En samtale med Helle Helle

«Det er et farvel i denne boken, for meg»

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Når danske Helle Helle kommer med ny roman, er det bare å puste rolig ut og sette sjeledøra på vid gap. Hennes nyeste roman de er en varm, underfundig, vond og original skatt av en fortelling – og den forlater deg ikke med det første.

«denne setningen rommer stoff nok til en hel roman»

Det er tidlig åttitall, i en småby i Danmark. Den seksten år gamle hovedpersonen bor sammen med moren sin i en sliten leilighet over en frisørsalong. Til tross for at økonomien er trang, er livet godt – de er nære. Så blir moren alvorlig syk. Men selv om døden nå lurer i krikene og krokene av teksten, er det kjærligheten som får sitte i høysetet gjennom hele romanen.

Hvordan en roman blir til

En enkel setning var noe av det som fikk Helle Helle til å skrive nettopp denne romanen.

de av Helle Helle, utgitt av Forlaget Oktober, boktips i ARK-bloggen

Den første setningen i boken stammer fra en roman jeg skrev i 2005, som heter Rødby-Puttgarden. Der er det et avsnitt om de to hovedpersonenes mor, som begynner slik: «Vår mor gikk over jordene med et blomkålhode». Dette er tretten år siden, men jeg har siden det tenkt at denne setningen rommer stoff nok til en hel roman. Jeg måtte bare vente og finne ut hva det skulle bli av den.

Helle Helle synes det er vanskelig å si hva det er som gjør at en roman blir som den blir, men hun visste hele tiden at hun skulle tilbake til Rødby i denne – at de skulle foregå der, i hennes egen hjemby.

Jeg visste også at jeg ville skrive om en ung jente, jeg har aldri hatt en så ung hovedperson før. Og jeg har i mange år hatt lyst til å bruke min egen ungdomstid i en bok, sier hun.

Og noe annet som har skjedd siden min forrige roman, er at jeg har mistet moren min.

En stor inspirasjon

Forfatteren påpeker at de ikke er en selvbiografisk roman, men at moren hennes alltid har betydd mye for bøkene hennes, vært en stor inspirasjonskilde.

Hun var parfymedame og hadde en såpebutikk. Hun var ikke et litterært menneske, men hun var leveringsdyktig i mange setninger. Hun sa mange ting jeg har brukt i bøkene mine. Min søster og jeg mistet henne for fire år, så jeg hadde et behov for å skrive en roman hvor jeg lar et kjærlighetsforhold mellom en mor og en datter fylle hele boken, sier Helle.

Hun beskriver romanen som en historie om en veldig sterk kjærlighet mellom en mor og en datter, som står i kontrast til det faktum at moren skal dø.

Det er det som gjør romanen til det den er.

En begynnelse eller en slutt?

de er bygget som en sirkelroman, der man på slutten av historien kan gå umiddelbart tilbake til starten igjen, som en evighetsmaskin av en historie.

Det var fordi jeg ikke ville at den skulle slutte. Jeg ville at moren hennes fortsatt skulle være der, så derfor gjør hun nesten det, sier forfatteren.

«fordi alt er i nåtid, er det ingenting som blir et minne»

Romanen har også et finurlige grammatisk grep der fortiden er skrevet i nåtid. «Men det går jo ikke å sykle. Sykkelen til kusinen står i Onsevig, og hennes egen har flatt dekk. Den punkterer i fjor, hun sykler over en planke.»

Jeg ville at man skulle merke datterens sjokk, at man befinner seg så intenst i nåtiden når en katastrofe inntreffer. Og det var også en måte å få moren til bli på. En bokblogger som skrev til meg om boken, formulerte det slik: «fordi alt er i nåtid, er det ingenting som blir et minne.» Og det er det som er meningen. Ettersom romanen er i nåtid, så er moren hennes fortsatt der. Hun forsvinner ikke.

Helle Helle synes det er spennende å utforske det grammatiske i en roman, få den til å avspeile hva det er boka handler om – i stedet for å skildre og dramatisere det.

Heller enn å utpensle noe, slik at det blir veldig sentimentalt eller sørgelig, ville jeg heller vise det med språket, uten å si det. I stedet for at jeg forteller hvor vondt det gjør for datteren å miste moren sin, så blir det mer virkningsfullt å la språket og grammatikken gjøre det.

Humor og sorg

Ifølge Helle Helle er det viktig å balansere det triste med det morsomme i en bok, selv om det er vanskelig å få til. Bøkene til Helle Helle omtales ofte som underfundige, absurde og humoristiske trass i at de ofte har temaer som heller mot det triste og mørke.

Noen ganger utnytter jeg det at man kan skape sterke følelser ved å skifte raskt fra noe som er utrolig morsomt til noe som er trist. Og iblant kan noe også gjøre mer vondt, hvis det er morsomt.

Humor er en slags overlevelsesstrategi i de, der den unge jenta mister den viktigste personen i livet sitt. Moren og jenta ler mye sammen, har absurde og lette samtaler sammen, med rom for latter.

Denne latteren er en beskyttelse mot det vonde. De skaper et rom der de kan le i stedet for å gråte. Det er en befrielse at man kan få latter inn i noe som er helt grufullt. Latteren frigjør noe i oss.

Et farvel

Stort sett når Helle Helle er ferdig med en roman, er hun overlykkelig over å kunne forlate karakterene sine og aldri se tilbake på dem, eller engang tenke på dem igjen.

Det har vært annerledes denne gangen. Det er et farvel i denne boken, for meg. Det er også noe som har åpnet seg i meg med denne romanen, så det har ikke vært enkelt å slippe dem.

Les bokomtale av romanen de her

Men hun understreker at når det gjelder å holde karakterene i live, er det i stor grad leserne hennes som gjør det. De spør om hva som skjedde med dem før boken, hva som skjer etter bokens slutt. Hvordan det går med dem nå.

Men det er jo faktisk ikke noe før og etter, påpeker Helle Helle.

Det er kun det punktum som boken slutter med.