Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise

John Arne Riise er en av landets mest omtalte fotballspillere. At det nå er skrevet en biografi om ham, ført i pennen av forfatter Jens M. Johansson, er en begivenhet. Les utdrag fra Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise her.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Jeg følte meg ofte ensom, satt ofte aleine og gråt. Jeg hadde ingen å snakke med. Jeg hadde ingen venner å ringe. Da jeg var tolv, begynte jeg å stå opp kvart på seks hver morgen. Det spilte ingen rolle om det plaskregnet, om trærne bøyde seg i vinden utenfor, om snøen lavet ned, om sola skinte eller det var sprengkulde; jeg skulle ut. Huset sov og jeg skiftet til treningstøy uten å vekke noen.

biografi om John Arne Riise, e-bok

Så løp jeg. Hver morgen samme runde, opp Hessaskaret og videre. En time løp jeg. Ofte møtte jeg avisbudet på veien. Jeg skal vise dem, sa jeg til meg selv. Jeg skal vise dem. Jeg løp alt jeg klarte. Jeg tenkte på dem som var slemme mot meg på skolen. Jeg har for lengst slettet navnene deres fra minnet, jeg vil ikke ha dem der, men da kunne jeg selvfølgelig se dem for meg mens jeg sleit ut kroppen, se ansiktene deres, høre dem, og dra på enda mer. Lungene klarte det nesten ikke, men jeg tvang meg til å løpe fortere. De skulle faen meg få se.

Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise, biografi, fotballbiografi

Hjemme dusjet jeg, og før jeg dro til skolen, fikk jeg med meg tjuefem brødskiver i matpakke. For etter skolen trente jeg med laget, Skarbøvik/Hessa. Så sto jeg og skjøt på et plankemål vi hadde fått bygd på en plass like ved huset, full av stein og grus. Jeg skjøt hardt. I time etter time kunne jeg stå der og trene på skudd. Terpet og terpet på teknikken, treffpunktet på ballen. Jeg trente styrke og lærte meg å kaste langt. Om kvelden løp jeg igjen. Jeg likte å løpe. Det føltes som en hevn når jeg jaget framover. Det var mitt fristed. Jeg var aleine, som jeg var vant til, men her skulle jeg være det. Jeg elsket å løpe. Tjueen økter i uka hadde jeg. Jeg var tolv og om Skarbøvik/Hessa vant 21-0, kunne jeg score nitten av målene. Jeg kunne få ballen av keeperen, drible alle og score. Men det var ingen kunst, egentlig. Til slutt ringte mamma Aalesund Fotballklubb, storlaget i byen, og sa at jeg måtte få trene med dem, men ikke sammen med de som var mine jevnaldrende, jeg var altfor god til det, sa hun.

bilde av John Arne Riise

Vi har alltid snakket sånn, hun og jeg, det er som om vi til enhver tid har tatt fart, kjørt på. Det var hindre som måtte overvinnes, helt fra begynnelsen var det sånn. Det var en følelse av motstand som nok gjorde at vi kunne virke i overkant skråsikre. Eller, vi var skråsikre. Vi tok bare ikke sjansen på å pakke det inn, slik andre kunne tillate seg. Våre liv var ikke sånn. Vår erfaring tilsa at vi måtte kjempe for å få det vi fortjente. Derfor virket vi nok overveldende og pågående, var det også. De i Aalesund syntes sikkert at mamma var en dust som sa det hun gjorde, at hun bare skrøt hemingsløst av sønnens talent, som om ikke alle foreldre gjorde det når de tok kontakt, men jeg var så god. Og så ble de andre foreldrene ble sure fordi jeg liksom var bedre enn deres barn når jeg spilte i aldersklassene over. Da begynte jeg å tenke på disse foreldrene også, mens jeg løp i grålysningen, de som ville nekte meg å spille med dem som var eldre og kunne matche meg. Eller om det var trenere som ikke ville slippe meg fram. De mannfolka skulle også få se, mamma kalte dem det: Mannfolka. Alle skulle få se.

Det var en bakke på to-tre hundre meter rett ved der vi bodde. Mamma sto på toppen med en stoppeklokke. Så spurtet jeg opp. Jeg fikk vite tida, ruslet ned igjen, og spurtet opp fra bunnen av bakken på nytt. Det var en skikkelig monsterbakke. Hun skrek og gaula og presset meg til å kjøre enda hardere. Om og om igjen gjorde jeg dette. Morgen etter morgen løp jeg, runde etter runde. Jeg hadde ikke noe forbilde. Jeg holdt ikke med noen spesiell klubb i England eller noe. Dette var min kamp.

(Utdrag fra boken Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise)