Horst og Enger: Les første kapittel av Slagside

Her kan du lese første kapittel av Slagside, ny krimroman fra Jørn Lier Horst og Thomas Enger.

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Ny krimroman for forfattermakkerne Jørn Lier Horst og Thomas Enger – Slagside er tredje bok i serien om Alexander Blix og Emma Ramm.

Slagside av Jørn Lier Horst og Thomas Enger

Etterforsker Sofia Kovic har funnet en sammenheng mellom flere drap og dødsfall i Oslo det siste året. Den siste oppdagelsen hun gjør, fører til at hun prøver å få tak i sin sjef, Alexander Blix. Sofias oppdagelser får uhyggelige konsekvenser for henne selv, sjefen hennes, og ikke minst hans datter, Iselin. Slagside er historien om hvordan en drapsmann blir til.

Les første kapittel av Slagside

Kapittel 1

 

Avhørsrommet hadde ingen vinduer, bare grå vegger, tre stoler og et bord i midten. Luften var klam. Varm.

Alexander Blix hadde tilbragt timevis i ulike avhørsrom, men ikke her, hos Kripos. Og definitivt aldri på denne siden av bordet.

Han tok seg til pannen. Bandasjen. Det verket i stingene.

Tanken på Iselin fikk en skarpere smerte til å forplante seg fra mellomgulvet, til brystet. Den fine, lille jenta hans. Det skremte blikket, den ubevegelige kroppen. Alt hadde skjedd så fort. Han hadde ikke rukket å tenke.

Døra foran ham gikk opp.

«Beklager at du måtte vente,» sa mannen som kom inn i rommet. «Mye som skjer akkurat nå.»

Bjarne Brogeland var nesten 190 centimeter høy, veltrent fortsatt selv om han var i slutten av 40-årene, nøye med hvordan han kledte og tedde seg. Kortklipt, mørkt hår. Nybarbert, så det ut til fra der Blix satt. Rommet ble straks fylt av en maskulin parfyme som fikk det til å velte seg i magen.

Brogeland tok noen forsiktige skritt inn mens døra lukket seg automatisk bak ham. Han hadde et glass vann i den ene hånden, en bunke papirer og en penn i den andre. Han satte seg. La fra seg papirene og kikket opp og ned på Blix, som om han noterte seg hvilke skader han hadde pådratt seg, og gjorde seg noen tanker om dem samtidig.

Blix hadde jobbet på samme avdeling som Brogeland i mange år, men sjelden sammen, rett og slett av den enkle grunn at de aldri hadde kommet spesielt godt overens. Blix hadde vært glad den dagen han hørte at Brogeland skulle begynne som spesialetterforsker i Kripos.

«Hvordan går det med datteren din?» spurte Brogeland. Blix trakk pusten dypt. Bildene skyllet kaldt gjennom ham. Han så for seg tauet, fallet, den livløse kroppen på det skitne betonggulvet. Blodet og den forvridde stillingen. «Jeg vet ikke,» sa han og pustet tungt ut, måtte kjempe for å holde tårene tilbake. «Jeg skulle få beskjed så snart de var ferdige på operasjonssalen. Men – dere har jo tatt mobilen min, så …»

«Du vet hvordan det er,» sa Brogeland.

Han så ned.

«Ja.»

«Jeg har gitt beskjed om at de må komme inn hit så fort de hører noe.»

«Hvem er de?» spurte Blix.

«Eh, de andre her på huset. De som sitter og ser og hører på.»

Han gjorde et nikk mot et kamera øverst i rommets venstre hjørne. Blix fulgte ikke hodebevegelsen. Spurte isteden:

«Skal dere avhøre Emma også?»

«Det … kan jeg ikke svare på,» svarte han. «Du vet …»

«Taktiske hensyn,» sa Blix.

Brogeland trakk på smilebåndet, men utdypet ikke. «Du er sikker på at du ikke ønsker å ha en advokat til stede?»

«Ja.»

«Og du er sikker på at du er i stand til å gjennomføre dette? Nå, mens …»

«Jeg vil bare ha det overstått,» sa Blix. «Så jeg kan komme meg tilbake til Iselin.»

Brogeland myste mot ham, som om han var usikker på om Blix ville kunne forlate huset overhodet.

Blix holdt blikket hans. Spesialetterforskeren flyttet på seg i stolen. Tok en slurk av vannglasset. Forsikret seg om at videoopptaket var i gang før han forklarte hvem som satt der, hva klokka var, hvilken sak det gjaldt.

«Du kjenner prosedyrene, Blix,» sa Brogeland. «Vi må igjennom det.»

«Det har jeg ingen problemer med.»

«Fint. Alder?»

«48 år.»

«Sivilstatus?»

«Skilt. Jeg bor alene.»

«Adresse?»

«Tøyengata 13 i Oslo.»

«Hva jobber du som?»

«Politiførstebetjent, Voldsavsnittet, Oslo politidistrikt.»

«Hvor lenge har du vært det?»

«De siste åtte årene.»

«Og hvor lenge har du jobbet i politiet totalt?»

«21 år og nesten sju måneder.»

Blix svarte uten å flytte blikket fra et punkt i gulvet. Det var blitt trykkende varmt. Han svettet, men tørket seg ikke.

«Timo Polmar,» fortsatte Brogeland. «Hvem er det?»

«Det …»

Blix klemte fingrene mot hverandre.

«Det vet jeg ikke.»

«Du vet ikke?»

«Nei.»

«Men … det er han du har skutt og drept?»

Blix skar en grimase. Den parfymen …

«Jeg tror det,» sa han. «Men jeg kan ikke si det sikkert.»

«Hvorfor ikke?»

«Jeg … hadde aldri sett ham før i dag. Og jeg sjekket ikke ID-en hans etter at jeg …»

Brogeland rynket pannen og gjorde et notat i et av papirene i fanget.

«Du … skjøt ham fire ganger?»

«Det stemmer sikkert.»

«Hvorfor fire?»

«Fordi …»

Blix trakk pusten dypt.

«Fordi det var det som måtte til for å stanse ham.»

Brogeland betraktet ham i noen sekunder.

«Jeg gjorde det jeg mente var nødvendig,» utdypet Blix. «Der og da var det berettiget å skyte. Det var fire berettigede skudd.»

Brogeland sa ingenting til det.

«Kan du fortelle meg hvordan vi endte opp her?» kom det omsider fra ham. «Kan du forklare hvordan det har seg at du har skutt og drept en mann nå i kveld?»

Blix satte seg litt opp og la fingrene mot hverandre, slik at de dannet en trekant.

«Jeg kan i hvert fall prøve.»