Forsmak på ny Jojo Moyes!

Les første kapittel av Over horisonten, Jojo Moyes’ nye roman.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Verdensfenomenet Jojo Moyes har skrevet nok en uforglemmelig roman for fansen, Over horisonten.

Denne gangen har Moyes latt seg inspirere av virkelige hendelser og vevd sammen en rik, lidenskapelig og rørende historie.

Over horisonten av Jojo Moyes

Unge Alice føler seg fanget i Londons sosietetsliv. Da hun får muligheten til å flytte til USA, griper hun sjansen.

Det nye livet hennes skal vise seg å bli ganske annerledes enn hun hadde drømt om. Alt tar en ny vending når hun møter den selvstendige og frittalende Margery.

Alice og fire andre unge kvinner forlater alt de har kjært, og rir ut under den åpne himmelen for å spre kunnskap og leseglede mellom fjellene i Kentucky. Det de ikke aner, er at de på denne reisen de også skal finne frihet, vennskap, kjærlighet og et liv de kan kalle sitt eget.

 

Les første kapittel av Over horisonten her

Prolog

  1. desember 1937

Hør. En halv mil innover i skogen rett nedenfor Arnott’s Ridge befinner du deg i en stillhet så tett at det er som om du vasser i den. Det er ingen fuglesang etter daggry, ikke engang midt på sommeren og i hvert fall ikke nå som den kalde luften er så tykk av fuktighet at de få bladene som klynger seg besluttsomt til kvistene, henger helt urørlig. Ikke en ting beveger seg mellom eik og hickory; skogens dyr har gått under jorda, klynger av myk pels i trange ganger eller hule trestammer. Snøen er så dyp at muldyret synker nedi til hasene, og med få skritts mellomrom nøler han og pruster mistenksomt, føler seg frem over løse steiner og hull under den endeløse hvite flaten. Bare den smale elven renner trøstig i vei; det klare vannet sildrer og klukker over det steinete leiet, med kurs for et utløp ingen i disse traktene noensinne har sett.

Margery O’Hare leer prøvende på tærne inni støvlettene, men det er lenge siden følelsen i dem forsvant, og hun skjærer en grimase ved tanken på hvor vondt det kommer til å gjøre når varmen kommer tilbake. Tre par ullstrømper, men i dette været kunne du like gjerne ha gått med bare legger. Hun klapper det store muldyret på nakken, bruker de kraftige herrehanskene til å børste vekk  rimkrystallene som dannes på den tykke pelsen hans.

«Ekstra fôr til deg i kveld, Charley-gutt», sier hun og ser at det rykker i de digre ørene. Hun flytter seg litt i salen og retter på salveskene for å sørge for at muldyret er i balanse idet de begynner å tråkle seg nedover mot elven. «Varm melasse i middagsmaten din. Kanskje jeg skal unne meg selv en liten smak også.»

Nesten syv kilometer igjen, tenker hun og angrer på at hun ikke spiste mer til frokost. Forbi indianerskrenten, oppover den gule furustien og gjennom enda to dalsøkk før gamle Nancy dukker opp. Hun synger nok salmer som alltid når hun kommer Margery i møte; den klare, kraftfulle stemmen gir gjenlyd i skogen der hun går og svinger med armene som et barn.

«Du trenger ikke gå nesten en mil for å møte meg», sier hun til den gamle damen, hver fjortende dag. «Det er jobben vår. Det er derfor vi rir.»

«Å, dere jenter gjør da sannelig nok.»

Hun vet hva den virkelige grunnen er. I likhet med søsteren Jean, som ligger lenket til sengen hjemme i den lille tømmerkoia ved Red Lick, orker ikke Nancy engang tanken på å gå glipp av den neste ladningen med bøker. Hun er sekstifire år gammel med tre egne tenner og en svakhet for kjekke cowboyer. «Han Mack McGuire-fyren, han får hjerteklaffene mine til å blafre som lakenene på klessnora.» Hun folder hendene og løfter blikket mot himmelen. «Archer skriver om ham på en måte som, vel, det er akkurat som om han stiger rett ut av boka og løfter meg opp på hesten ved siden av seg.»

Hun lener seg konspiratorisk fremover. «Og det er ikke bare hesten jeg skulle likt å ri. Mannen min sa jeg hadde litt av ei rumpe da jeg var ung!»

«Det tror jeg så gjerne, Nancy», svarer hun, hver gang, og den eldre kvinnen brister i latter og slår seg på lårene som om det var den første gangen hun sa det.

Det knekker i en kvist, og Charley spisser ører. Med ører på den størrelsen der kan han antakelig høre halvveis til Louisville. «Denne veien, gutten min», sier hun og styrer ham unna et steinete utspring. «Du hører henne hvert øyeblikk.»

«Tenkt deg no’ sted?»

Margery gjør et kast med hodet for å se bak seg.

Han er ikke helt stø på bena, men blikket er fast og møter hennes uten å vike. Geværet hans er usikret, og han bærer det som den idioten han er, med fingeren på avtrekkeren. «Så du vil se på meg nå da, Margery?»

Hun holder stemmen rolig, men hjernen arbeider på spreng.

«Jeg ser deg, Clem McCullough.»

«Jeg ser deg, Clem McCullough.» Han spytter idet han gjentar ordene, minner om en rampete guttunge i skolegården. Håret hans står rett opp på den ene siden, som om han har sovet på det. «Du ser ned på meg, gjør du. Du ser på meg som møkk under skoen. Som om det skulle være noe spesielt med deg.»

Hun har aldri vært særlig skvetten av seg, men hun kjenner disse fjellkarene godt nok til å vite at det ikke er lurt å legge seg ut med en som er full. Spesielt ikke når han bærer på et ladd gevær.

Inni seg tar hun en rask gjennomgang av folk hun kan ha tråkket på tærne – gudene skal vite at det er nok av dem – men McCullough? Bortsett fra det mest innlysende kan hun ikke komme på noe som helst. «Hvis familien din har hatt noe utestående med faren min, så gikk det i graven med ham. Det er bare meg igjen, og jeg har ingen interesse av blodfeider.»

McCullough står rett i veien for henne nå, med bena plantet i snøen og fingeren fortsatt på avtrekkeren. Huden har det blåfiolette skjæret som er typisk for folk som er for fulle til å merke hvor kaldt det er. Han er trolig også for full til å være særlig treffsikker, men det er ikke en sjanse hun har lyst til å ta.

Hun justerer kroppsvekten og får muldyret til å saktne farten. Blikket hennes glir til siden. Elvebreddene er for bratte og for tilgrodde til å kunne brukes som fluktrute. Hun må enten overtale ham til å flytte seg eller ri ham over ende, og hun er sterkt fristet til å velge det siste.

Muldyret legger på ørene. I stillheten kan hun høre sine egne hjerteslag, en innstendig banking i ørene. Hun tenker i forbifarten at hun ikke er sikker på om hun noen gang har hørt pulsen så høylytt før.

«Jeg gjør bare jobben min, Mr. McCullough. Kan du vennligst slippe meg forbi?»

Han rynker brynene, oppfatter den potensielle fornærmelsen i den overdrevent høflige bruken av navnet hans, og da han skifter grep på geværet, innser hun tabben.

«Jobben din … Trur liksom du er no’. Veit du hva du trenger?»

Han spytter demonstrativt, venter på et svar.

«Jeg sa, veit du hva du trenger, vesla?»

«Jeg har en mistanke om at mitt syn på hva det kan være, er et ganske annet enn ditt.»

«Svær i kjeften er du i hvert fall. Trur du ikke vi veit hva dere har drivi med? Trur du ikke vi veit hva dere har spredt blant skikkelige, gudfryktige kvinnfolk? Vi veit hva dere holder på med. Du har djevelen i deg, Margery O’Hare, og det er bare én måte å drive djevelen ut av ei jente som deg på.»

«Vel, jeg skulle så gjerne ha stoppet for å finne det ut, men jeg er midt i runden min, så kanskje vi kan fortsette denne –»

«Hold kjeft!»

McCullough løfter geværet. «Klapp igjen den fordømte kjeften din.»

Hun kniper igjen munnen.

Han kommer to skritt nærmere, bredbent og besluttsom.

«Kom deg av dyret.»

Charley flytter urolig på seg. Hjertet hennes føles som en isklump i svelget. Hvis hun bråsnur og flykter, skyter han henne. Den eneste veien her følger elveleiet; skogbunnen er hard som flint og skogen for tett til å ta seg frem gjennom. Det finnes ikke folk i flere kilometers omkrets, innser hun, ingen bortsett fra gamle Nancy som langsomt er på vei over fjellet.

Hun er alene, og han vet det.

Stemmen hans er lavere. «Jeg sa kom deg av,

Han kommer to skritt nærmere; snøen knirker under føttene hans. Og dette er den nakne sannheten, for henne og for alle de andre kvinnene i egnen. Det spiller ingen rolle hvor smart du er, hvor flink, hvor selvhjulpen – du kan alltid bli overmannet av en eller annen toskete fyr med skytevåpen. Geværløpet er nå så nær at hun ikke kan annet enn å stirre inn i to bunnløse svarte hull. Med et grynt senker han plutselig geværet og lar det svinge bak på ryggen i remmen mens han tar tak i tøylene hennes.  Muldyret snur seg brått, så hun faller klosset forover mot nakken hans. Hun kjenner at McCullough krafser på låret hennes mens han igjen griper etter geværet med den andre hånden. Pusten hans lukter ramt av sprit, og hendene er skitne. Hver celle i kroppen hennes vemmes.

Og så hører hun den, Nancys stemme i det fjerne.

 

Akk, men titt vår fred forstyrres

Sorg og møye blir vår lønn –

 

Han løfter hodet. Hun hører et Nei!, og en fjern del av henne erkjenner forbauset at det har kommet fra hennes egen munn. Fingrene hans haler og drar i henne; den ene armen legger seg om midjen og får henne til å miste balansen. Det besluttsomme grepet og den dårlige ånden gir henne følelsen av at fremtiden er i ferd med å forvandles til noe mørkt og uhyggelig. Men kulden gjør ham klossete. Han snur ryggen til da han fomler etter geværet, og i det øyeblikket ser hun sitt snitt. Hun stikker den venstre hånden i salvesken bak seg, og idet han snur hodet, slipper hun tøylene, tar tak i det andre hjørnet med høyre neve, og så kyler hun den tunge boken så hardt hun kan, rett i fjeset på ham. Geværet går av; lyden er et tredimensjonalt krakk som kastes tilbake fra trestammene, og hun hører at syngingen opphører et øyeblikk; fuglene flyr til himmels – en skimrende svart sky av flaksende vinger. Samtidig med at McCullough treffer bakken, sparker muldyret bakut og kaster seg vettskremt fremover, snubler over ham slik at hun gisper og må klamre seg til salknappen for ikke å falle av.

Og så legger hun av sted langsetter elven. Hun puster anstrengt, og hjertet hamrer i brystet. Hun må stole på at muldyrets stødige føtter finner fotfeste i det iskalde vannet som spruter opp, og hun våger ikke å kikke over skulderen for å se om McCullough har kommet seg på bena og følger etter henne.