Smakebit: Historien om en anstendig familie

Historien om en anstendig familie er månedens utvalgte roman i februar og perfekt lesning for Ferrante-fansen. Les første kapittel her i bloggen.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Månedens utvalgte: Historien om en anstendig familie av Rosa Ventrella

 

Er du fan av Elena Ferrante, vil du elske Historien om en anstendig familie av Rosa Ventrella.

Dette er en roman for deg som elsker god historiefortelling, vakre skildringer og sterke beretninger om kjærlighet, vennskap og familie.

Italienske somre

Vi befinner oss i det gamle Bari i Italia på 1980-tallet. Somrene her foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene der eimen av opphengt klesvask glir over i lukten av putrende tomatsaus.

Kjøp Månedens utvalgte roman i februar hos ARK, Historien om en anstendig familie av Rosa Ventrella - perfekt for fans av Ferrante!

Maria vokser opp sammen med to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale gnistrende øyne. Hun er trassig, lidenskapelig og uforskammet, og besitter en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen.

Gryende kjærlighet

Vold er dagligdags i Marias liv. Det eneste faste holdepunktet hennes gjennom barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele Bari. Vennskapet deres blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag og spark livet gir dem. Omsider utvikler vennskapet seg til kjærlighet. En intens kjærlighet som, selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem.

Historien om en anstendig familie er vakker, varm og intens – perfekt lesning for mørke vinterkvelder foran peisen, med stearinlysene tent og dampende te i koppen.

 

Les første kapittel her:

Maria heter jeg. Maria De Santis. Jeg ble født liten og mørk som en sviske. Etter hvert som jeg vokste opp, forsterket de uregjerlige trekkene seg, og i årenes løp har de, på godt og vondt, gjort at jeg har skilt meg ut fra de andre ungdommene i strøket. En stor munn, mandelformede øyne som glitret som nålespisser. Lange og klossete hender arvet etter farfar, og en bestemt måte å være skarp og frekk på som jeg derimot har arvet direkte fra Antonio, faren min. Han var fisker av yrke. En iskald og ubehøvlet mann som vekslet mellom øyeblikk da han, med blikket festet på tallerkenen eller veggen, hadde tankene sine langt borte fra oss, og andre ganger da hans voldelighet så ut til å være den eneste måten han kunne vise sin misnøye over livet på. Hans brutalitet ga gjenlyd i oss med den samme kraften som gresshoppenes sang bredte seg utover og brøt inn i stillheten i strøket vårt om sommeren i de heteste timene. Somrene i det gamle Bari utspant seg i de trange gatene dekket av hvite steinheller, vi løp etter hverandre gjennom virvaret av smale smug, rundet hjørnene til duften av klesvask til tørk på snorene og av smakfull tomatsaus med stykker av kalvekjøtt som putret i timevis. Blant disse steinhellene tilbrakte jeg barndommen og ungdommen. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang tenkte på disse årene som vonde eller ulykkelige.

Ondskapen og lidelsen var overalt rundt meg. Jeg fant den i advarslene til sladrekjerringene i nabolaget: «Ikke gå til sjøen når det er storm, for da sluker den deg», «Spis grønnsaker, ellers får du skjørbuk og dør!»

Eller bestemor Antonietta: «Husk kveldsbønnen, ellers kommer du til helvete», «Ikke jug, ellers blir du til dverg!»

Eller moren min: «Tenker du syndige tanker, vet Jesus det og klipper av deg tunga før du får sagt noe skittent.»

Men det stygge fantes også i ansiktene på enkelte kvinner i strøket, som nabokjerringa Nannina som alle kalte ‘mærra’ fordi hun hadde et langt fjes og en stor munn og noe hesteaktig over seg som nærmest fikk henne til å se misdannet ut. To uttrykksløse øyne som ikke utstrålte noe lys, de var rett og slett kalde og matte som to støvete klinkekuler. Hun var naboen vår, og det heslige og hesteliknende oppsynet hennes hadde jeg foran meg hver gang jeg gikk ut, for hun satt time etter time på en krakk med halmsete uten å bry seg hverken om varme eller kulde. Det stygge fantes i billene som beveget seg rundt i lysende drakter på kjellergulvet og enkelte ganger til og med på kjøkkenet, og det fantes hos musene som spratt tilfreds omkring på falleferdige terrasser.

Det som likevel var enda verre, var at det stygge også fantes hos meg, som en slags ekstra hud festet i min egentlige hud. Det fantes i kulden i øynene til faren min når sinnet kom over ham og på et blunk forvandlet det pene ansiktet hans. Det fantes i raserianfallene hans om kvelden, over den varme suppa, den bryske måten han samlet sammen smulene på bordet på og laget bittesmå hauger av dem når han var imot et eller annet, forspillet til en eksplosjon som tilfeldig kunne ramme enhver som befant seg på skuddavstand. Da forvandlet kjekke Tony Curtis seg til en demon, det eneste som manglet var at det sprutet ild fra tunga hans.

Likevel skulle det svært mye til for at sinnet hans rettet seg mot meg. Overfor meg tok demonen forkledd som filmstjerne av seg all stygg dekor. Om kvelden, når han satt ved bordenden etter måltidet, tok han hånden min og holdt den hardt i noen minutter. Uten å si et ord og uten å se meg i ansiktet. En stum medgjørlighet som jeg ga etter for med motvilje og nesten redsel. Kanskje var jeg glad i ham i de øyeblikkene. Eller kanskje hatet jeg ham enda mer, for han la seg mellom meg og hatet, han blandet seg i min slemme natur som grums i årets ferske olivenolje.

Bestemor hadde forstått alt. Jeg var av dårlig kjøtt og blod, jeg var mala carne. Noe jeg likte, for alle i strøket hadde kallenavn som ble overført fra far til sønn. Den som ikke hadde det, hadde ingen fordel av det, for i andres øyne kunne det bare bety at denne avleggeren av familien hverken hadde utmerket seg på godt eller vondt. Og som faren min alltid sa, var det bedre å være mislikt enn ikke å være kjent for noe som helst. Uten bein i nesa, null baller, en haug med dritt, halvveis kvinnfolk. Dette og mer til var navnene han klistret på den som ikke hadde etterlatt seg noen spor i løpet av livet.

I familien vår var faren min altså kjent som Tony Curtis, og det var han stolt av. Familien til mamma var derimot kjent som popizze, etter den frityrstekte, salte baksten som er en spesialitet fra Bari, fordi oldemoren min, en drabelig dyktig husmor og fabelaktig kokke, spedde på mannens inntekt så det skulle gå rundt, ved å steke og selge disse frityrbollene fra kjøkkenvinduet. Fra da av ble også bestemor Antonietta, moren min og selv brødrene som hadde emigrert til Venezuela, kalt det samme.

I gata vår bodde også familiene Minuicchie, Cagachiesa og Mangiavlen. Minuicchie selv var en liten og stillferdig mann, med glissen, alltid fettete hårvekst, som stakkaren pleide å kjemme med en lang midtskill. Alle i familien hans var kortvokste, faren, bestefaren og brødrene. Kona, en viss Cesira av romersk opphav, var en feit husmor som bjeffet mot ektefellen fra morgen til kveld. De andre mennene i strøket syntes synd på Minuicchie. Pappa sa alltid at hvis det hadde vært opp til ham, skulle denne sjefete kona fått strupen skåret over, og at alle ville holdt med ham. Den lille spinkle mannen beslagla gryna fra hustruen i stillhet. Vi så ham alltid ved vinduet, med dvaske øyne som gransket gata, og et kjedelig, matt ansikt som allerede var gammelmannsaktig.

Og så var det familien Cagachiesa. Mann, kone, tre sønner og tre døtre. Huset deres lå nær Buonconsiglio-kirken, bak de antikke søylene som ungene respektløst skitnet til med tiss og spytt. Cagachiesa-familien var alltid opptatt med å arbeide så den tallrike familien kunne holdes i live. Barna så alle ut til å være støpt i samme form, de hadde bustete svart hår og blå øyne som faren, som i likhet med min egen far var fisker. Alle mennene i slekta hans hadde vært fiskere, og Pinuccio Cagachiesa var stolt over å ha tatt vare på den gamle røde og turkisblå båten, en slags forfader som han lot ligge inne på land, under bryggerhuset. Dagen lang hoppet ungene hans opp og ned på den, men når de måtte gjøre sitt fornødne, gjorde de det bak kirken.

Mangiavlen var familien til Maddalena. Navnet var blitt påklistret farmoren som i det gamle Bari virket som trollkvinne, hun bodde i et skjevt og sotete hus i via Vallisa. Når jeg som liten hadde vondt i magen, tok moren min meg med til trollkvinnen som skulle være god til «å fjerne ormene», som det ble sagt. Med fingertuppene tegnet hun mange små kors på magen min, mens hun resiterte vers på et språk som hverken var dialekt eller italiensk. Jeg vet ikke om hun virkelig var trollkvinne eller heks, men uansett forsvant magepinen like fort som den hadde kommet. Alle i strøket vårt beundret og fryktet henne. Den som hadde sett henne privat, innenfor hjemmets fire vegger, kunne fortelle at hun hadde en lang, sølvgrå hårmanke som rakk helt ned til føttene og som hun gjorde seg flid med å gre hver kveld. Om dagen samlet hun derimot håret i en veldig stram knute som hun festet til hodet med store metallspenner. Det ble til og med sagt at hun var i stand til å spytte ut de frykteligste forbannelser med den giftige tunga, og at det var best for alle, ikke å gjøre henne sint. På grunn av dette var hun kjent som Mangiavlen, gift-eterske.

Barnebarnet Maddalena var den peneste jenta i klassen. Det fantes ikke det navn som passet bedre til denne jenteungen med det svarte håret som i myke bølger rakk henne helt ned til rumpeballene, ansiktet liknet en madonnas. Alle guttene på skolen ble keitete og forlegne når de så henne, de snublet i ordene og fomlet med hendene. Det var på den tiden jeg oppdaget hvilken virkning skjønnhet kan ha på folk. I denne perioden holdt vi mye sammen, Maddalena og jeg. Vi bodde i samme gate og tok derfor ofte følge til skolen. Jeg visste at hun hadde et godt øye til broren min Giuseppe, men han verdiget henne ikke den minste oppmerksomhet, for han var sju år eldre og hadde blikk for jenter som allerede var kvinner. Vi hadde bare så vidt fått bryster, to bittesmå lyserøde knapper som presset seg mot stoffet i bomullstrøyene våre, og beina våre var magre og lange som på gasellene. Mine var, for å være ærlig, ikke særlig lange, for jeg utviklet meg sent når det gjaldt høyden. I mange år var jeg liten og hadde veldig mørk hud.

Som barn følte jeg meg stygg, og følelsen av å være det ble forsterket når jeg var sammen med Maddalena. Derfor hatet jeg henne. Det var sjalusi som fikk meg til å hate henne, på skolen la alle merke til henne, og ingen la merke til meg. Jeg anstrengte meg for ikke å bry meg om det. Jeg ville uansett ikke visst hva jeg skulle gjort med beilere i gata mi hver dag, eller med dumme guttunger som radbrekker italiensken sin og forsøker å gjøre inntrykk på meg med en eller annen romantisk setning. Likevel plaget det meg. Maddalena var allerede i besittelse av dette som halvt er motvillig og halvt frivolt hos kvinner som livet igjennom livet er forutbestemt til å knuse hjerter. I det ene øyeblikket var det som om Rocco Cagachiesas øyne med den vakre brunfargen fikk henne til å drømme, i det andre virket det som om bare det å se på ham, ga henne ubehag. En dag ga hun inntrykk av å være glødende opptatt av læreren, herr Caggiano, som alle på skolen – elever, kolleger og selv den kvinnelige rektoren – behandlet med absolutt respekt. Men dagen etter snakket hun stygt om ham bak ryggen hans, da hun kom med den samme giftige historien som hadde gjort farmoren hennes til den trollkvinnen hun var. Vi visste alle at Caggiano var ekstra snill mot henne.

Maddalenas skjønnhet hadde lyktes med å inngyte respekt også i en dyster og kald mann som ham. Eller kanskje det var frykten for å gjøre noe galt mot bestemoren, trollkvinnen, som gjorde ham så vennlig innstilt overfor henne? Hun utnyttet det og gjorde lekser akkurat når hun ville, og når hun ikke følte seg godt nok forberedt i et emne, kom hun opp med en eller annen velplassert tåre som bløtgjorde lærerens harde hjerte. Det som den ene dagen fikk hjertet hennes til å hamre, kunne dagen etter få henne til å le. Lik alle umettelige sjeler utviklet Maddalena en dyd som sammen med en bitende humor, forsterket smerten og gjorde alle fryktelig uskikket i hennes øyne. Det virket som om det bare var Giuseppe hun hadde en vedvarende lengsel etter, kanskje fordi han var den eneste som ikke verdiget henne et blikk.

Jeg husker første skoledag, 1. klasse på barneskolen. Caggiano tok oss alle i øyesyn, han satte de smale øynene, som to gliper, i ansiktet på hver og en av oss. Han ga inntrykk av å kjenne til fingerspissene hver hemmelighet vi hadde, og ikke bare dem som vi hadde voktet på inntil dette øyeblikket, men også de kommende. Han var en høy og mager mann med knoklete albuer og lange pianistfingre. Alle linjene i kroppen var vertikale og strakk seg oppover på ham, fra beina helt opp til de ulike delene av ansiktet, som var kantete og dystert, med en kvass nese, øyenbrynene tegnet en lang bue som beveget seg heller oppover enn nedover. En høy og glatt panne avsluttet det hele. Denne vertikale eksplosjonen samlet seg i kroppen hans med absolutt harmoni, bortsett fra en liten pukkel som hadde begynt å blomstre bak i nakken på ham, kanskje et resultat av lange timer med lesning. Han var en lidenskapelig leser av den klassiske, antikke litteraturen, en lidenskap han ga seg over til hver gang han fikk en anledning, da resiterte han høyt vers fra Catull og Horats. I bydelen vår ble skolelærer Caggiano behandlet med stor respekt.

Da det ble min tur til å bli beglodd av de små og mørke øynene til Caggiano, kjente jeg for første gang i livet en redsel nokså lik den som det ellers bare var blikket til faren min som kunne vekke i meg. «Og hvem er så du, vesla?» spurte han mens han blåste på håret mitt for så å se mot himmelen og utsi en av sine visdomsperler på latin, for deretter tørt å bemerke så alle skulle forstå det: «Du skal ikke la henne gi meg noe å drikke, lille bikkjevalp.» Stikkende og underfundige ord som jeg skulle huske for bestandig. Så snudde han seg mot den høyeste og største av oss førsteklassinger, Michele Straziota. «Du», sa han og pekte med den knoklete pekefingeren, «der du kommer fra». Caggiano var herre over ordene og en mester i å blande latin og dialekt, slik at selv bannord virket som om de hadde et autentisk litterært opphav når de ble uttalt med hans velpolerte munn. Michele Straziota nikket mange ganger, slo blikket ned og gikk for å sette seg ved siden av meg ved pulten på første rad. Han så på meg, smilte og presenterte seg: «Ciao, hjemme kaller alle meg for Lino, Linuccio eller Chelino, men om du vil, kan du kalle meg Michele». Jeg bare nikket, for han var så stor at jeg ble litt sjenert.

Førsteinntrykket mitt var av en sky og vennlig gutt, hverken mer eller mindre. På den tiden følte jeg virkelig avsky mot overvektige personer, så jeg visste allerede da at jeg kom til å forsøke å unngå å komme borti ham der han satt ved siden av meg på pulten, på samme måte som man unngår insekter som stikker.

En morgen noen uker senere viste derimot denne tjukke gutten seg som den han virkelig var, det var etter at alle i klassen hadde begynt å kalle ham stygge ting. Og selv om jeg ennå fortsatt ikke kjente ham særlig godt, hadde jeg en slags forvirret følelse av at våre veier skulle komme til å krysse hverandre, om enn på måter som jeg ennå ikke kunne forestille meg. Læreren forhørte alle om yrket til fedrene våre. Da det ble min tur, svarte jeg uten særlig begeistring: «Fisker», som også den fjerde sønnen til Pinucchio Cagachiesa gjorde, og et par andre av elevene som jeg ikke kjente. Da turen kom til Maddalena, sprutet hun ut med ettertrykk: «Han jobber ved Tubifici Meridionali», og man kunne se at de hjemme hadde anstrengt seg for å lære dette utenat, helt feilfritt. Blant de siste Caggiano henvendte seg til, var nettopp Michele, sidemannen min. Han var slu i blikket, denne djevelen av en lærer, da turen kom til Straziota. Han liknet en katt som slikker seg om munnen foran en fristende tallerken fisk. Michele så ned. Et par ganger prøvde han å si noe, men de første forsøkene mislyktes han totalt med. Ordene døde i halsen hans og stemmen liksom snudde om, for å vende tilbake til et udefinert punkt i magen, der alle følelser har sitt utspring. Fra andre rad begynte Mimmiù og Pasquale, to unger med mørke fjes og lure øyne, å erte ham med lav stemme: «Snakk, tjukken! Har du ikke tunge? Har du spist opp den og, eller?» Herr Caggiano hørte det, men lot som han ikke gjorde det. Han likte den ondskapsfulle scenen han hadde satt i stand. Han hadde en plan, og vi drittunger spilte akkurat den rollen som han hadde utpekt for oss.