Anna Rasmussen – den usminkede historien
Anna Rasmussen, bedre kjent som bloggeren «Mamma til Michelle», er aktuell med selvbiografien Naken. Der forteller hun den usminkede historien om livet sitt. Her kan du lese utdrag fra boken!
OM MORFAREN – HENNES HELT I LIVET:
Mormor og morfar bodde i huset ved siden av vårt. Det tok
kanskje 30 sekunder å løpe over hellene opp til dem. Langs
ripsbuskene løp jeg ofte, og mormor eller morfar var stort
sett hjemme. Jeg elsket å være der.
Særlig morfar og jeg hadde et tett forhold da jeg var liten.
Han var slank og høy, med hår på brystkassen. Over brystet
gikk det et stort arr etter en hjerteoperasjon. Han plystret
stort sett hele tiden. Jeg hadde enorm respekt for morfar,
men var alltid avslappet rundt ham. Jeg visste alltid hvilket
humør han var i, og det var tydelige regler for hva jeg kunne
gjøre og ikke gjøre. Det var alltid gøy å være hos dem, morfar
bygde trehytte og var den første i gata som kjøpte trampoline.
Den dagen vi kjøpte den var det fint vær, og bare
broren min, jeg og morfar hoppet sammen. Etter hvert var
den stadig full av barn, og alle kalte morfar for ’morfar’. Han
var også med og hoppet innimellom, og han tok faktisk salto
på trampolinen så lenge han levde.
Morfar var engasjert i alle barnebarna, og han brydde seg
virkelig om oss. Det lyste gjennom alt han gjorde. En gang
skulle han passe broren min og meg alene i en uke. Vi skulle
gå på skolen, gjøre lekser sammen, og han skulle lage middag
hver kveld. Likevel var han aldri stresset, men rolig og
trygg. Han var opptatt av å lære oss ting, og når han hjalp
meg med lekser, fikk han meg til å lese oppgavene selv.
Jeg likte ikke å lese, men jeg respekterte morfar og gjorde
som han sa. Den uken lærte jeg å ikke stoppe selv om jeg
leste feil, men heller lese videre. Han var seriøs når jeg satt
i armkroken hans på en stol og gjorde lekser.
Morfar kunne mye og lærte meg nye ting. En gang da jeg var
åtte–ni år, hadde vi snakket om verdensrommet Og jeg fortalte
ham at jeg likte å se på stjernene. Den samme kvelden
kom han ned til oss. Jeg hadde lagt meg, men ikke sovnet
ennå. «Anna må komme ned. Hun skal være med og se på
stjernene», sa morfar til mamma. Jeg tok på meg klærne, og vi gikk opp til Veden.
Det er en høyde som ligger litt opp i
skogen bak husene våre, der hadde vi utsikt over hele Stavanger.
Morfar og jeg satt sammen på trebenken på toppen.
Vi så lysene fra byen i det fjerne, men der vi satt, var det
mørkt og stjerneklart. Stjernene var så tydelige og lyste opp
den mørke kvelden. Morfar hadde nok lest seg opp i løpet
av dagen, rolig pekte han og viste meg Melkeveien og Karlsvogna.
Han forklarte stjernebildene, det var første gang jeg
så på stjernene på den måten. Jeg syntes det var stas både
fordi jeg fikk være med ham, og fordi jeg fikk være sent oppe
selv om jeg skulle på skolen dagen etter.
Sammen med morfar var jeg aldri redd. Likevel turte jeg
ikke fortelle ham at en flis i dusjen var blitt ødelagt den uken
vi var hos ham. Da han oppdaget det, forklarte han rolig at
jeg måtte gi beskjed om den slags slik at han fikk fikset det.
Jeg hadde ikke gjort noe galt, og hadde ikke trengt å være
redd for å få kjeft.
OM ABORTPRESSET SOM 14-ÅRING:
Jeg kjempet mot abortpress fra alle kanter: mennesker jeg
kjente, mennesker som var helt ukjente og mennesker i
familien min. Jeg følte at alle sa jeg kom til å bli en fæl
mamma. Det fryktet jeg også – jeg var selv redd for ikke å
takle morsrollen. Folk hadde så mange meninger om meg
og babyen. Alt presset gjorde at jeg bestemte meg for å bli
stikk motsatt av det folk mente jeg ville bli. Jeg kjente at
den eneste grunnen jeg hadde for å leve, var i magen min,
livet som ikke var født ennå. Om jeg ikke skulle ta vare på
babyen, hadde jeg ingen grunn til å eksistere. Jeg lukket
meg inne, og flere ganger hadde jeg lyst til å ta mitt eget
liv. Jeg begynte å tro på det folk sa, at babyen umulig kunne
få det bra med en som meg. Da tenkte jeg ikke så mye på
alderen, men mer på hvem jeg var som person. Jeg hadde
selv opplevd vonde ting fra mennesker som sto meg nær,
hva om jeg ble like fæl? Tenk om jeg hadde arvet noen av de
samme trekkene? Vanligvis klarer jeg å sette opp et skjold
som beskytter mot det folk sier. I denne perioden greide jeg
til slutt ikke å høre på uten å ta det innover meg.
Folk på Tasta visste hvem jeg var. De visste at jeg var en
«hekkanunge», som det kalles på Stavanger-dialekt. Ryktene
gikk om at gjengen og jeg røykte, drakk og festet. Ingen
trodde at jeg kunne klare å ta vare på et barn. 14 år og
gravid, det kunne ikke gå bra.
Basert på ryktene som svirret hadde noen meldt meg til
barnevernet. Tidlig i svangerskapet ble jeg kalt inn til et
møte med dem. I den perioden var jeg så sliten og deprimert
at jeg ikke husker noe særlig av møtet. Hvordan venterommet
eller kontoret så ut, hvem jeg møtte og hva de
spurte om– alt er helt borte. Det eneste jeg husker, er at de
ble overrasket over hvor voksen jeg var. I tillegg hadde jeg
med meg mamma, som jeg skulle bo hos. Mamma var en
skikkelig dame, og vi var et team om babyen. Barnevernet
så at dette ville gå bra.
Jeg var ikke lettet, jeg ville bare hjem og legge meg i
sengen med gravidputen min igjen.
