Benny går berserk – hele jula gjennom

«det er en utrolig big deal at det nå finnes i alle fall én norsk barnebok med en elleveårig, gay gutt i handlingens sentrum.»

Publisert: Skrevet av: Tom Erik Fure, forfatter

Benny går berserk av Tom Erik Fure

Barn 8–12 år
Cappelen Damm
143 sider
Illustrert av Kenneth Larsen

 

Som voksen og åpent homofil, er det noe underlig å se tilbake på min egen barndom og ungdomstid. Særlig når jeg kan huske tilfeller hvor jeg egentlig burde ha skjønt at jeg kanskje ikke var helt som de rundt meg, at jeg kunne forelske meg i gutter. Men det var jo selvfølgelig en umulig tanke på barneskolen: Guttene var idioter og jeg var dessuten forelsket i bestevenninnen min. Og senere i Lois Lane, i Teri Hatchers skikkelse!

Da Lois & Clark: The New Adventures of Superman gikk av luften idet jeg ble tenåring, ble jeg besatt av en ny TV-serie som debuterte samme år, og falt hardt for den heiteste vampyrdreperen noensinne: Buffy Summers! Jeg husker jeg applauderte da Buffy gjennomboret Angel med et sverd og sendte ham lukt til Helvete. Endelig var hun singel igjen!

Poenget mitt er bare dette: Hadde jeg hatt en bok som Benny går berserk på barneskolen, hadde jeg kanskje lagt sammen at to og to = gay, mye tidligere.

«ingen av oss har klart å finne en norsk roman for barn med en homofil gutt i hovedrollen»

Jeg har saumfart internett, jeg har spurt de mest beleste bibliotekarene, bokhandlerne og forlagsfolkene jeg vet om, men ingen av oss har klart å finne en norsk roman for barn med en homofil gutt i hovedrollen. Så da tenkte jeg som jeg alltid gjør: Skal man ha noe gjort, må man gjøre det selv.

«jeg så for meg både hånlatter og ekstrem øyerulling»

Det var så klart ikke gitt at hovedkarakteren min, Benny Bark, skulle få være homofil. Jeg skal innrømme at jeg så for meg både hånlatter og ekstrem øyerulling før jeg forsiktig forhørte meg med forlaget om hva de syntes om det. Det var vel uhørt? Men nei, de syntes det var helt fantastisk og ga meg ørten tomler opp fra første stund. Heiarop hele veien til mål! Så jeg er utrolig glad for å debutere som forfatter i en tid der Bennys legning ikke er en big deal for forlaget, og basert på anmeldelser og tilbakemeldinger fra lesere – ikke for dem heller.

Emil (12), Aftenposten Junior

Misforstå meg rett, det er en utrolig big deal at det nå finnes i alle fall én norsk barnebok med en elleveårig, gay gutt i handlingens sentrum. Alle barn som har romantiske følelser de ikke helt klarer å finne ut av selv, som kan virke skremmende for dem, trenger en kompis de kan kjenne seg igjen i mellom permene til en barnebok. Det hadde jeg trengt selv også. Barnelitteraturen må reflektere det store mangfoldet som finnes. Men er Benny går berserk kun en bok for skeive barn? Langt ifra. Så klart varmer det hjertet mitt at noen barn forhåpentligvis blir litt bedre kjent med følelsene sine ved å tilbringe julen med Benny, men det er også en bok for alle andre barn. For de som elsker julen, for de som elsker klin sprø, halsbrekkende og humoristiske fortellinger, og ikke minst for de som kanskje roper «Homo!» til han litt stille klassekameraten på bakerste pult, som «bare» har jentevenner. Han gutten jeg selv var. Jeg håper de leser boken og koser seg skikkelig. At de ler til de sprekker og tenker at «han der Benny var jo ganske kul». Og så håper jeg de går på skolen på nyåret og inviterer han bakerst i klasserommet med på leken. For har det egentlig så mye å si om man er homo eller hetero? NOPE!

«En mellomtrinnsroman i komediesjangeren som balanserer fint mellom handlingens ytre og hovedpersonens indre kaos.»Karen Frøsland Nystøyl, Periskop.no

Benny går berserk er mitt kjærlighetsbrev til julen, slik jeg kjenner den fra barndommen og for det meste fortsatt liker å feire den. Den er en hyllest til nære vennskap og alle former de kan ta (*Kremt* Fabuløse Magda-Rose), den er mitt gledeshyl over sprett-sprut-sprø fortellinger som tillater seg å leve utenfor rammene av hva som er realistisk, og den er sist men ikke minst mitt ønske om at alle barn, homofile som heterofile, skal vokse opp og føle sett sett og elsket.

Det er ikke lenge igjen nå, jeg har allerede pyntet to juletrær og hørt på julemusikk siden mai, så jeg avrunder med en setning vi alle kjenner godt: GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!

 

Tom Erik Fure

 

Les første kapittel av Benny går berserk

 

O, JUL MED DIN GLEDE OG FORELDRE SOM ØDELEGGER ALT

 

Det var kaldere enn nederst i fryseboksen, og Benny elsket det. Han elsket hvert snøfnugg som falt fra him­melen, hver snøkrystall som landet på jakken hans, og hver eneste brøytekant langs veien. Men mest av alt elsket han julen. Absolutt alt ved julen. Minus klipp­fisk på første juledag, så klart, han var ikke helt sinns­syk heller.

Han smilte tilfreds der han trasket bortover fortauet gjennom dyp snø, slepende på en handlepose i den ene hånden mens han knuget fire store pepperkake­hjerter under den andre armen. Ved siden av ham gikk Akemi, hans beste og eneste venninne, og bar på sitt eget pepperkakehjerte.

«JEG GLEDER MEG SÅNN!» ropte Benny så høyt at han sikkert hadde utløst et snøras, hadde de vært på fjellet.

Akemi brast ut i latter og ropte enda høyere: «JEG OGSÅ!»

«MEN IKKE LIKE MYE SOM MEG!» skrek Benny så han ble hes. «DET ER UMULIG!»

«Tre nøtter til Askepott», sa Akemi.

«Reisen til Julestjernen», sa Benny.

«Donald Duck og vennene hans», sa Akemi.

«LVGUTTENE!» ropte Benny, altfor entusiastisk.

«Hilsen bestefar på 72!» ropte Akemi tilbake.

Benny lo. «Det er tradisjon! Hvordan skal man ellers vite når julen ringes inn?»

«Noen av oss ser bare på klokken», sa Akemi.

«Pfft!» sa Benny og blåste luggen ut av øynene.

«Brune pinner.»

«Colakaker.»

«Colakaker er ikke det samme som brune pinner. De smaker kliss», sa Benny.

«Sier du, som kan sluke en halv delfiakake på ti minutter», sa Akemi.

«Uten å kaste opp», sa Benny stolt og sparket opp snø foran seg.

«Greit, du vinner», sa Akemi. «Ingen elsker julen mer enn deg.»

«Nemlig. Jeg skal spise et tonn med pinnekjøtt på julaften», sa Benny og stirret drømmende opp i luften.

«Og jeg skal spise et tonn med frityrstekt kylling», sa Akemi og himlet med øynene.

Benny snudde seg mot henne. «Jeg fatter ikke at det er tradisjonsrik julemiddag i Japan. Har de ikke sauer der?»

Akemi bare heiste på skuldrene. «Mamma krever at vi gjør alt slik som i hennes oppvekst. Pappa har ikke noe han skulle ha sagt.»

Det forstod Benny. Juletradisjoner var tross alt dødsviktig, selv om det innebar at Akemi måtte spise kylling og ikke pinnekjøtt på julaften. Men akkurat det var vel ikke noe rarere enn at noen spiste ribbe og andre spiste fisk. Fisk, for pokker! For Benny var det kun pinnekjøtt som gjaldt på julaften, ferdig snakket.

«Neste stopp: Kråkeslottet», sa Akemi og dultet borti Benny med albuen mens hun laget spøkelses­lyder.

«Hysj, tenk om hun hører deg», sa Benny og så seg rundt. «Magda­-Rose liker ikke at folk kaller huset hennes for Kråkeslottet.»

«Nei, men hun er jo gammel, så jeg tror ikke hun hører meg herfra. Gullgutten hennes kan slappe helt av», sa Akemi.

«Sjalu?» sa Benny og gliste.

«Ja!» flirte Akemi. «Skulle tro du var barnebarnet hennes, sånn som hun fyller rommet ditt med godteri. Det ser ut som Aladdins grotte der inne, bare at du har sjokolademynter i stedet for gullmynter.»

«Hun liker jo ikke snop», sa Benny og strammet grepet om bæreposen. Det kjentes seriøst som om armen hans skulle ryke når som helst. Han hadde gått amok på julemarkedet, og nå fikk han lide for det. Heldigvis var de snart fremme.

«Tungt?» spurte Akemi. «Trenger du hjelp til å bære?»

«Nei, det er verdt det», sa Benny og peste. «Det er jul bare én gang i året!»

De nærmet seg huset til Magda­-Rose. Akemi be­gynte å lage spøkelseslyder igjen. Benny sparket borti leggen hennes, gjennom fjorten tonn med snø. De tittet over gjerdet ved siden av seg. Der sto hun – utenfor det enorme herskapshuset en eller annen Hollywood­-regissør hadde bygget for henne lenge før Benny og Akemi ble født. Nå var det bare kjent som Kråke­slottet. Hun hadde på seg rosa leppestift og svarte solbriller enda det var overskyet. Håret hennes var som vanlig perfekt og blondere enn en golden retriever. På seg hadde hun så klart den leopardmønstrede fuskepelsjakken alle forbandt henne med.

Magda-­Rose i et nøtteskall.

Akemi smilte og gjemte ansiktet bak det store pepper­kakehjertet hun bar på. «Du må innrømme at hun er litt sær, da», hvisket hun til Benny. «Dronningen av Kråkeslottet.»

Benny ristet på hodet og hvisket tilbake: «Jeg synes hun er dritkul. Hvem andre kjenner du som har et eget tårn på huset sitt?»

De skulle akkurat til å rope hallo da moren til Akemi stakk hodet ut av vinduet to hus bortenfor og ropte at hun måtte komme hjem. Skulle tro hun kunne lukte når Akemi nærmet seg. Akemi sukket og begynte å gå fortere. «Plikten kaller», sa hun og snudde seg mot Magda-­Rose. «God jul!»

Magda-­Rose smilte og vinket tilbake, før hun for­svant inn i det store huset.

Benny ga Akemi en klem og småløp hjem på føtter som sank ned i snøen, og med pepperkakehjertene godt plassert under armen. Siden han bodde i huset mellom Magda­Rose og Akemi, tok det ikke lang tid innen han var hjemme. Han rev opp ytterdøren og falt nesten over to store kofferter som sto rett innenfor.

Hva skulle dette bety? Hadde de fått besøk? Beste­foreldrene hadde vel ikke reist helt fra Saint-­Tropez bare for å feire jul med dem? De kom jo ikke i burs­dager engang.

Benny sparket av seg skoene og slengte luen opp på hattehyllen. Jakken kastet han fra seg oppå en haug med sko. Lady kom tassende ut i gangen og logret med halen. Hunden bjeffet aldri på noen. Benny satte seg på huk og klødde cocker spanielen bak de lange, brune ørene. Det var Benny som hadde døpt den Lady, i det som fortsatt ble omtalt som hans mest ekstreme Disney-­periode, og ingen hadde hatt hjerte til å for­telle ham at Lady faktisk var en gutt.

I stuen satt lillesøsteren hans, Belinda, henslengt i ørelappstolen. Hun var som vanlig opptatt med mobi­len sin. Åtte år gammel, og så hadde hun bedre mobil enn Benny, som ikke hadde fått sin første før han fylte ti. Det var blodig urettferdig at han, som faktisk var elleve nå, skulle ha dårligere mobil enn henne. Belinda ønsket seg alltid de dyreste gavene – og hun fikk dem også! Ikke at Benny var interessert i mobiltelefoner, altså, men var man eldst, så var man eldst. Og siden han var eldst, syntes han så klart at han fortjente bedre greier enn henne.

«Hva skjer? Hvor er juletreet?» sa Benny og snublet i Lady, som trasket over føttene hans. De pyntet alltid juletreet på bitte lille julaften, og det var ikke så mye som en eneste kvast granbar i hele stuen. Faktisk var det NULL julestemning i huset. Belinda så ikke opp engang, bare pekte på noe bak ham.

Benny snudde seg. På kjøkkenet sto foreldrene og vinket.

«Juhuu!» ropte Bennys mor begeistret, som om det var helt normalt. Som om hun pleide å fly rundt og juble på den måten. Som om hun vanligvis befant seg midt på kjøkkengulvet ikledd en rød bikini og dykker­maske. I desember.

Herregud, tenkte Benny. Nå går verden under.