Fem biter av et bilde

Bror Hagemanns nye roman Det vidunderlige er femte og siste bok i en serie frittstående bøker om fortielse og overgrep.

Publisert: Skrevet av: Bror Hagemann, forfatter

Våren 2011 kikket jeg i notatbøkene og fant fem romanideer jeg kunne tenke meg å gå i gang med. Henger de sammen? spurte redaktøren, da jeg tok det opp med henne. Kanskje det? tenkte jeg. Ikke sånn å forstå at ideene nødvendigvis hadde beslektede tematikker, eller pekte mot samme miljø, men det var mulig å tenke at de kunne hektes sammen på en måte som gjorde helheten til noe annet og større enn summen av delene.

Det vidunderlige av Bror Hagemann,

Hver for seg var de alt annet enn spektakulære. En mann som leter etter mora som forlot ham som barn. En ressursrik lege som går til grunne i velferds-Norge. Ei ung jente som pynter seg til fest, og putter en kniv opp i veska. Og det som ble årets roman, med kanskje det slappeste utgangspunktet av alle: Et middelaldrende ektepar på seiltur. Hva var det mulig å få ut av det? Felles for alle ideene var at de inneholdt en situasjon eller bare et visuelt bilde jeg hadde lyst til å gå inn i, uten nødvendigvis å vite hvorfor. Dette er gjerne startpunktet for meg: en dragning mot et stoff eller en tematikk som kan virke ganske ubetydelig, men som berører meg på et personlig, ofte ubevisst plan, og frister meg til å skrive.

«(…) den driver seg selv framover med full kraft. Hagemann skriver engasjerende og velformulert» Dagbladet

For å få de ulike fortellingene til å henge sammen trengte jeg imidlertid en grunnhistorie som kunne ligge under alt, og gi kraft til de ulike delene av verket. Overgrepshistorien jeg så for meg i den fjerde fortellingen, om den «evneveike» guttungen Leo, kunne ha potensial til dette. Tanken var at en tilstrekkelig traumatisk opplevelse som rammer et antall mennesker, vil kunne få konsekvenser også for andre i omgivelsene, og slik bre seg utover, som ringer i vann eller lydbølger: utover i geografien og oppover i generasjonene. Det handler ikke om arvesynd i religiøs betydning, men heller om de små avtrykkene vi setter i hverandre, hvordan erfaringer kan forplante seg fra individ til individ og på et tidspunkt slå ut i avvik eller handlinger ingen helt har oversikt over.

Bare forestillingen om at en overgrepskultur kan ha slike ringvirkninger, gjorde det mulig å tenke seg et univers av individer som er forbundet på gåtefullt vis, uklart også for dem selv – men kanskje synlig for leserne? Et univers det ikke ville være mulig å avgrense, men som teksten kunne dukke ned i på utvalgte steder, og undersøke livet slik det så ut der.

«Å skrive en roman kan for meg sammenliknes med å grave en gjenstand opp av jorda»

Alt dette høres veldig planlagt og skjematisk ut, men det meste er etterrasjonaliseringer. I virkeligheten hadde jeg nokså uklare forestillinger om hvordan helheten ville se ut da jeg begynte på den første boka. Det er som regel sånn for meg: Jeg har en plan, eller i alle fall en idé jeg har lyst til å prøve ut, men det meste skjer i selve skriveprosessen. Forskjellen denne gangen er at jeg har brukt en etablert arbeidsmåte – samspillet mellom rammeplan og improvisasjon – på et større verk, som jeg tidligere har gjort med enkeltbøker. Under arbeidet med den første romanen, De stillferdige, noterte jeg ideer og momenter som kunne plukkes opp seinere, og karakterer jeg tenkte kunne dukke opp andre steder i verket, og sånn har det fortsatt hele veien. Selv da jeg gikk i gang med den avsluttende teksten, de to seilerne i årets roman, Det vidunderlige, hadde jeg bare vage anelser om hva slags fortelling det handlet om. Jeg visste at jeg skulle inkorporere de fire tidligere fortellingene i den, i og med at hovedpersonen ville være forfatter av disse bøkene, som alle tar utgangspunkt i personlige erfaringer han har hatt, til dels sammenfallende med mine egne. Sånn sett var deler av denne karakterens (som jeg noe nølende kalte B) personlighet og historikk på plass fra første setning. Men mye måtte føyes til for å gi hans egen roman selvstendig liv. Kjærlighetshistorien vokste fram, og det underliggende mysteriet som i økende grad truer med å underminere den, som en nødvendig motvekt. Jeg begynte å spørre meg selv: Hvorfor oppfører disse menneskene seg som de gjør? Hva er det de ikke forteller hverandre? Hva står på spill? Ved å gå tettere innpå dem kom jeg på sporet av et stoff som var så ladet at jeg innimellom måtte ta pauser fra skrivinga. Det sto klart for meg at jeg nærmet meg kjernen i hele fembindsverket, gjennom en historie som bare indirekte, assosiativt, var forbundet med resten.

«Det handler i stor grad, for meg som for andre kunstnere, om å utforske egen bevissthet»

Å skrive en roman kan for meg sammenliknes med å grave en gjenstand opp av jorda. Jeg har i utgangspunktet visse forestillinger om hva slags gjenstand det dreier seg om, hvilken form den har og hva den kan brukes til, men det som kommer til syne når jeg har gravd tilstrekkelig langt ned, viser seg alltid å være noe annet. Romanen finnes som et konkret, immaterielt faktum allerede før jeg setter meg ned for å skrive. Jeg kjenner på meg under arbeidet når jeg er på sporet av den, når jeg nærmer meg noe viktig, når jeg beveger meg i feil retning. Det jeg skriver skal være sant. Dette er et mye brukt (og misbrukt) ord når man snakker om litteratur, men for meg handler det om et uomgjengelig, udiskutabelt nivå i teksten. Noe som ikke kan tas bort. Jeg forfølger dette og kommer gradvis nærmere en forståelse av hva som skal til for at romanen får den formen den selv, fra første øyeblikk, syntes å insistere på at var riktig.

Det er ikke noe mystisk i dette. Det handler i stor grad, for meg som for andre kunstnere, om å utforske egen bevissthet. Ens eget psykiske mulighetsrom. Ikke minst dypere lag av bevisstheten, impulser og dragninger hinsides fornuftens kontroll, spiller med, og krever å bli tatt hensyn til. Alt som har tilstrekkelig kraft slipper til i første fase av arbeidet – så får redigeringen avgjøre hva som må ut igjen seinere.

«Derfor må vi fortsette å fortelle»

De fem historiene i Arietta-kvintetten, bygget på de små, unnselige ideene jeg hadde på blokka da jeg kontaktet forlaget, avgrenser ingenting, og de peker vel så mye utover, mot andre, mulige historier, som innover mot seg selv. Mellom hver av dem er det åpne rom, lakuner hver enkelt leser kan gå inn i og fylle med sine egne fortellinger. Dette er jo det vidunderlige med litteraturen, at vi selv er medskapere av bøkene vi leser: Hver enkelt historie formes av leserens bevissthet, og får farger og former forfatteren ikke vet noe om.

Til sammen danner de fem bøkene og alle de mulige lesningene av dem et nær endeløst nettverk, som blir en speiling av dagens Norge. Et lite, styrtrikt og aldri så lite selvforelsket land, i utkanten av verden, med en velferdsmodell mange andre misunner oss. Men fortsatt et land hvor det er mulig for et barn å komme bort fra mora si. Mulig for en etablert lege og familiefar å miste kontroll over livet sitt. Mulig for en ressurssvak 17-åring å bli så marginalisert i sin egen hjemby at det går på livet løs. Et land så fascinert av sine egne suksesshistorier at det nekter å erkjenne at noe kan ulme under overflaten? Tolker det som utslag av misunnelse og ondsinnet sladder om noen antyder at den høyt respekterte komponisten og kordirigenten har sine svin på skogen? Et land hvor ingen snakker høyt om at politisk løgn er systematisert, kanskje ikke på samme måte som i land vi liker å sammenlikne oss med, men i like avgjørende grad? Et land hvor en ung, hardt arbeidende kvinne på et tidspunkt kan føle seg så presset, så fremmedgjort fra sine egne verdier, at hun tar med seg kniv på fest?

Det er mulig. Alt er mulig. Unge mennesker som møtes og forelsker seg i hverandre i dag går nærmest rett inn i tidligere tiders forestillinger om Det vidunderlige – og likevel kan det gå galt. Veldig galt. Derfor må vi fortsette å fortelle. Fortsette å lytte til de små og større historiene som siver ut av sprekkene i fortellinga om drømmelandet Norge, dele dem med hverandre, og sette dem sammen i bilder som kan peke ut over seg selv.

Bror Hagemann