Er hun din? – underfundig roman om det tapte barnet

Nils-Øivind Haagensens nye roman Er hun din? er en liten sak – men vakker, underfundig, sår og morsom.

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Er hun din? – den nye romanen til Nils-Øivind Haagensen – er en av disse bøkene du leser uten å ense verden rundt deg. Den klatrer inn i sinnet ditt og bruker alle verktøyene du har der, til å spille ut scenene, stemmene og stemningene sine. Det er en bok som gjør at du ønsker at toget skal gå saktere, at det skal bli trafikkork for bussen, at arbeidsdagen skal gå raskere, slik at du kan komme deg tilbake inn i bokuniverset igjen.

Hovedpersonen, Are, er en voksen mann som lever et ensomt liv med stadige påminnelser om en ekskjæreste og et liv som glapp ut av fingrene på ham.

Mannen inviteres i et bursdagsselskap i sommerhuset til noen venner. Festen varer i flere dager, og den lille datteren i huset, Eira, utvikler en forkjærlighet for ham som vekker til live tanken på det han har mistet, det som ble frarøvet ham – barnet han aldri fikk.

Jenta setter livet hans i perspektiv med sine barnlige, kloke og fiffige spørsmål, og hun åpner et rom i ham som han lenge har holdt avstengt. Er hun din? er intelligent og følsom, fornøyelig og tankevekkende – og språklig sett en ren glede å lese.

Hun ser på ryggen til den voksne kvinnen i sofaen, der hvor teppet har sklidd litt av, eller seilt litt bort, og hun syns huden ser ut som klær når de henger på snora: tunge, skrukkete, vanskelige å ha på seg. Den lille jenta står i glassdøra og ser en kråke lande i toppen av det midterste av de store hengebjørkene. Toppen svaier litt, slik et enslig hårstrå kan stå og skjelve ytterst i synsfeltet helt til du grer det eller klapper det bort, så gjenvinner det balansen og står som det nettopp sto, men nå med en gjest i seg. Eira fortsetter ut på plattingen. En liten vind med passe varme hender finner ansiktet hennes så fort hun er ute, og håret, hun løfter en hånd til det og lar den ligge der, som om hun hvilte seg mot lokket på en kjele. Så gjesper hun helt plutselig og strekker på hele seg.
Utdrag fra romanen

«Forførende om livet og litteraturen. Nils-Øivind Haagensen skriver om lengsel, kjærlighet og litteratur i sin nye roman. Det gjør han godt … Romanen står frem som både jordnær og drømmende, realistisk og lengtende. Det gjør han fint, Nils-Øivind Haagensen, han kombinerer letthet med eksistensiell tyngde.» Anne Cathrine Straume, NRK P2

«Fremstillingen av mannens barnløshet vinner i dybde gjennom antydningene om at sorgen hans og lengselen kan komme til å utvikle seg i sykelig retning … en skarp og balansert observatør av nåtidens sosiale virkelighet. I motsetning til forfattere som i tradisjonen etter Gustave Flaubert er mest interessert i å avsløre menneskets dårskap, har Haagensen også et våkent øye for våre forsonende sider: Varmen, spontaniteten, gleden over å kunne finne sammen i en samtale.» Frode Helmich Pedersen, Morgenbladet

«Man slipper sjelden unna det helt nære hos Nils-Øivind Haagensen. Rommet man er i, relasjoner man står i. Menneskene virker så vanlige, hvor eksentriske de enn i realiteten er … I Ares hode er sommerhuset som ‘et frimerke på et brev skrevet i gress og sand og vann’. Den kalde lufta mot kroppen er ‘som badehud mot tørr hud’ (eksempel på en blålig selvklarhet som er Haagensen på sitt beste).» Sindre Andersen, Klassekampen