En annerledes valentinsgave

Dette er ei bok for den som fortsatt leter, og for den som allerede har funnet.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Før i tida var nettdating noe folk rynket på nesa av. Det var flaut å innrømme at man lette etter kjærlighet på verdensveven – det var et tegn på desperasjon.

Nå er det helt vanlig å ha en profil på et nettdatingsted om man er på utkikk etter kjæreste, eller bare en å tilbringe litt tid med.

Godt er det! For da får kjærligheten enda flere muligheter til å oppstå iblant oss, og ikke minst kommer det et vell av søte, morsomme og iblant litt pinlige historier ut av det.

For historiene florerer der ute om vellykkede og langt mindre vellykkede dater. Folk deler dem også gladelig med hverandre.

En som har gjort seg møye med å få noen av de historiene ned på papiret, er Karoline Hjorth. Hun er aktuell med boka Algoritmeanekdoter – beretninger om kjærlighet på nett.

gave til valentins, valentinesgave, gave til en venn, valentines day, nettdating

Dette er en sjarmerende og forfriskende åpen bok om nettdating – basert på samtaler med fjorten ærlige sjeler som byr på seg selv og historiene sine.

Noen av dem er fortsatt ute i verdensveven på utikk etter den rette, andre har tatt ei pause og noen har møtt den de ønsker å tilbringe resten av livet sitt med – enn så lenge.

Her møter du en av dem:

 

Kapittel 11  KARI

Det er noe med den forestillingen man har om hvordan det skal skje – denne magien som skal oppstå. Når man spør: «Mamma og pappa, hvordan var det dere traff hverandre?» og nesten alltid får høre spennende historier. Alle disse parene som har møtt hverandre ved helt corny tilfeldigheter. Det er liksom ikke like mye fres over historien om hvordan man traff hverandre på internett.

Jeg er 32 år og singel. Med en gang man kommer inn på en samtale om det å ikke ha kjæreste, så kommer spørsmålet: «Men driver du og dater på nettet, da?» Det er en slags forventning om at man skal gjøre det, hvis ikke er du rar. Jeg har, herregud, tiårsjubileum som singel og har aldri hatt et forhold som har vart så lenge at det har vært naturlig å snakke om en fremtid sammen. De som har vært gjennom en lang rekke forhold og skilsmisser, har kanskje et mer rasjonelt forhold til nettdatingsprosessen og til kjærlighet generelt enn sånne som meg. Da handler det om å møte noen som du liker og trives sammen med, mer enn å møte noen du blir hodestups forelska i.

Jeg snakket med en venn av meg som har hatt det som meg, med småkjærester her og der, men store deler av tiden singel. Han hadde truffet noen, på Sukker.no, og mente at det var helt knall. Vi snakket litt om nettdating og at jeg syntes det satt langt inne. Da sa han: «Men Kari, i din hverdag, i hvor mange fora er det du potensielt kan treffe noen?» Jeg tenkte på jobben, på venner og på hva jeg pleier å gjøre. Da kom jeg fram til at det ikke var så mange settinger. Den forventningen om at han skal dukke opp på bussen eller biblioteket … jeg går ikke ofte på biblioteket heller. Problemet er vel at jeg synes nettdating er fryktelig konstruert. Kanskje kommer jeg til et punkt hvor jeg har kommet over kneika, er i gang og kan begynne å få noe ut av det. Selvfølgelig kan man hevde at settinger ute på byen er like konstruerte; det der fem-på-tre-rægget på Mono, for eksempel, hva er det som er mer romantisk eller mer ærlig med det?

Man blir stadig påminnet dette ønsket eller forventningen om denne relasjonen fordi det er naturlig å sammenligne seg med de man har rundt seg. Nå har jeg riktignok veldig mange single venner, og det er jeg litt glad for, men samtidig så snakker vi ganske mye om det. Om jeg har vært på en eller annen fest, blir jeg alltid spurt ’å, var det noen interessante menn der, da?’, og det er jo litt kjedelig hvis enhver sosial setting skal handle om det. Samtidig har jeg jo levd med det ønsket eller den forventningen om at det skal skje siden jeg var 15. Alltid snakker man om denne kjæresten, det å treffe noen, være forelska, at det er et stort mål i seg selv. Nesten mer enn det som skjer etterpå. Søstera mi sier det til meg når jeg kommer inn i frustrerte faser: ’Kari, hvis det var ditt eneste mål å få deg kjæreste, så hadde du hatt kjæreste for lenge siden’. Det er klart, det er noen som ser seg lettere fornøyd, da. Og så tror jeg det handler om man trives godt i sitt eget selskap, eller om man opererer i en veldig slik tosomhet.

Og når vi først er inne på dette temaet, så kom jeg på en ting som kanskje hadde vært litt gøy å ha med her. Det er solokvinne-boka mi. Da blir jeg i hvert fall skikkelig stempla. Den handler om hvordan du skal finne denne mannen. Det er en elendig oversettelse, men den har fine illustrasjoner. Bo alene og Trives. En håndbok for solokvinnen. Jeg fant den på et loppemarked for mange år siden, den har alltid luktet litt røkelse, men nå har den sluttet å lukte så mye, for jeg har lånt den ut til alle de single venninnene mine. Jeg hadde også ei venninne på besøk for litt siden, vi drakk gin tonics og hadde høytlesning fra boka. Den virker veldig radikal til å være fra 1937. Enten det, eller så er vi bare veldig konservative i dag. Kanskje har vi ikke endret oss stort når alt kommer til alt.

«Dette er ikke noe defensorat for å leve alene. Fem av ti, som gjør det, kan ikke for det selv, og minst tre av de andre er irriterende egoistiske. Der er enslige kvinner, hvis ensomhet bare leilighetsvis gjør seg gjeldende mellem de forskjellige telefoner, besøk hos friserdamen, lunsjer, bridger, selskaper, premierer og danseaftener, og hvis sparsomme ledige øyeblikk antageligvis brukes til å sove. Der er enslige kvinner, hvis liv er en eneste hvirvel av selskapelighet og cocktails, og hvis ensomhet må benyttes til å bli edru og komme noenlunde på rett kjøl. Der er kvinner som håper å bli kvitt sin melankoli ved å invitere troskyldige, intet anende mannfolk til aftens og fore dem med overeteriske retter, som vannmelon, salat og karse i majones og fruktkompott med fløte. Merkelig nok er denne behandlingsmetode ofte ganske virkningsfull – antagelig fordi de kvinner som anvender den er uhyre feminine og hjelpeløse, ellers vilde de jo aldri våge noe slikt. Og så er der endelig de kvinner som virkelig liker å være alene. De fleste av dem tror de foretar en flott, moderne gestus, og når det er gått en måned eller to, ønsker de de aldri hadde gjort den. Enten du hører til den store hær av ensomme sjeler som ingen er glad i – skjønt det gjør du selvfølgelig ikke – dette er en gruppe som ingen med litt omløp i hodet behøver å høre inn under i mer enn en uke eller to, men som en hel del av oss mismodig slår sig til ro i for tid og evighet. Saken er at det skal teknikk til, akkurat som til å utføre alt annet. Enten du betrakter din solo-manesje som en dødsdom eller som en oplevelse, om du er seksogtyve eller seksogseksti, må du ha en plan hvis du vil prøve å få det beste ut av det.

 (Marjorie Hillis. 1937. Bo Alene og Trives. En haandbok for solokvinnen)