Dette norske livet

Denne vondt vakre boka: les den.

Publisert: Skrevet av: Jannicke Storm Glomsrød, ARK-bloggen

Nils-Øivind Haagensens nye roman Dette norske livet , viser på ny hvor god Haagensen er til å skildre relasjoner mellom barn og voksne – gjerne voksne som ikke har et udelt snilt blikk på seg selv, og barna som ser dem.

Han gjorde det i 2016, med Er hun din? – ei lita perle av en roman. Og nå gjør han det igjen.

Dette norske livet … hva skal man si? Man blir nesten helt tømt etter lesning. Dette er så godt skrevet, så vemodig og så vakkert.

Dette norske livet, en roman av Nils-Øivind Haagensen

Språket til denne forfatteren er underfundig og originalt, poetisk og syngende. Romanen stryker deg på ryggen og lugger deg øyeblikket etter. Dette norske livet er ei bok som får deg til å gå av på feil stopp, ei fortelling du ikke klarer å stappe i veska mens du går til jobb, i stedet snubler du fortaulangs mens du leser – blind for omgivelser og folk.

Jentoft er en ensom, litt utilpass mann. Han sliter med relasjoner, selv om vennene hans stadig strekker ut hendene sine mot ham, viser at de setter pris på ham. Kjærligheten er vanskelig, livet er vanskelig. Den eneste han får til, som han udelt liker selskapet til, er Lindis – fadderbarnet.

Hun ser ham. Helt fra hun er liten, retter hun blikket sitt og varmen sin mot ham. Voksen-barn-relasjonen her er, selv i de minste, tilsynelatende mest ubetydelige beskrivelser, nydelig. Og så, en dag, er Lindis borte. Savnet. Vekk.

Denne boka vil prege høsten din – sette seg som et hakk i sjela, gjøre deg sår og mør i sinnet en stakket stund, men også lykkelig, over at slike bøker finnes.

Det er vanskelig ikke å være svulstig når man skriver om bøker som Dette norske livet. Så vi lar det bare stå til, for dette er mektig godt.

 

Da Lindis var liten hadde hun mange barnevakter.
Hun var snill med og glad i alle sammen.
Men hun var særlig snill med og spesielt glad i en av dem.
Onkel Jentoft.
Som hadde et veldig rart navn, syntes han, men ikke hun.

Hvis du hadde spurt Lindis den gangen hva som var så spesielt med onkel Jentoft, ville hun nok sett helt åpent på deg mens hun tenkte seg grundig om – for hun var et barn som så rett på deg når hun tenkte seg om – og sagt: ingenting, egentlig.
Men det hjalp at han stilte sine egne spørsmål, heller enn bare å svare på hennes.
Og det hjalp at hun følte seg så trygg sammen med ham.
Og det hjalp veldig at han fortalte så mange godnatthistorier på sengekanten.
Hun var nesten fristet til å legge seg før leggetid noen kvelder.
Historiene hentet Jentoft fra bøkene han leste, og det kunne være hva som helst, alt fra Dante til en samling koan, og han fortalte alt i første person, til Lindis’ grenseløse fryd, som om alt det eventyrlige som skjer i verdenslitteraturen egentlig hadde skjedd med ham.
En liten favoritt, som Jentoft måtte fortelle flere ganger, var om da han som liten gutt på slektstreff på en stor gård langt ute på landet, satte seg på en stor bok han fant i en kiste, slik at han kunne se over bordkanten. De satt nemlig i ganske lave stoler rundt et veldig høyt bord. Da det ble oppdaget, begynte de som bodde på gården, to veldig gamle, veldig fjerne slektninger, å rope til lille Jentoft.
Hva er det du sitter på? Vet du hvilken bok det er?
Det er en veldig viktig bok!
Det var Billed-bibel for Det Norske Folk, publisert i 1840.
En viktig bok? Er den viktigere enn rumpa mi? svarte Jentoft.
Og Lindis krøp sammen av fryd hver eneste gang.

God natt, onkel Jentoft, sier Lindis den første kvelden han sitter for henne.
Jentoft står mellom senga og døra.
God natt, sier han og blir stående.
Lindis, sier han så, jeg er egentlig ikke onkelen din.
Er du ikke? Hva er du da?
Jeg er en fadder.
Hva er det?
Hva en fadder er? En fadder er en som skal passe på deg når du er liten. En fadder er en venn, sier Jentoft.
Hva er forskjellen? sier Lindis.
Forskjellen er at onkler og tanter er brødre og søstre av foreldrene dine, eller ektefeller av disse brødrene og søstrene. En fadder kan være en onkel eller ei tante, men han kan også være hvem som helst.
Er du hvem som helst? sier Lindis.
Nei, sier Jentoft.
Hva er du da?
Jeg er vennen til mammaen og pappaen din. Og jeg er vennen din.
Du er vennen min? sier Lindis.
Jentoft nikker. Ja, sier han.
Men ikke onkel?
Nei, sier Jentoft.
Vi får nå se på det, sier Lindis.
Som skal forbli Jentofts favorittbemerkning resten av livet.