Hjemmepåske i koronaens tid

Våren 2020 gjør koronapandemien at hytte- og fjellturer må avlyses. I stedet drar vi på hengekøyetur i Østmarka, en blandet fornøyelse med mye læring. Når vi legger ut med tunge sekker, mat, klær, hengekøyer og soveposer for to døgn i marka, er vi på langt nær de eneste som finner glede i friluftslivet. Det er folk overalt.

Publisert: Skrevet av: tekst og foto Julie Maske, forfatter

Teksten er hentet fra Ut på tur med ungene av journalist Julie Maske.

Balder, Dag og Sunniva har sittet med kartet over Østmarka for å finne de mest ideelle stedene for hengekøyer. De har sett på satellittbilder og landkart, tolket og diskutert.

Kravlista er lang:

□ Utsikt
□ Vann – både rennende og en innsjø til å bade i
□ Bra bålplass
□ God tilgang til ved
□ Ikke for langt å gå
□ Ingen andre mennesker (det er flaut med mamma og pappa)
□ Stillhet
□ Gode trær til å feste hengekøyene i

 

Som alltid har vi somlet, og det er allerede langt på dag når vi slenger på oss sekkene og tråkker inn i granskauen. Starten er fra parkeringsplassen ved Sandbakken, en av mange populære innganger til Østmarka. Målet er noen flotte leirsteder ved Kløftetjern første natt, og så videre til en holme i Skålsjøen vi tror kan være fin neste dag.

Den opprinnelige planen for påsken var hytte-til-hytte-tur i det fjellområdet i Sør-Norge med beste værutsikter.

— Å tråkke i Østmarka er liksom ikke oss, sier Balder. – Men det er fint å være på tur uansett.

Å høre ham si det er musikk i mine ører. Om noen få dager fyller han tretten år. De siste ukene har det vært mange tårer. Ingenting er som det pleier, han får ikke feiret med klassen, og den sedvanlige bursdagsfeiringen hos farmor første påskedag i Stryn, blir det heller ikke noe av.

— Husket du ingredienser til S’mores?
— Du mener marshmallow, kokesjokolade og kjeks til desserten?

Han nikker og jeg smiler bekreftende. Alt er med, også tacolefse, ost, tomatsaus og pepperonipølse til å pakke i aluminiumsfolie og steke på bålet til familiefavoritten kalt Gamle svarten.

Vi må gå på for å komme fram til Kløftetjern før mørket faller på. Sunniva og Dag legger seg i front og skjener bort fra stien. Ganske raskt skjønner vi at snarveien blir en omvei (at vi aldri lærer) gjennom et tett ungskogkratt. Skogbunnen er myk og tung å gå i, og i skumringen er det som om noen gjemmer seg i alle mosegrodde stubber og krokete trær.

— Æsj, sier Balder.
Han rekker å ta et steg tilbake, og unngår med et nødskrik å stå med beina plantet i menneskeavføring. — Å nei, sier Sunniva.

For akkurat da ser de det begge to. Leirstedet de hadde så store forventninger til, er allerede tatt. Noen hundre meter lenger framme skimter vi flammene fra et bål og hører lavmælte stemmer. Skogen er full av folk. Vi er sent ute. Mørket er i hælene på oss, og vi må finne et sted og slå oss til ro før det blir for sent.

 

— Hvorfor lærer vi aldri, aldri, aldri, sier jeg surt.
— Jeg var klar lenge. Det var dere som somlet, sier Dag anklagende. Så har vi det gående, en liten stund, før Sunniva bryter inn.
— Skjerp dere, dette skulle være en hyggelig tur. — Hva med her?
Balder har funnet noen trær.
— Eller her? sier Dag, litt lenger unna.

Vi er i utkanten av en myr. Det lukter litt rart. Men vi ser ingen andre og blir enige om et sted midt imellom. Ungene er superkjappe med å få på plass hengekøyer, underlag og soveposer, og hjelper Dag med å sanke ved til et lite bål. Jeg sliter med å få opp vår hengekøye. Av alle ting i verden har jeg kjøpt en familiehengekøye på åtte meter, med plass til alle sammen. I teorien. Selv om vi strammer alt som strammes kan, prøver å ligge på tvers og ikke skli, ender Dag og jeg med å ligge i bunnen av hengekøya, utenfor liggeunderlagene våre, som de siste sure og gjenglemte eplene på bunnen av en plastpose. Natta blir lang og søvnløs.

— Kan vi stå opp nå? spør Dag lengselsfullt ved første lille tegn til dagslys.

Han må slite for å komme seg ut av hengekøya, og tar noen gode runder med bøy og tøy for å få kroppen på plass igjen.

— Dette var ille, sier jeg, som kjemper meg opp av soveposen fra dypet av hengekøya.

Dag koker kaffe av vannet rett nedenfor leirplassen. Den smaker dritt og jeg, som vanligvis svelger unna, spytter ut allerede etter første munnfull og brekker meg.

— Var den så ille? Det er myrvann, sier han og ler.

— Jeg syns vi skal pakke sammen og komme oss videre snarest, til et sted vi kan koke skikkelig kaffe, sier jeg.

— Enig, sier Balder. – Kan vi ikke vente med frokost til vi finner et annet og bra sted?

Kort tid etter har vi ryddet leiren og gjort vårt beste for å skjule sporene etter oss. Med morgensola rislende gjennom trærne tusler vi videre. Den kjipe natta er fort glemt når vi oppdager
hvor fint det er i Østmarka på denne tiden av året. Vi er aldri her i april, når vinteren slipper taket og naturen våkner til liv. Enkelte steder ligger snø som små øyer i skogen, og bjørka har så vidt fått museører. Noen trestammer ligger veltet over ende, gnagd ned av sultne bevere.

— Jeg er litt spent, sier Balder. – Tenk om den leirplassen også er opptatt. Hva gjør vi da? Odden i Skålsjøen er uten sti. Vi bøyer unna greiner, tråkker over nedfallsskog og må forsere en halvtint myr, noe som byr på mange og lange hopp fra en tørr rabb til den neste. Vi går så stille vi kan, mens vi lytter etter andres stemmer, andres lyder. Men det er bare vår egen framferd som bråker, med kvister som brekker og støvler som svupper i myra.

Et sted er det tegn til at noen har vært her før oss. Trær er bøyet til, det ligger kull i en sammenrast bålplass, og noe ved er samlet i en haug. Men helt ytterst på odden kan vi endelig puste ut. Der har det ikke vært noen på en stund, selv om det er ordnet til med benker og er et godt sted å være, under høye furuer, med utsikt over vannet. Her er det akkurat som bestilt, og vi er alene.

— Puh, sier Sunniva.

Og der på odden blir vi, i nesten et døgn. Vi steker pannekaker, griller marshmallows, utvikler vår egen musikkonkurranse, øver på å ligge godt i familiehengekøya og på å bare være, uten å gjøre. Balder og Sunniva bruker smarttelefonene sine til å se noen nedlastede episoder fra Netflix, men det blir snart nok uinteressant.

— Hva gjør dere? — Vi ser ut i lufta.

Når mørket siger på, ser vi gjenskinnet av et annet bål i andre enden av Skålsjøen og hører fjerne stemmer. Vi er sammen med andre og alene, i en høyst merkelig tid i verdenshistorien.