Hevn er ikke min stil, men

I Monica Isakstuens siste roman fantaserer hovedpersonen om «å rive ut øynene» og «knuse skallen» til bestevenninnen.

Publisert: Skrevet av: Berit Rødstøl, Ark-bloggen

Et vennskap går i oppløsning og en drøss venninner dukker opp til en overraskelsesfest fra helvete der alle vil si sitt om den navnløse hovedpersonen. Her møter vi gamle skolevenninner og nye bekjentskap, venninner som fører regnskap over hvem som har gjort hva og venninner som føler seg glemt. Sammen danner de et kor av konfrontasjon. – Jeg tror ikke jeg kunne ha skrevet denne boka tidligere, sier Monica. – Det er først nå, i voksen alder at vennskapene rommer mer av livet. At de har plass til både sammenligning og svik. Man kan avsky vennene sine, samtidig som man elsker dem. Vennskap rommer alt dette, men man snakker ikke om disse delene av pakka. Det blir et enormt trykk når alle disse følelsene ligger der, og da blir det desto mer spennende å røske opp i.

 

«Kjenner jeg blir så forbanna, null kontroll på impulsene, fittekjerring, forpulte drittfittekjerring, kjenner jeg vil brøle, kjenner det er bare primalskrik og ryggmargsrefleks igjen av meg …»

 

Låner av seg selv

I 2016 kom gjennombruddet med Brageprisen for Vær snill med dyrene om en familie i oppløsning etter en skilsmisse. Så gav hun ut skuespillet Se på meg når jeg snakker til deg, etterfulgt av romanen Rase. De siste årene er det først og fremst dramatikken som «har holdt liv i Monica» som hun selv sier. Som husdramatiker ved Dramatikkens hus har hun allerede rukket å bli så trygg i rollen at hun gruet seg til å ta fatt på romansjangeren igjen. Det var ikke før hun skjønte at hun kunne låne fra seg selv at det virkelig løsnet. – Jeg hadde en vag idé om at jeg hadde lyst til å se på vennskapsrelasjonen mellom kvinner, men jeg klarte ikke å komme i gang. Så ble jeg bedt om å skrive et teaterstykke for ungdom som heter Jeg kan være en annen, som tar opp følelsen av hvem man er i møte med andre mennesker. Da vi skulle vise det, skjønte jeg at også de voksne kjente seg igjen i teksten, så da var det bare å kjøre på, sier Monica. – Jeg tror at dramatikken og dette stykket, hvor jeg klarte å skrive om noe som startet i noe ungt, men som etter hvert vokste seg til å bli noe som jeg selv kunne relatere meg til, var den eneste inngangen til dette vennskapsstoffet.

 

«Det koker når Monica Isakstuen retter skytset mot kontrollerende og intimiderende venninneforhold, i sin nye, grensesprengende roman.»
Maya Troberg Djuve, Dagbladet

Flere av passasjene i romanen er lånt fra stykket, men også måten å navngi karakterene på. – Det var en stor befrielse da jeg skjønte at jeg bare kunne gjøre dette, selv om jeg var i tvil om forlaget ville godta teksten som en roman. Jeg tror det kommer til å bli gøy for meg å lese romanen om fem år. For det er ikke sikkert jeg kommer til å fortsette med å skrive så hybrid som jeg gjør i denne boka, men akkurat nå viser teksten at jeg er på et slags krysningspunkt i forfatterskapet mitt. Jeg tror jo at romanen skal få være et annet rom for meg enn dramatikken, samtidig var det enormt frigjørende å kunne skrive romanen som et skuespill.

 

«Min metode

er å gi mine venner tilstrekkelig med komplimenter

og tilstrekkelig i denne sammenhengen betyr

for mye, over the top

så jeg skal være sikker på effekten

jeg stryker dem med håra og klør dem bak ørene

og når de legger seg på ryggen

da klapper jeg dem på magen og sier

du har alltid vært spesiell for meg

takk for at du lytter …»

 

Blir til film

Bare dager før Mine venner ble lansert tok skuespiller Pia Tjelta kontakt. Hun hadde lest vaskeseddelen bak på boka og ville lage film av romanen. – Jeg prøvde å advare henne, for denne boka er nok ikke så lett å filmatisere. Men etter at Pia hadde lest manuset elsket hun det, sier Monica. En stund sto flere produksjonsselskap i kø for å kjøpe filmrettighetene til manuset, men Monica er glad for at det er akkurat Pia Tjelta og Tuva Novotny som skal ta manuset videre. – Jeg stoler på at de får det til på en god måte og at de greier å lage noe som er like drøyt i deres verden som i min.

 

Om forfatteren: 

Monica Isakstuen er bosatt i Fredrikstad med litteraturkritiker Bernhard Ellefsen og tre barn på 7 (tvillinger) og 10 år.

Utgivelser:
2008  Sånn, borte – diktsamling, Flamme
2009  Avstand2 – roman, Tiden
2011  Alltid nyheter – diktsamling, Flamme
2014  Om igjen – roman, Tiden
2016  Vær snill med dyrene – roman Tiden
2017  Anstendig og verdighet – boksingel, Flamme forlag
2018  SE PÅ MEG NÅR JEG SNAKKER TIL DEG – skuespill, Pelikanen
2019  Rase – roman, Pelikanen
2021  Mine venner – roman, Gyldendal