Alle dagers ende – av Jenny Erpenbeck

Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende.

Publisert: Skrevet av: ARK-bloggen

Jenny Erpenbecks nye roman Alle dagers ende vil overraske og trollbinde deg fra første til siste side.

Hva om livet hadde flere utfall? Hva om et menneskes endelikt ikke var slutten likevel. Hva om noe hendte i siste liten, noe som gjorde at livet fortsatte i stedet for å ende?

Hvilke parallelle historier ville da utspilt seg, hvilke skjebner ville dette mennesket da møte?

Alle dagers ende, Jenny Erpenbeck, bokanmeldelse, Oktober forlag, ARK-bloggen

Dette er, enkelt sagt, premisset for den vakre romanen  Alle dagers ende, der forfatter Jenny Erpenbeck lar hovedpersonen sin dø fem ganger i løpet av beretningen.

Herren ga, og Herren tok, sa bestemoren til henne ved kanten av graven. Men det stemte ikke, for Herren hadde tatt mye mer enn det som var – også alt ungen kunne blitt, lå nå der nede og skulle i jorden. Tre never med jord, og småpiken som løper av sted med ranselen på ryggen, lå i jorden, ranselen vipper opp og ned der hun forsvinner i det fjerne; tre never med jord, og der lå tiåringen som spiller piano med bleke fingre; tre never med jord, og begravd var ungpiken som karene snur seg etter fordi håret hennes skinner rødt som kobber; tre never med jord kastet i gropen, så ble også den voksne kvinnen som en dag skulle ha overtatt arbeidet når hun selv begynte å bli sliten, som skulle sukket: Nei, men mor, da! sakte kvalt av jord som drysser i munnhulen. Under tre never med jord lå en gammel kone i graven, en kone som selv begynner å bli sliten, som skulle fått høre av en annen ung kvinne, eller av en sønn: Nei, men mor, da! – også den gamle kona lå nå og ventet på at man skulle kaste jord på henne, helt til graven var full, og litt fullere enn full også, for skrotten får jordhaugen over graven til å hvelve seg, enda skrotten ligger nede i jorden, der man ikke ser den. Når et spedbarn uventet har dødd, hvelver haugen seg bare så vidt. Men egentlig burde haugen ruve som Alpene.

Først dør den navnløse hovedpersonen som spedbarn i Galicia i 1902, deretter som tenåring med brustent hjerte i et krigsherjet Wien. Så dør hun i Moskva under stalinismen, deretter som navngjeten forfatter i Øst-Tyskland. Til slutt dør hun på et gamlehjem i Berlin etter murens fall, dagen etter at hun fyller 90 år.

Hovedpersonens skjebnekrumspring røsker deg med på en reise du trolig ikke har lagt ut på før. En ferd gjennom alle de livene ett enkelt liv kan romme.

Dette er en roman som vil forundre deg og bevege deg, og samtidig gi deg et fascinerende innblikk i historiske begivenheter i Europa. En historisk innsikt vevd sammen med et menneskeliv som stadig tar slutt, og stadig går i nye retninger.

Forfatteren utøver allmakt overfor hovedpersonen, plukker henne opp like før hun skal møte sin ende, og setter henne ned igjen, like ved siden av – der døden ikke ennå får fatt i henne.

Og dette er gjort på det mest elegante vis, med et språk som, i Ute Neumanns norske språkdrakt, klinger rent, vakkert og sømløst historien gjennom.

Om  Alle dagers ende legger lista for litteraturen vi har i vente i 2018, så blir dette et innmari godt leseår for oss bokelskere!

 

Skrevet om Alle dagers ende

«Mesterverk. Uhyre velkomponert og interessant roman fra en av Tysklands skarpeste forfattere … en av de mest spennende tyskspråklige forfattere de seneste årene (…) Fra et litterært ståsted er dette en roman som ‘har alt’.» Gabriel Vosgraff Moro, VG

«Elegisk mesterverk. (…) I Alle dagers ende beviser forfatteren noe jeg knapt trodde var mulig: at vel 250 sider er nok til å gi en kompleks og utfyllende skildring, i romanform, av et helt kontinent gjennom et helt århundre.» Frode Johansen, Morgenbladet

«Erpenbeck hakkar historia laus frå sitt fastlagde løp (…) Erpenbeck pendlar nemleg heile tida mellom den store Historia og det vesle livet, og speglar til dømes fint den historiske gløymsla i tapte familiehemmelegheiter.» Eivind Myklebust, Klassekampen