Fisken på disken – om å ta valg

Når hørte du sist om en kvinnelig toppleder i næringslivet med hjemmeværende mann?

Publisert: Skrevet av: Anita Krohn Traaseth

I Fisken på Disken skriver næringslivsleder Anita Krohn Traaseth om å sette grenser og ta valg. Om hvorfor det av og til er viktig å gjøre ting du aldri hadde forestilt deg at du kom til å gjøre. Fisken på disken er bok nummer to i en planlagt trilogi om liv og ledelse, og er oppfølgeren til Godt nok for de svina som ble utgitt i 2014.

Jeg vil gjerne ta dere med på en samtale rundt spisebordet hjemme hos oss. En samtale som var avgjørende for mitt første år som leder i Innovasjon Norge

– Kan jeg få fritak fra alle huslige plikter fra høsten av? sa jeg og tok en slurk av den varme kakaoen.

– Hva betyr det, mamma? spurte en av døtrene mine.

– At dere selv må rydde rommene, lage mat og fikse en god del annet, svarte jeg.

Vi satt i spisestuen, rundt det hvite bordet og spiste kveldsmat, en torsdagskveld i mai, Knut, Milla, Hannah og jeg. Eldstejenta vår, Martine, hadde flyttet ut og studerte i London. Til høsten skulle jeg starte i ny jobb, og med kolleger over hele Norge og i 30 ulike land, ville det bli betraktelig mer reising i Innovasjon Norge enn i HP-jobben. Dette ville endre hverdagene for oss alle, ta mer av min tid, derfor spurte jeg om å få mindre ansvar hjemme.

Enhver mann ville nok ha tatt det som en selvfølge. Jeg kjenner ingen mannlige toppledere som stiller denne typen krav til seg selv, at de skal være like mye hjemme og aktive bidragsytere med matlagning, vasking og oppfølging av barn på skole og fritidsinteresser når de skal lede et selskap i omstilling, og har over 200 reisedager i året.

– Ett år er ok, sa Knut. Og ved å ta denne litt rare søndagssamtalen kvittet jeg meg med flere kilo dårlig samvittighet.

For selv om det tilsynelatende skal være likestilling på dette området i Norge, er det fortsatt en vei å gå i praksis. Forventninger til at kvinner som velger lederposisjoner, også skal være svært involvert og til stede på hjemmebane, er større enn for menn i tilsvarende stillinger. Dette burde selvfølgelig være helt kjønnsuavhengig, for velger du et arbeidsliv som krever mange timer av deg – om det er fordi du er leder, eller fordi du jobber skift eller er politisk aktiv ved siden av jobben, er det opplagt at familielivet ikke kan få 100 prosent av din tid. Uansett om du er mann eller kvinne. Hvem har egentlig stilt det umenneskelige kravet om at noe slikt må være mulig? Hvem har påstått at kvinner som har ambisjoner i yrkeslivet og i tillegg vil ha familie, må være overmennesker?

For mannlige toppledere har det vært en selvfølge i generasjoner at jobben i noen perioder må gå foran familielivet. Når disse lederne har blitt intervjuet, har regelen vært at de takker sin hjemmeværende kone for å ha gitt dem anledning til å få jobbe og reise så mye som de har gjort. Når hørte du sist om en kvinnelig toppleder i næringslivet med hjemmeværende mann?

Kvinnelige ledere takker ofte sine partnere, men er raskt ute med å påpeke at også de har krevende jobber, at ingen i familien er hjemmeværende. Satt på spissen er dette fortsatt et slags ‘kvinneparadoks’. Å ha en hjemmeværende mann er lavstatus. Hva slags kvinne er du da? Mannen i forholdet?

Har derimot en mannlig leder en ektefelle som primært tar seg av barn og hjem, siden han jo har råd til det – for menn har fortsatt høyest inntekt i 94% av norske parforhold, vil få oppfatte det som lavstatus. Men hva slags kvinne er du da, hvis du velger å ikke delta i arbeidslivet, gjøre deg økonomisk avhengig av mannen din?

Uansett hva kvinnen velger, blir de ofte gjenstand for diskusjon og sterke meninger. Det er ikke alltid tilfelle for menn.