seg ved. Hun er en bauta i dette underfundige universet, en manifestasjon man nærmest kan ta på. Og hun borer seg inn i deg, side for side, og etter endt lesning, er hun blitt som en nær og kjær. Du vil savne henne, rett og slett. Så forvent litt kjærlighetssorg når du har lest ferdig denne boken.

Å bo på en øy er å lete. Ingrid hadde lett siden hun ble født, etter bær, egg, dun, fisk, skjell, garnstein, skifer, sauer, blomster, kassebord, ris …, en øyboers øyne leter uansett hva hode og hender holder på med, rastløse blikk over øyer og hav som haker seg fast i den minste forandring, registrerer det mest ubetydelige tegn, ser våren før den kommer og snøen før den maler sine hvite strøk i grøfter og søkk, de oppdager dyrene før de dør og barna før de faller og ser den usynlige fisken i havet under svermer av hvite vinger, synet er øyboerens pumpende hjerte.

Men da Ingrid gikk ut denne morgenen og så i været at hun heller ikke i dag kom seg inn i bygda, fikk hun fornemmelsen av å lete etter noe som ikke lot seg finne, uansett hvor hardt og anstrengende hun stirret, det lignet følelsen av å begå en feil før man begår den; og bare de samme forrevne skyteppene som gled over himmelen og her og der slapp fra seg skrå elinger over det rastløse havet, ikke et liv å se.

Roy Jacobsens språk er både mektig og lett. Ingen ord er overflødige eller ubetenksomme, men føles naturlige og like rettmessige som en hjertefølt betroelse. Å lese bøkene hans gjør deg klokere og mer ydmyk overfor naturens makt og menneskets plass i den.

Har du ikke lest den første boken, De usynlige? Da er du rent ut sagt heldig. Du har en sjeldent god leseopplevelse til komme.