Hoppe etter ruccola – en bok om språk

Språkviter og forfatter Helene Uri er ute med ny bok om språk! Hun forteller om boka Hoppe etter ruccola her.

Publisert: Skrevet av: Helene Uri, språkviter og forfatter

Jeg har skrevet bok. Språkbok!

Boken handler om de store tingene, som språkdød og språket som maktmiddel. Hvilke språk er de største og mektigste i verden? Er det bedre å bruke betegnelsen fylkesdirektør enn fylkesmann? Vil et nyord som matvinn hjelpe oss til å kaste mindre mat? Det handler like mye om de små tingene, som forskjellen mellom bindestrek og tankestrek – og et eget avsnitt om semikolon. Er du semikolon-entusiast, eller tilhører du den gruppen som synes semikolon er et jåletegn? Vet du reglene for bruk av semikolon? Noen av temaene kan provosere: For hva synes du egentlig om pronomenet hen? Er det greit at mange ungdommer snakker om den store sjærligheten?

Helene Uri, Hoppe etter ruccola, en bok om språk

Andre temaer er mer egnet til å bringe leseren i godt humør. Gjennom flere år har jeg spurt folk om deres favorittord. Et annet tema som får frem smilet hos mange, er det jeg har kalt for familieord eller arvede ord. Det er ord som familier har utviklet selv, og som ofte brukes i generasjon etter generasjon. Vi arver nemlig ikke bare sølvtøy, men også ord og uttrykk. Jeg har fått tilsendt hundrevis av eksempler på sånne ord. Mange har sin opprinnelse i barnespråk. Ganske fornøyelig er grisen-sin-grøt (for risengrynsgrøt) og cornflakes-bukser (for kordfløyelsbukser). Ikke rent sjelden tror barn at tøyseord som brukes innad i en familie, er ord som er gangbare overalt. En skriver at hun nylig og først i voksen alder forsto at uttrykket ikke lyder «ha til salt i såret» …

Og apropos uttrykk: Utgangspunktet for boken har vært språkspaltene jeg har hatt på trykk i Aftenposten i løpet av de siste to årene. Tittelen spiller på min rolle som språkspaltist. Jeg overtok nemlig etter en legende, og legenden heter Per Egil Hegge. Så for meg ble det som å hoppe etter Wirkola – eller altså ruccola, som noen tror det heter. Mange uttrykk får ny vri. I dette tilfellet er det nok slik at mange unge ikke kjenner til skihopperen Bjørn Wirkola. Han hadde sin storhetstid på 60-tallet, så det er jo ikke så rart. Men ruccola er noe alle vet hva er (det visste nok ikke nordmenn på 60- og 70-tallet …)! Så kan man jo vekselvis le av eller irritere seg over forvridde uttrykk som «ikke den smarteste kniven i skuffen», «båten blir til mens man ror», «bøye seg i hatten» og «fisk i mosen».

Språk forandrer seg. Sånn har det alltid vært, og sånn kommer det til å være. Et ord som har endret bruksområde i de årene jeg har levd, er gravid. Finnes det gravide menn? Hva synes du? Det er blitt vanlig å si «vi er gravide»; tidligere ville man ha sagt «vi venter barn» for å uttrykke det samme. Det er også blitt vanlig å bruke ordet gravid om dyr som skal ha unger, men det tradisjonelle ordet er drektig.

Ordforrådet er det som forandrer seg raskest. Uttale, bøyning og setningsbygning/ordrekkefølge forandrer seg også, men ikke så fort som ordene. Noen ord går ut av bruk. Det kommer nye ord, og ord skifter betydning eller bruksområde. Når noe nytt oppstår, får vi nye ord. Teflonpanne, kollisjonspute og iPhone er eksempler på det. Men nye fenomen kan også påvirke allerede eksisterende ord. Da mobiltelefonen kom, ble telefon til fasttelefon. Med strømmetjenestene kom ordet lineær-TV, og for å understreke at snøen er naturlig og ikke skutt ut av en snøkanon, kom ordet villsnø. Eksisterende ord byttes også av og til helt ut. Tidligere het det ikke mascara, men øyensverte, og på et tidspunkt ble slikkepinne til kjærlighet på pinne – nå bare kjærlighet. Det er ikke mange som spiser formiddagsmat i våre dager. De fleste hiver i seg lunsj. Og sier noen kortbukse og skyggelue lenger? Her er det forskjeller mellom både generasjoner og dialekter.

Jeg skriver selvsagt også om hvordan engelsk påvirker norsk. Hva synes du om setningen «Jeg foretrekker americano over cappuccino»? Stusser du over den? Det kan si noe om alderen din, for vi gamliser både sier og skriver nok oftest «Jeg foretrekker americano fremfor cappuccino».

Dette er bare noen av temaene jeg skriver om. Det kan nok være jeg er mer opptatt av språkglede og språklige kreativitet enn av å fekte med en nykvesset rødblyant. Men det finnes ting jeg irriterer meg over, og jeg skriver jo om dem også … Språket i boligannonser for eksempel. Kanskje lider jeg likevel av et mildt tilfelle av grammatisk pedanteri-syndrom (GPS)? Dette syndromet kjennetegner de som irriterer seg over språkfeil, og som har en sterk trang til å rette på andre. Det er en lidelse som rammer mange. Noen har svake symptomer, mens andre er hardt rammet og retter på andre i tide og utide. Ofte har GPS-rammede kjepphester, og de vanligste er feil orddeling, bruken av uttrykket i forhold til og feil bruk av da og når. Hvordan står det til med deg? Et snev av GPS, kanskje?

Helene Uri