Amerikansk krim ‒ på den gode måten

Robert Dugoni er et hett tips til krimslukerne.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Sluker du krim? Her er en actionfylt, velskrevet politikrimserie for deg som liker at hovedpersonene har dybde og personlig utvikling gjennom handlingens gang.

Kvinnen uten ansikt er den tredje boka i den internasjonale bestselgerserien om Tracy Crosswhite, som er oversatt til norsk.

Kvinnen uten ansikt av Robert Dugoni, få leseutdrag i ARK-bloggen

Tracy Crosswhite er Seattles første kvinnelige drapsetterforsker. I det nordvestlige USA, der storbyen og villmarken eksisterer side om side, løser hun uvanlige mordgåter ‒ koste hva det koste vil.

Kvinnen uten ansikt

En tjuvfisker drar krabbeteine med et kvinnelik opp av sjøen. Når det viser seg at offeret har gjort drastiske grep for å skjule sin egen identitet, må etterforsker Tracy Crosswhite bruke alle triksene i boka for å løse saken.

«Knakende god politikrim. Glimrende krimroman: den er spennende, den er velskrevet og den er en lesefest av de sjeldne» Adresseavisen

Hun avslører etter hvert brutalt svik og grådighet og finner seg selv nok en gang stilt overfor en drapsmann som ikke vil gi seg uten en dødelig kamp. Sånt blir det spennende, smart krim av.

Oppfinnsom og underholdende

Spenningsromanene om Tracy Crosswhite er skrevet av advokat, journalist og bestselgerforfatter Robert Dugoni. Bøkene holder seg godt innenfor krimsjangeren, men vrir og vender uforutsigbart på klisjeene, til stor begeistring fra lesere verden over. Dugoni har solgt mer enn fire millioner bøker internasjonalt.

Bøkene er frittstående, men les gjerne bok nummer én, Min søsters grav, først. Der blir vi kjent med bakgrunnshistorien til den hardnakkede detektiven Tracy. For tjue år siden forsvant søsteren hennes, og det er den saken som har motivert henne til å bli politi og etterforsker. Når søsterens levninger til slutt blir funnet, avslører Tracy gamle hemmeligheter som mange helst ville sett glemt for godt, i en medrivende coldcase-etterforskning.

Fakta om Dugoni

  • Solgt over fire millioner bøker i 30 land
  • Har i tre år ligget på Amazons topp ti-liste i krimsjangeren
  • Bakgrunn som advokat og journalist
  • Utgitt totalt 16 bøker
  • Utgitt seks bøker om Tracy Crosswhite, tre er oversatt til norsk: Min søsters grav, Siste åndedrag og Kvinnen uten ansikt

 

Utdrag fra boken

1. kapittel

Seattle, Washington

Lørdag 24. juni 2017

 

Kurt Schill slepte sin fjorten fot lange aluminiumsbåt bortover stokkene han hadde lagt på stranden for at ikke bunnen skulle skrape mot fjæresteinene. Det var litt for å beskytte sin nye investering, men mest fordi han ville unngå en konfrontasjon med beboerne i leilighetene som grenset mot det smale innløpet til Puget Sound. De ville ikke sette pris på å bli forstyrret klokken halv fem om morgenen. Hvis de sladret til politiet om at Schill sjøsatte båten fra det som egentlig var en gangsti, ville han ikke ha stort å si til sitt forsvar. Varselskiltene var mange og tydelige.

Schill gikk ut i sjøen for å holde båten stødig, og gjennom gummistøvlene kjente han det åtte grader varme vannet i Puget Sound. Han ga båten en dytt, hoppet oppi og dunket kneet hardt på veien. Båten gynget og rullet til han hadde fått justert vekten på toften. Det V-formede skroget føltes mer stabilt enn skroget på glassfiberbåten hans, som var vanskelig å manøvrere i grov sjø. Men han fikk vente til han kom lenger ut før han fyrte opp den seks hestekrefter store Honda-påhengsmotoren og fikk kjenne ordentlig hvordan båten var.

Han stakk årene ned i årefestene og rodde ut fra stranden, helt lydløst bortsett fra årebladene som plasket i vannet og klikkingen fra årefestene for hvert tak. Aluminiumsskroget gled gjennom det svarte vannet. Enda en ting han likte med den nye båten. Han hadde spart penger og kjøpt den for to tusen av en fyr på Craigslist – båt og henger. Det var mer enn de 1500 han hadde budsjettert med – faren måtte tre støttende til, men han skulle betale tilbake pengene. Han tenkte han kunne spare penger ved å unngå bryggeavgifter på de lokale marinaene og ved å fange mer krabbe. Fiskerimyndighetene satte en grense på fem Dungeness-krabber per person, men Schill hadde ikke tenkt å kaste noen ut igjen, ikke når restaurantkontaktene hans betalte kontant under bordet.

Han rodde i retning Blake Island, en svart knoll som steg opp av havet, selv om den ble overskygget av de betydelig større øyene lenger bak – Bainbridge og Vashon. Lenger mot nord så han den østgående Bremerton-fergen gli sakte i retning Seattle, lysene fikk den til å se ut som et opplyst vanninsekt. Svetten rant nedover brystet og ryggen under vadebuksene og redningsvesten, og Schill var glad for den svake brisen som blåste kjølig i nakken.

Flere hundre meter fra land dro han inn årene og flyttet seg bakover i båten. Han hektet fast dødmannsknappen til redningsvesten, klemte ballen på bensinslangen tre ganger for å pumpe bensin til motoren, justerte choken og dro i startsnoren. Motoren hostet og dunket. Så våknet den til liv.

Ifølge loven kunne bare indianerstammer fange krabbe så tidlig i sesongen, og boten man fikk hvis man ble tatt var stor. Men Schill hadde funnet et flott krabbested mot slutten av fjorårets sesong, og han var ivrig etter å finne ut om det fortsatt var noe å fange der. For å unngå å bli oppdaget, satte han ut teinene etter solnedgang og tok dem opp før soloppgang. Likevel var det risikabelt. Å kjøre uten lys økte risikoen for å bli truffet av en annen båt eller å kjøre på en tømmerstokk som fløt i vannet. Og begge deler kunne ødelegge dagen din fullstendig.

Schill skjøv rorpinnen hardt til høyre og baugen svingte skarpt. Rett etter skar skroget gjennom overflaten og etterlot seg et V-formet kjølvann. Herlig!

Da han nærmet seg krabbestedet, senket han farten og studerte strandkanten for å finne det sprukne treet som han brukte som landemerke. Da han fikk øye på det, lot han motoren gå på tomgang mens han studerte vannoverflaten for å finne en kjegleformet skygge, den røde og hvite bøyen hans. Han ble engstelig da han ikke fikk øye på den; stammefolk beslagla utstyr som var i strid med fiskerettighetene deres.

Han fant fram lommelykten som lå under toften, og lyste på vannoverflaten. På den tredje passeringen fikk han øye på bøyen som gynget opp og ned i bølgene. Han kjørte lettet mot den, grep tak i ringen og dro inn slakken på tauet til han kjente vekten av krabbeteinen. Han snurret tauet rundt blokken i enden på davitkranen – en annen luksus som ikke den mindre glassfiberbåten hadde – og fortsatte å dra inn tauet som kveilet seg ved føttene.

«Krabbetid,» sa han høyt.

Han hadde blitt ganske god til å beregne størrelsen på fangsten ut fra vekten på teinen. Det var ikke en idiotsikker metode; han hadde dratt opp tunge teiner som bare var fylt med sjøstjerner, flyndrer og ulker. Denne teinen virket tyngre enn noen han hadde vært borti før, og snart begynte skuldrene å verke. Han måtte binde fast tauet for å gi armene en pause.

«Faen,» sa han og kjente at han hadde sommerfugler i magen.

Han satte sålene på gummistøvlene mot siden av skroget, løsnet tauet og kjente umiddelbart vekten av teinen. Båten la seg over på styrbord side, davitstangen pekte nedover mot vannet. Schill anslo at han hadde trukket inn atten meter tau, og da hadde han fortsatt omtrent seks meter igjen. Men et eller annet var ikke som det skulle være; tauet gikk ikke vertikalt ned i vannet, det sto i førtifem graders vinkel, noe som vanligvis betydde at det satt fast i noe.

Uansett hva det var, så kom det opp først, teinen hans befant seg et eller annet sted under det. Det var bekymringsfullt. Hvis han hadde satt seg fast i en stor tangklump eller et anker noen hadde mistet, måtte han skjære det løs, og da kunne han ende opp med å skjære over tauet og miste teinen. Farvel, profittmargin.

Han dro enda en gang, musklene i lårene, armene og skuldrene verket. Svetten rant fra pannen og ned i øynene, og han ristet den bort. Til slutt dukket det opp en krabbeteine over overflaten. Selv om det var vanskelig å være sikker, virket det som om den var rektangulær. Hans teine var åttekantet. Enten hadde tauet filtret seg inn i tauet til en annen teine i nærheten, eller så hadde han kommet borti en løs teine.

Han bandt fast tauet og skjøv seg forsiktig bortover toften. Davitkranen sank ytterligere femten centimeter. Han strakte seg forsiktig etter tauet, redd for at båten skulle kantre. Han grep tak i det og dro teinen bort til seg så han fikk tak i buret, holdt det tett inntil båten. Med den ledige hånden fant han lommelykten og lyste ned på det som var inni.

Teinen virket full, men med hva da?

Han så tang og sjøstjerner, men også noen krabber som pilte omkring og spiste på noe.

Da fikk han øye på hånden.