En samtale med Mikael Niemi

«En bok om en gammel prest, liksom. Hvem faen vil lese om det?»

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Mikael Niemi byr leseren på finurlig fletting av svensk historie og mordmysterier i sin nye roman Koke bjørn.

«Jeg tror at han har vokst i meg, blitt større, blitt mer menneske.»

Sommeren 1852 forsvinner en ung tjenestejente i de mørke skogene nord i Sverige, i bygda Kengis. Hun blir funnet nedstampet i myra, og lensmannen og bygdefolket slår fast at en slagbjørn herjer i området. Prosten Lars Levi Læstadius og samegutten Jussi aner imidlertid at noe langt ondere er på ferde, og begynner å etterforske udåden.

Koke bjørn er den nyeste romanen til Mikael Niemi, forfatteren av Populærmusikk fra Vittula

Romanen får fantastiske kritikker, og omtales som et nytt mesterverk fra forfatteren. Her er det bare å meske seg med en roman som kjennes på kroppen.

Lyden av bein som brekker og tenner som knekker, får nakkehåret til å stritte mens lukta av lusete kropper, piperøyk og ram brennevin smyger seg opp neseborene. Niemis penn river leseren med seg gjennom busk og kratt, så blod og svette spruter.

Et naturlig tema

Å skrive en bok om Lars Levi Læstadius var nokså naturlig for Mikael Niemi, han har alltid hatt den historiske personen Læstadius tett på livet.

Jeg vokste opp like ved stedet der han døde. Det står en statue av ham ved huset vi bodde i, så jeg har jo sett ham hele oppveksten min. Han har alltid vært nærværende for meg, men å skrive en roman om ham, den ideen fikk jeg først i senere tid.

Niemi har interessert seg for og lest mye om Læstadius opp gjennom årene. Så med ett slo det ham at det var mulig å bruke all denne kunnskapen til noe, at han faktisk kunne fortelle verden om Læstadius.

– Jeg begynte å fundere på hvordan jeg skulle fortelle om ham. Det var to ting jeg bestemte meg for til slutt: Han må bli kriminaltekniker, og historien skal ikke fortelles av ham selv, men av samegutten Jussi. Det skal bli en slags Sherlock Holmes- og dr. Watson-historie.

En annen Læstadius

Det var også viktig for Niemi ikke å fremstille en Lars Levi Læstadius vi har sett før.

Utfordringen min var å skrive en roman som ikke allerede finnes. Det er jo skrevet flere romaner om Læstadius tidligere. Og der fremstår han ofte som en litt tordnende opprørsleder, nærmest som en aktivist. Jeg har aldri sett ham sånn selv.

I Koke bjørn er Læstadius en observerende type, nærmest stoisk i sin tilnærming til verden.

Man kan skille ham fra den personen vi ser for oss på prekestolen, der han står og skriker så spyttet flyr, om brennevin og synd og djevelens verk. Men det har vi sett så mange ganger, i film og i romaner. Jeg ville vise en annen side ved ham, og da ble det denne boka.

En mann av kjøtt og blod

Læstadius var en kjent person for Mikael Niemi helt fra barndommen, men underveis i skrivingen Koke bjørn endret han seg for ham. Ble en litt annen.

Jeg tror han vokste i meg, ble større, mer menneske. Jeg tenkte mye på det at han må ha hatt en sterk arbeiderkropp. Han hadde et jordbruk der oppe i Pajala, han hadde dyr og en familie å forsørge – i tillegg til det store intellektuelle arbeidet.

Leseren møter en kjøtt- og blod-versjon av ham i boka. Blir med ham ut i myra, inn i saunaen, ned i gjørma og møkka i jakten på det onde som herjer i hjembygda hans.

«det finner jeg veldig fascinerende, denne blandingen av det vitenskapelige og det irrasjonelle i Læstadius.»

Moren min hadde mange bøker om ham hjemme, og alt jeg har lest, har gitt meg mange ulike bilder av ham. Det som slår en, er bredden i intellektet hans. Han var ikke bare det interessert i det religiøse. Han syslet med meteorologi og agrikultur, og var en av dem som innførte poteten nord i Sverige. Psykologi var han også interessert i, og til og med i mosjon – trolig var han en av de første mosjonistene. Legekunsten forsket han også på – sykdommer og alt som hadde med kroppen å gjøre.

All denne kunnskapen fletter Niemi inn i boka når Læstadius opererer som en slags etterforsker i mysteriet rundt den drepte tjenestejenta.

Niemi lar seg også fascinere av andre sider enn de fysiske og intellektuelle hos Læstadius.

Han var dels veldig vitenskapelig og nøye – kritisk og en tilhenger av fakta – men i tillegg til det rasjonelle, var han også veldig opptatt av det åndelige. Han hadde flere visjoner i løpet av livet sitt, som preget ham mye – og flere av dem har jeg også med i boka mi. For Læstadius kunne kampen mellom ondt og godt gestaltes i det ytre. Det var slik verden var for ham. Og det finner jeg veldig fascinerende, denne blandingen av det vitenskapelige og det irrasjonelle i Læstadius.

En representant for folket

Jussi, en ung samegutt prosten har tatt til seg, har synsvinkelen i boka. Jussi er en motsetningsfylt karakter, både stakkarslig og sterk, enfoldig og klok på samme tid. Niemi har gitt samegutten en stor rolle i beretningen, ikke bare som prostens assistent og protesje – hans dr. Watson.

«Jussi er favoritten min»

Jussi er et symbol, en representant for folket. På 1850-tallet begynte dannelsen å nå folket, takket være misjonsskolene. Poenget var at folk skulle lære å lese bibelen, men når man først kan lese, så kan man jo lese andre ting også.

Etter hvert som Jussi utdannes, gir han også prosten mer motstand, stiller kritiske spørsmål om religion og kirkens plass – Jussi blir et symbol for utviklingen i samfunnet.

Og samtidig er han den leseren skal identifisere seg med, sympatisere med – han er den som stiller spørsmålene. Men han er også en underlig fyr, en som står på sidelinjen, som ikke passer inn, en observatør. Jussi utvikler seg mye gjennom historien, han går fra å være et troll til nærmest å bli en slags helgen. Jussi er favoritten min.

Skal kjennes på kroppen

Koke bjørn er en sanselig roman. Man kan nærmest kjenne stanken av uvaska kropper og føle lusa i hodebunnen mens man leser.

For meg er det helt naturlig. Jeg har alltid skrevet på den måten. Det er sånn jeg er. Jeg tror det er fordi jeg kommer nordfra. Vi er så nære livet og døden der oppe, mer enn når man kommer fra storbyen. Vi lever tett på alt. Jeg opplever verden veldig fysisk.

Og det gjør vitterlig leserne også – får en fysisk opplevelse når de lever seg inn i universet til Mikael Niemi.

Jeg skildrer også mye av boken ute, ikke inne i husene, men ute i naturen. Ute i friheten og luften. Og ettersom Læstadius var en veldig fysisk aktiv person, blir det også naturlig å skrive fysisk, slik at man kjenner det på kroppen når man leser.

Hvem vil vel lese om en gammel prest

Romanen har mottatt svært gode kritikker overalt etter at boka ble lansert. Mikael Niemi har lang fartstid som forfatter, og er sjelden nervøs for responsen bøkene vil få. Men noe som er viktig for ham, er om verket fungerer eller ikke.

Det viktige for meg er å se om boken fungerer på det viset som jeg håpet – og det er det ikke sikkert at den gjør. En bok om en gammel prest, liksom. Hvem faen vil lese om det?

Å skrive en roman er noe av det vanskeligste man gjør litterært, understreker Niemi.

– Det er som å bygge et stort hus og deretter ta et skritt tilbake og se på om det står. Kan mennesker gå inn i huset uten at det raser?

Man kommer aldri utenom Lindgren

Niemi har skrevet og lest mye gjennom hele livet. På spørsmålet om han husker hva som vekket interessen for litteratur, dveler han ved en serie han oppdaget som liten gutt.

«Hvordan i helvete har han fått det til?»

Jeg tror min første store leseropplevelse, var en serie som het Min skattkammare, med fortellinger for barn fra 1 til 10 år. Selv i dag kan jeg få glede av historier derfra. Greske fabler, små eventyr, vers – de var helt fantastiske. Hvem som var forfatter, spilte ingen rolle. Historiene betydde alt. Men etter hvert ble Jules Verne en favoritt, og selvfølgelig Astrid Lindgren. Man kommer aldri utenom Lindgren.

Hva forfatteren liker å lese endrer seg og varierer med tiden. Men han har noen forfattere han stadig kommer tilbake til i voksen alder.

Jeg leste nylig Vilhelm Mobergs Utvandrer-serie, der de drar til Amerika – som er jævlig bra, altså. Selma Lagerlöf leste jeg igjen her om dagen. Jeg er også veldig glad i klassisk litteratur, de gamle episke mesterne. Karl Ove Knausgårds serie Min kamp er lysende. Den er så god at det nesten er irriterende. Hvordan i helvete har han fått det til? Det spør jeg meg om når jeg leser ham!

Da vi spør Mikael Niemi om hvilken forfatter, blant alle nålevende og døde, han ville byttet forfatterskap med, tar det knapt et sekund før han svarer.

Da må jeg si Homer. Tenk på livet hans! Han gikk rundt og lyttet, så skrev han ned historiene og de ble bevart i flere tusen år. Hva mer kan man begjære! Gå rundt i sandalene mine, klø meg i skjegget og drikke rødvin. Jeg tror han het Anders Homer, det er jeg overbevist om. Anders Homers bøker skulle jeg gjerne skrevet.

 

Andre bøker av Mikael Niemi finner du her