Anna Rasmussen – den usminkede historien

OM MORFAREN – HENNES HELT I LIVET:

Mormor og morfar bodde i huset ved siden av vårt. Det tok

kanskje 30 sekunder å løpe over hellene opp til dem. Langs

ripsbuskene løp jeg ofte, og mormor eller morfar var stort

sett hjemme. Jeg elsket å være der.

Særlig morfar og jeg hadde et tett forhold da jeg var liten.

Han var slank og høy, med hår på brystkassen. Over brystet

gikk det et stort arr etter en hjerteoperasjon. Han plystret

stort sett hele tiden. Jeg hadde enorm respekt for morfar,

men var alltid avslappet rundt ham. Jeg visste alltid hvilket

humør han var i, og det var tydelige regler for hva jeg kunne

gjøre og ikke gjøre. Det var alltid gøy å være hos dem, morfar

bygde trehytte og var den første i gata som kjøpte trampoline.

Den dagen vi kjøpte den var det fint vær, og bare

broren min, jeg og morfar hoppet sammen. Etter hvert var

den stadig full av barn, og alle kalte morfar for ’morfar’. Han

var også med og hoppet innimellom, og han tok faktisk salto

på trampolinen så lenge han levde.

Morfar var engasjert i alle barnebarna, og han brydde seg

virkelig om oss. Det lyste gjennom alt han gjorde. En gang

skulle han passe broren min og meg alene i en uke. Vi skulle

gå på skolen, gjøre lekser sammen, og han skulle lage middag

hver kveld. Likevel var han aldri stresset, men rolig og

trygg. Han var opptatt av å lære oss ting, og når han hjalp

meg med lekser, fikk han meg til å lese oppgavene selv.

Jeg likte ikke å lese, men jeg respekterte morfar og gjorde

som han sa. Den uken lærte jeg å ikke stoppe selv om jeg

leste feil, men heller lese videre. Han var seriøs når jeg satt

i armkroken hans på en stol og gjorde lekser.

Morfar kunne mye og lærte meg nye ting. En gang da jeg var

åtte–ni år, hadde vi snakket om verdensrommet Og jeg fortalte

ham at jeg likte å se på stjernene. Den samme kvelden

kom han ned til oss. Jeg hadde lagt meg, men ikke sovnet

ennå. «Anna må komme ned. Hun skal være med og se på

stjernene», sa morfar til mamma. Jeg tok på meg klærne, og vi gikk opp til Veden.

Det er en høyde som ligger litt opp i

skogen bak husene våre, der hadde vi utsikt over hele Stavanger.

Morfar og jeg satt sammen på trebenken på toppen.

Vi så lysene fra byen i det fjerne, men der vi satt, var det

mørkt og stjerneklart. Stjernene var så tydelige og lyste opp

den mørke kvelden. Morfar hadde nok lest seg opp i løpet

av dagen, rolig pekte han og viste meg Melkeveien og Karlsvogna.

Han forklarte stjernebildene, det var første gang jeg

så på stjernene på den måten. Jeg syntes det var stas både

fordi jeg fikk være med ham, og fordi jeg fikk være sent oppe

selv om jeg skulle på skolen dagen etter.

Sammen med morfar var jeg aldri redd. Likevel turte jeg

ikke fortelle ham at en flis i dusjen var blitt ødelagt den uken

vi var hos ham. Da han oppdaget det, forklarte han rolig at

jeg måtte gi beskjed om den slags slik at han fikk fikset det.

Jeg hadde ikke gjort noe galt, og hadde ikke trengt å være

redd for å få kjeft.

OM ABORTPRESSET SOM 14-ÅRING:

Jeg kjempet mot abortpress fra alle kanter: mennesker jeg

kjente, mennesker som var helt ukjente og mennesker i

familien min. Jeg følte at alle sa jeg kom til å bli en fæl

mamma. Det fryktet jeg også – jeg var selv redd for ikke å

takle morsrollen. Folk hadde så mange meninger om meg

og babyen. Alt presset gjorde at jeg bestemte meg for å bli

stikk motsatt av det folk mente jeg ville bli. Jeg kjente at

den eneste grunnen jeg hadde for å leve, var i magen min,

livet som ikke var født ennå. Om jeg ikke skulle ta vare på

babyen, hadde jeg ingen grunn til å eksistere. Jeg lukket

meg inne, og flere ganger hadde jeg lyst til å ta mitt eget

liv. Jeg begynte å tro på det folk sa, at babyen umulig kunne

få det bra med en som meg. Da tenkte jeg ikke så mye på

alderen, men mer på hvem jeg var som person. Jeg hadde

selv opplevd vonde ting fra mennesker som sto meg nær,

hva om jeg ble like fæl? Tenk om jeg hadde arvet noen av de

samme trekkene? Vanligvis klarer jeg å sette opp et skjold

som beskytter mot det folk sier. I denne perioden greide jeg

til slutt ikke å høre på uten å ta det innover meg.

Folk på Tasta visste hvem jeg var. De visste at jeg var en

«hekkanunge», som det kalles på Stavanger-dialekt. Ryktene

gikk om at gjengen og jeg røykte, drakk og festet. Ingen

trodde at jeg kunne klare å ta vare på et barn. 14 år og

gravid, det kunne ikke gå bra.

Basert på ryktene som svirret hadde noen meldt meg til

barnevernet. Tidlig i svangerskapet ble jeg kalt inn til et

møte med dem. I den perioden var jeg så sliten og deprimert

at jeg ikke husker noe særlig av møtet. Hvordan venterommet

eller kontoret så ut, hvem jeg møtte og hva de

spurte om– alt er helt borte. Det eneste jeg husker, er at de

ble overrasket over hvor voksen jeg var. I tillegg hadde jeg

med meg mamma, som jeg skulle bo hos. Mamma var en

skikkelig dame, og vi var et team om babyen. Barnevernet

så at dette ville gå bra.

Jeg var ikke lettet, jeg ville bare hjem og legge meg i

sengen med gravidputen min igjen.

• TAGGER:
• Anna Rasmussen
• blogg
• Gyldendal
• Mamma til Michelle
• Naken