Et litterært storverk fra nobelprisvinneren i litteratur 2015

«Ved landeveien lå mamma og sprikte med armene. Vi ba henne reise seg, men hun reiste seg ikke. Kom seg ikke opp. Soldatene pakket mamma inn i en regnkappe og begravet henne i sanden, på samme sted. Vi skrek og ba: ‘Ikke grav mammaen vår ned i hullet. Når hun våkner, skal vi gå videre.’ I sanden krøp noen store biller … Jeg kunne ikke forestille meg hvordan mamma skulle leve under jorda med dem.» Zjenja Belkevitsj – da 6 år, nå 81 år.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Iblant kommer du over en bok som nekter å slippe taket i deg igjen. Setninger dukker opp i hodet når du minst aner det. Du blir stående og stirre ut i ingenting mens du minnes en historie, en frase, et bilde du fikk i hodet da du leste. Dette er en slik bok.

desistevitnene_AleksijevitsjBoka finner du her.

Svetlana Aleksijevitsj har påtatt et seg svært viktig arbeid – hun har innhentet vitnemål fra dem som virkelig led under krigen ved østfronten, de som var barn da krigen brøt ut i Sovjetunionen. Ordene tilhører voksne, men minnene deres er barns minner, barn som så far springe ned gaten uten å våge å se seg tilbake, uten noensinne å komme tilbake. Barn som flyktet, gråt, overlevde.

Ingen har nedtegnet disse erfaringene før Aleksijevitsj oppsøkte dem og ba dem fortelle, ba dem snike seg tilbake langs minnekorridorene igjen – og vise oss hva som skjedde med dem, hva de husker fra krigens dager.

«Hva er mer dyrebart for oss enn våre barn? Hva er mer dyrebart for en nasjon? For en mor? For en far? Men hvem teller hvor mange barn som drepes i krig, krigen som egentlig dreper dem to ganger? Den dreper dem som allerede er født. Og den dreper dem som kunne, som burde, ha kommet til verden.» Svetlana Aleksijevitsj.

terningkast5VGLes VGs anmeldelse av boka her.